Ingrid bjørnov
© Trude Westby

Ingrid Bjørnov: Når jeg skal skrive må jeg la humla suse

Ingrid Bjørnov er slik hun snakker. Bølger av innfall, digresjoner og muntre, plutselige avstikkere i samtalen, som likevel nøstes inn og samles til slutt. Ingrid er kreativ fra frisk bris til orkan.

1. februar 2020 av Kari Slaatsveen

Ingrid Bjørnov


Musiker/humorist.

Født i 1963, debuterte i duoen Dollie med Benedicte Adrian i 1980, duoen ga ut ni album og skrev to musikaler sammen. 

Soloartist fra millenniumsskiftet, har gitt ut tre soloalbum og skrevet fem soloshow, det siste, «Steinway To Heaven», i 2017.

Bor på småbruk i Indre Østfold med ektemann Terje Holli.

Starter 2020 på turné med Øystein Sunde samt konsert på Chat Noir

9. februar: Morsdagskonserten 2020, med gjester som bl.a. Tine Thing Helseth, Ole Paus og Bjarte Hjelmeland – hvor alt overskudd går til forskning på Alzheimer/demens og prosjekter for pårørende.

Førti år på scener, i radio, i bokform, på plate. Teater, musikaler, bøker om laksefiske, om korsang og pianospilling. En haug år i «Herreavdelingen» på NRK P1 og en rekke bejublede soloforestillinger, den femte og så langt siste med tittelen «Steinway to Heaven».

I tillegg kan hun greier. Hun syr, strikker og får ting ned i og opp av jorda.

Ingrid Bjørnov har tilsynelatende et mer skapende overskudd enn de fleste av oss er velsignet med, og hun har visst å bruke det til å bygge en av landets mest solide artistkarrierer.

Denne samtalen fant sted i Steinway & Sons lokaler i Oslo, naturlig nok.

Glad i podkast? Lytt til intervjuet med Ingrid Bjørnov her! 

ingrid bjørnov

musikkminner: Det hele begynte med med «Hakkebakkeskogen» – og et minne om sløsing med pepper, for en av våre mest kjente artister. 

© Trude Westby

Kan du huske den første plata som betydde noe for deg, noensinne?

– Mm, jeg tror vi må helt tilbake til «Hakkebakkeskogen». For det likte jeg. Jeg likte det oppriktig godt. Det var litt fart i det og jeg husker hvordan det var å holde i den, så ja. «Hakkebakkeskogen.»

Noen låter derfra som betok deg mer enn andre?

– Selvfølgelig. Men til slutt i gryta slipper han til slutt en kilo pepper, og så gjør han feil.

Harepusen?

– Ja. Jeg er oppvokst med ganske klare rammer, så bare tanken på at noen skulle kunne slippe en hel kilo pepper oppi en kakedeig er såpass gærent ...

Du kommer fra en lærerfamilie med full kontroll?

– Ja. Det er regler for når man går med strømpebukser, knestrømper, lue, man sykler ikke til skolen før det er isfritt fram til porten og det er jo trygt, men det vil også si at alt som gikk utenfor de reglene kom veldig brått på.

Opplevde du aldri for eksempel å komme på skolen slik jeg gjorde, med duffel, foldeskjørt, høyhalser, men ikke strømpebukse?

– Nei, men jeg har kommet med en strømpebukse til, på innsiden av den jeg har tatt på meg. Og da sitter man der på bussen ...

Den første sangen som betydde noe for deg. Kan du huske den?

– Jeg er litt usikker, jeg har blitt sunget så mye for. Jeg kommer fra en veldig syngende familie, så hva som har blitt fremført med gitar og blokkfløyte og hva som har kommet fra en grammofonplate, eller det jeg har hørt på radio, er et slags surr. 

Men jeg har et sterkt forhold til noe jeg hører svært sjelden, men vet klinger dypt i meg og det er visene til Erik Bye. Det er en linje fra en av dem som går omtrent slik: «nå sover Ragnhild i senga si. For jeg er ungkar og jeg er ungkar, ja jeg er ungkar og frank og fri, nå sover Ragnhild i senga si». Jeg har nemlig en kusine som er ett år eldre enn meg, og tanken på at hun måtte legge seg mens jeg fikk være oppe, det var flott.

Nei, men når jeg hører disse visene, griper de meg på en måte som gjør at jeg tenker at jeg ikke har hatt dem på en samlekassett, disse har jeg jo ikke skaffet meg tilgang til selv, dette er sanger som ligger heklet i hjernen, kan du si, som mange mener musikken gjør da. 

Les også: Musikk kan være bra for kjæledyr

Ingrid Bjørnov

gjorde inntrykk: Kate Bush hadde en kraft på en måte du ikke var forberedt på hos kvinnelige artister.

© Getty Images

Her inne kan du snu deg i hvilken himmelretning du vil og legge fingrene på et ekte Steinway-flygel. Hvordan kjennes det?

– Det er noe helt spesielt å være i et rom med så mange flygler av så god kvalitet. Jeg fordypet meg jo i hvordan man bygger et Steinway, i forbindelse med den forestillingen som ble hetende «Steinway to Heaven». Det er jo noe veldig godt med dette her, med alle disse instrumentene.

Jeg spiste en banan før vi kom og er litt redd for å sette flekker. Heh.

Det finnes altså mange gode flygler, jeg har et hjemme som er godt, men det er Steinway som har reist lengst for å finne de riktige treslagene, funnet ut av tørketid for ulike treslag og at den og den trebiten må snus tre ganger på fallende måne før du skrur den fast og slikt. 

Du har jo vært på hjemmebesøk hos Steinway?

– He-he! Jeg har vært på besøk hos dem hjemme i Hamburg, ja. Dette er jo en luksus som har kommet etterhvert som disse soloforestillingene mine har gått bra. At jeg kan planlegge dem lenge og for eksempel dra veksler på at jeg har tilegnet meg mye kunnskap om hvordan et Steinway bygges, uten at det dermed blir til lange passasjer i forestillingen.

Du sier du vokste opp i en syngende familie, men faren din spilte også?

– Ja. Han begynte med fiolin, så gikk han over til klarinett for å spille i storband, for det var tøft, men det kunne han ikke si til sine foreldre, så han gjemte fiolinen på låven og gikk for å spille i storband. Du kan si han gikk hjemmefra med fiolin og kom fram med klarinett.

Han var supermusikalsk. Han sang, han spilte gitar, han lærte meg den lekenheten som gjorde at jeg ikke er redd for pianoet. Eller for folk. Han satte noter foran meg og lærte meg å blad-spille, altså spille det jeg ser uten å være forberedt, og han lærte meg å ikke være redd for å falle ut eller være for selvkritisk, og nå skal jeg trå varsomt her, men jeg tror at kvinner ofte har en tendens til å straffe seg selv for å gjøre feil, selv små feil. 

Far sa at alle faller ut før eller siden i løpet av et musikkstykke, men at du skiller mellom dem som klarer å på en måte snuble seg inn igjen i samspillet og dem som faller helt av og må begynne på nytt. Så jeg fikk en enorm hjelp av foreldrene mine. Mor er spesialpedagog og kan muntre opp en stein. Far var nervøs, men han ga meg så mange ting jeg egentlig skjønner at jeg bygger på nå. Det skulle jeg gjerne fortalt ham. Det er mange år siden han ble borte.

Erik Bye, Ingrid Bjørnov

klinger i meg: – Jeg har et sterkt forhold til noe jeg hører sjelden, men vet klinger dypt i meg, og det er visene til Erik Bye

© Scanpix

Det virker som foreldrene dine trente opp en del av det du også er kjent for, denne evnen til å snu deg raskt og verbalt komme ut av situasjoner, for på en scene har man jo ikke noe særlig tid til å tenke seg om?

– Jeg blir aldri helt sikker på det der, for jeg snur meg raskt, på godt og vondt.

Du vet, når du har litt hektiske dager og alt går veldig fort, og så mister du noe og greier å snappe det før det når gulvet, ja? Det hender jeg tenker at det ikke er helt bra. At jeg heller burde latt det gå i gulvet. Jeg er ofte så på alerten musikalsk, at jeg tror det kan være bra å ikke alltid la meg forlede av nye innfall hele tiden.

Det er noe nervøst over det, men det er også litt gøy.

Det har forøvrig tatt meg trettiåtte år å våge og spille et helt, klassisk stykke, uten digresjoner.

Hvorfor det?

– Fordi juryen i mitt eget hode setter inn etter ett minutt og sier at nå! KJEDER DE SEG!

Ja, nettopp. Er det en pop-muskel, eller er det vesenet ditt?

– Jeg tror det er vesenet mitt, men nå har jeg funnet ut at de faktisk tåler det, så nå vet jeg at vesenet mitt må utfordres. Jeg tror at mye av det jeg har av talent eller evner, det har også sine slagsider.

Kan du komme på musikalske forbilder som har vært så sterke at du fortsatt har dem med deg i den musikken du lager i dag?

– Ja. I løpet av en ganske kjedelig biltur til England og Skottland med mine foreldre sommeren 1978, jeg var blitt 14 og ikke særlig gøy å ha i baksetet, søsteren min og jeg kom ikke på samme planet før i midten av tjueårene, så vi krangla og jeg tror jeg var sur i fjorten dager, i baksetet på en folkevogn Variant, men i løpet av den turen hørte jeg det første bevisste valget jeg har tatt musikalsk.

Det å høre Kate Bush, snudde opp-ned på den måten både Benedicte Adrian og jeg skrev sanger på.

På hvilken måte?

– Hun, Kate Bush altså, gir litt blaffen i formen.

Ta «Wuthering Heights», ikke sant? Et par anslag og så begynner hun helt der oppe i toppen med en gang og jeg tenkte hva, hva skjedde nå? Hører jeg i feil hastighet?

Det var mitt første møte med sånne overraskende brudd som det der. Hun hadde en kraft på en måte du ikke var vant til å forbinde med kvinnelige artister, og hun sitter i. Hun er det fortsatt fullt mulig å bli inspirert av.

Nå har hun fått litt bedre tid med årene. Hun er blitt litt mer langstrakt. Jeg har ikke fullt så mange ord for snø i kroppen som henne. Jeg tror forresten jeg har den singelen ennå, jeg rydder min mors leilighet, så det kan hende den er der, et eller annet sted.

Kate Bush. «Wuthering Heights». England. Muligens Skottland. Og en kilt.

Den har jeg kvittet meg med. Den var sånn ankellang. Jeg spilte en skolekonsert i den. Og briller.

Ingrid Bjørnov, Benedicte Adrian

dollie-modus: – Når jeg går i et platestudio, går jeg rett i Dollie-modus. Da vokser det på en måte filler ut av håret på meg, forteller Ingrid. Her sammen med Benedicte Adrian i 1984, da fillene var varemerket.

© Scanpix

Kan du se for deg en helt annen retning på din karriere som artist, som musiker?

– Jeg synes det er viktig å ikke glemme den serien av tilfeldigheter, eller sammentreff, som har gjort at jeg har kunnet leve av dette i 35 år. Selvfølgelig er jeg rustet for det, jeg har familien til det, jeg er disponert for det. 

Det kom seilende på riktig tidspunkt i livet, før jeg hadde boliglån og så videre.Alle disse faktorene må til for at du skal kunne ha den karrieren jeg har hatt og har. Det jeg driver med ligger jo på mange måter tett opp til lærervirket som hele familien min kommer fra, og jeg tror at dersom du går moren min hardt på klingen, håper hun vel at jeg en dag blir en musikkterapeut.

Men det som virkelig klinger i meg slik musikken gjør, når vi bare holder på, musikken og jeg, det er jo åkeren. Det er det grønne og det er nede i bakken med henda i jorda. Det er noe med det jordfestede.

Er det ting du styrer unna musikalsk?

– Jeg forsøker å styre unna sanger jeg har skrevet før. Hvor mange triks har jeg i ermet, liksom?

Jeg måtte ta ut en sang da jeg skulle lage det siste albumet, for eksempel. Melodien var helt lik en annen jeg hadde laget som heter «Syk mann», jeg hadde bare sett meg blind på teksten, en sang om kvinner og sikkerhet, om at kvinner av og til, i forfengelighetens navn da, velger for liten redningsvest av redsel for å oppgi sin egen vekt. Vi vil altså heller drukne enn å si hva vi veier.

Kan du lære nye triks da, tror du?

– Ja. Jeg kan lære nye triks, men da må jeg ikke lete i gamle skuffer.

Hvorfor kaller du dem triks, forresten?

– Fordi jeg tenker at jeg er en sånn sirkushest som kan et par ting. One Trick Pony!

Litt som at du kan noen «moves» ute på dansegulvet. Når jeg for eksempel går i et platestudio, går jeg på en måte rett i Dollie-modus. Det vokser filler ut av håret på meg, og det må jeg utfordre, har jeg tenkt. Som u-utdannet komponist oppfatter jeg at jeg kan noen triks, at jeg har noen metoder, og kanskje har jeg vist fram de metodene jeg kan?

Kari Slaatsveen og Ingrid Bjørnov

I Taras nye serie «Slik ble jeg meg – veien til sangene», har Kari Slaatsveen møtt åtte etablerte og tydelige artister.

© Ingrid Bjørnov

Finnes det flere metoder i deg?

– Jeg leter som et vilt dyr og jeg kjenner at jeg har veldig mye ugjort.

Jeg så denne teaterforestillingen for mange år siden, «Stones in his Pockets». To karer spiller veldig mange roller, og jeg har tenkt at det er det der du skal gjøre med en musikal, sånn at du slipper å introdusere nye folk hele tiden, nye kulisser og slikt. Du bare snur sixpencen din og så er du en annen.

En slik musikal har jeg veldig, veldig lyst til å lage.

Hvordan får du nye ideer?

– Jeg har alltid motsatt meg tanken på at man kan jobbe fram ideer. Ideer kommer ikke der jeg leter. Det har mer og mer blitt åpenbart for meg at ideene kommer når jeg på en måte er nullstilt, og jeg har lært meg å respektere at en idé kan komme og forsvinne igjen like fort. Jeg mener fortsatt at de beste ideene jeg har hatt, eller fått, har vært så nær nesa mi at jeg nesten ikke har sett dem.

Altså, jeg har vært opptatt av at en rørlegger ikke må være redd for å legge rør, slik jeg ikke kan være redd for å skrive en sang. Selv om den viser seg å være middels god. Da tenker jeg, tja, det var en middels god sang, og så fortsetter jeg å skrive.

For å være et kreativt menneske mener jeg at du er nødt til å ha evnen til å falle i staver. Være i egne tanker. Når jeg skal skrive, må jeg la humla suse.

Når kjenner du at du er inne på noe?

– Det er som å få napp når du fisker. Du kaster og du kaster og du kaster og du sveiver, og så plutselig er det litt motstand og i det øyeblikket det napper, kan du finne fram blyanter og slikt, eller bare gå rett ut i åkeren og forsøke å ta vare på det øyeblikket.

Ikke spikre det for fort.

Men når jeg begynner å arbeide ut det som skal bli til noe, setter jeg meg ned og spiller, og når jeg spiller, når jeg er i musikken, kjenner jeg at jeg er der jeg skal være, at jeg ikke vil være noe annet sted.

Les også: Ingebjørg Bratland: Jeg er kanskje en gammel sjel i et ungt legeme

Seneste

Kanskje er du også interessert i...