Myriam H. Bjerkli
© Svein Finneide / Capitana

– Hvis vi møtes igjen om tre timer, er det ikke sikkert at jeg husker deg

Om den bokaktuelle krimforfatteren og forleggeren Myriam H. Bjerkli ikke husker deg, er det ikke fordi hun er overlegen. Det er fordi hun har en lidelse som gjør at hun ikke kjenner igjen ansikter. Det skaper både morsomme og såre forviklinger.

17. mars 2020 av Lisbeth Skøelv

«Hun angret. Gud, som hun angret. Fantes det virkelig tilgivelse?» 

Fra romanen «Djevelens yngel»

Myriam H. Bjerkli 

Alder: 57. 

Bor: I Larvik i Vestfold. 

Familie: Gift, har to voksne barn. 

Yrke: Forfatter, forlegger, frilansjournalist, oversetter og safeselger. 

Sosiale medier: Myriam H. Bjerkli (forfatter-side på Facebook), @myriambjerkli (Instagram), @IamMyriam (Twitter) og Myriam.no (hjemmeside). 

Myriam H. Bjerkli
© Svein Finneide

UKJENT LIDELSE: – Det er alltid kleint å gå inn i en forsamling, for meg er det som å gå på en fest hvor jeg ikke kjenner noen, men der kanskje mange kjenner meg, sier ansiktsblinde Myriam H. Bjerkli. 

Du har hatt mange jobber før du ble forfatter og forlagssjef. Hvilke? 

– Jeg begynte som avisbud da jeg var 13. Jeg sluttet på skolen og jobbet fulltid som oppvaskhjelp fra jeg var 16, deretter dagmamma, pakkehjelp, brødkjører, støvsugerselger, messeselger, salgsleder, frilansjournalist og forfatter, jeg har drevet et safe-firma i mange år, og det gjør jeg fortsatt, og nå driver jeg eget forlag, Forlagshuset i Vestfold, som består av fire forlag. Jeg tror det var alt. 

Du er forlegger i LIV Forlag, men gir ut bøkene dine hos Stordalen-forlaget Capitana. Hvorfor ikke på eget forlag? 

– Jeg har gjort det med tre av bøkene mine. Jeg begynte på Gyldendal, men så ville jeg gi ut en bok om Gambia der overskuddet skulle gå til prosjekter i Gambia, men det ville ikke Gyldendal. Da startet jeg like godt opp mitt eget forlag, LIV (Litteratur i Vestfold). 

Grunnen til at jeg sluttet å gi ut bøkene mine selv, var at det ville tatt altfor mye tid dersom jeg skulle markedsført dem ordentlig, tid som jeg da måtte ta fra de andre forfatterne mine, og det ønsket jeg ikke. Jeg, som forlegger, bør bruke tiden min på å markedsføre andres bøker, ikke mine egne. Det ble et konfliktforhold som jeg ikke likte. 

Du startet salgsfirma allerede da du var i 20-årene, og bokforlag for ti år siden. Har det vært tøft å være gründer?

– De første årene som forlegger var læringskurven veldig bratt, for å si det sånn. Jeg fløy etter en ball som rullet fort foran meg. Det var masse jobb og veldig gøy. Men det var mye enklere å selge safer og våpenskap enn å selge bøker for et lite forlag på utsiden av Oslo.

Vi blir litt usynlig, og bransjen er veldig regulert av de store forlagene. Men vi får inn stadig flere og stadig bedre manus, jeg mottar årlig 5–600 manus. Vi har også gått i pluss hvert eneste år, ikke mye, men det har vært et lite overskudd. 

Kanskje ikke så rart at du ble forfatter og forlegger, for jeg har lest at du veldig tidlig ble opptatt av bøker? 

– Jeg tror jeg var fem da jeg begynte å lese, og jeg oppdaget også biblioteket tidlig. Vi flyttet veldig mye – jeg flyttet 20 ganger før jeg var 20 år. Når man flytter så mye, er det vanskelig å knytte varige vennskap, men bøkene var der for meg hele tiden. Bøkene ble derfor veldig viktige, de ble vennene mine. Jeg leste i senga under dyna, på do, på vei til skolen, jeg leste til og med mens jeg syklet. Jeg leste gjerne om folk som ikke hadde det så lett i livet, og det ga meg litt perspektiv.

Stemmer det at du brøt utlånsreglene på biblioteket …?

– Ha-ha, du har googlet meg, skjønner jeg. Da vi bodde i Asker gikk jeg en gang i uken flere kilometer alene til biblioteket med en bærepose. Der fikk jeg både lov til å låne mange flere bøker enn det som var tillatt, og jeg fikk tidlig låne bøker for eldre fordi jeg allerede hadde lånt alle bøkene på barnebiblioteket. Men det var under sensur, bøkene måtte godkjennes av damen bak disken. 

Les også: Forfatter Camilla Grebe: Hadde jeg villet blitt rik hadde jeg blitt i næringslivet

Myriam H. Bjerkli
© Svein Finneide

– Det var aldri meningen at jeg skulle gi ut andres bøker, jeg ble forlegger ved en ren tilfeldighet, forteller Myriam H. Bjerkli – gründer, forfatter og bokforlegger. 

Begynte du også å skrive tidlig?

 – Jeg var 11, for på skolen min hadde de en skoleavis der jeg hadde en føljetong som het «Tina i teten». Den tettskrevne kladdeboken med blokkbokstaver derfra har jeg faktisk hjemme. Den ble sendt i posten til meg da jeg var 40. Det er en eller annen lærer på Borgen skole i Asker som må ha tatt vare på boken og som har sendt den til meg så mange år senere. Konvolutten var full av adresser da den nådde meg, siden jeg hadde flyttet så mye. 

Jeg vet ikke hvor lenge den hadde vært i posten, eller hvilken lærer som sendte den til meg. Jeg har ikke tatt vare på noe av det jeg skrev da jeg var yngre, så den kladdeboken er veldig verdifull for meg. Jeg pleide også å sende masse «hjerte og smerte»-dikt til Romantikk som jeg fikk 5 kroner for. Ingenting selvopplevd, selvfølgelig. 

Så du jugde altså i Romantikk. Du har faktisk sagt at alle forfattere er løgnere. Hva mener du med det? 

– Huff, har jeg sagt det? Det var ikke pent av meg, he-he. Nå henter jo ofte forfattere fra både eget og andres liv, men jeg tenker at alle gode forfattere bør kunne lyve godt – i bøker, vel og merke, ikke i privatlivet. Selv har jeg alltid hatt mye fantasi, det er mulig at det kom av at jeg var mye alene. Men det vet jeg ikke, kanskje ville jeg hatt så rik fantasi uansett, at det bare er sånn jeg er skrudd sammen. 

Du er en av rundt 100 000 nordmenn som lider av prosopagnosi. Hva er det? 

– Ansiktsblindhet. Når jeg ser på deg nå, så ser jeg deg helt fint, men når jeg lukker øynene så forsvinner ansiktet ditt. Jeg husker ikke hvordan du ser ut. Jeg ser for meg håret ditt og øredobbene, men ansiktet ditt blir som en spøkelseskladd, hjernen greier ikke å lagre det.

Så hvis vi møtes igjen om to måneder, husker du meg trolig ikke? 

– Hvis vi møtes igjen om tre timer, er det ikke sikkert at jeg husker deg. Hvis vi er på samme fest og vi møtes tidlig på kvelden, og vi prater igjen når du skal gå hjem, så husker jeg deg trolig ikke. Og det blir folk ganske fornærmet over. En ting er om vi sees om tre måneder, men at jeg har glemt hvem de er i løpet av en kveld, er mye vanskeligere for folk å skjønne og akseptere. 

Hvordan oppdaget du at du var ansiktsblind? 

– Da var jeg 30 år og sto på en messe og solgte safer, og så kom det en dame bort til meg som sa hun hadde sett meg gå over et torg i Sandefjord ti år tidligere. Og da tenkte jeg «er det mulig?», for man tror jo at alle er omtrent som en selv. Jeg lurte på hvordan hun kunne huske meg, som hun bare hadde sett i noen sekunder, ti år senere, mens jeg selv ikke husket en jeg hadde møtt dagen før. Da begynte jeg å sjekke rundt og skjønte etter hvert at jeg led av prosopagnosi. Det finnes rundt to prosent med denne lidelsen i Norge, og så finnes det like mange som husker absolutt alle de har møtt. 

Hvordan er det å leve med denne lidelsen? 

– Det er tidvis ganske slitsomt og energikrevende. Jeg er heldig, jeg kjenner igjen dem jeg ser oftest, familien min, nære venner og kolleger, kassadama på butikken – om hun holder seg i kassen sin. Noen med denne lidelsen kjenner ikke en gang igjen seg selv i speilet eller på bilder. Så ille rammet er heldigvis ikke jeg. 

Har du laget deg noen knep for å «huske» folk? 

– Jeg er ganske god på stemmer, tror jeg, og jeg registrerer ting som øredobber og briller og andre kjennetegn. Og så har jeg noen venner som hjelper meg og tipser meg om jeg bør si «takk for sist» eller presenterer meg når jeg møter noen. Du er åpen om lidelsen. 

Hvorfor? 

– Ja, jeg har blant annet snakket om dette på «God Morgen Norge». Det angår jo ganske mange, og mange vet ikke engang hva de lider av. Det gjør det jo også litt lettere for meg om folk vet at jeg sliter med ansiktsblindhet. Da kan jeg kanskje unngå å såre noen – spesielt med de ulike rollene jeg har. Jeg skriver bøker om blant annet kvinnevold, overgrep og ganske sterke temaer, og jeg holder også foredrag om det, og da er det en del som kommer og deler sine egne historier. 

Når de den ene dagen åpner opp og forteller sine vonde historier til meg, og jeg dagen etter går rett forbi dem på gata, så er ikke det så veldig sjarmerende. Det er bedre om de skjønner hvorfor jeg gjør det. Jeg har fått kommentarer fra jeg var ganske ung på at jeg er overlegen, og har etter hvert lært meg å leve ganske godt med det, for jeg vet at det ikke stemmer. Men jeg ønsker jo ikke å såre noen!

 Nettverksbygging er en viktig del av jobben din. Hvor vanskelig er det for en som ikke kjenner igjen folk? 

– Jeg har jo ikke valgt meg yrker som gjør det noe enklere for meg: selger, journalist, forlegger og forfatter – alle yrker der det er en styrke å huske folk. Mingling og sånt som er viktig i jobbsammenheng er jeg helt elendig på. 

Greier du å le av alle forviklingene det kan skape? 

– Ja, jeg har humor på det, men det er egentlig ingen morsom lidelse å ha. Mange av situasjonene er likevel morsomme i ettertid, men jeg ville helst valgt vekk lidelsen om jeg kunne. 

Les også: Krimdronningen Camilla Lackberg: Jeg elsker å være litt rockstar!

Djevelens Engel av Myriam Bjerkli
© Capitana

«DJEVELENS YNGEL» 

«Ni år gamle Eivind blir kidnappet av en kvinne midt i Sandefjord sentrum, samme dag som 17 år gamle Tobias forsvinner under en sykkeltur i Kodal. Førstebetjent Håkon Haakonsen fokuserer først og fremst på Eivinds forsvinning. Hvem vil kidnappe en ni år gammel gutt? Da han etter hvert får mistanke om at kidnapperen er guttens halvsøster, Mari, som forsvant for mange år siden, blir det enda mer uforståelig. Hvorfor har hun kommet tilbake og tatt med seg lillebroren sin? 

Da sykkelen til Tobias blir funnet, skjønner Håkon at heller ikke Tobias har forsvunnet frivillig. Noe har skjedd ham, men det finnes ingen spor. Og så får politiet en drapssak i hendene. Har de tre sakene noen sammenheng? Dette er siste bok i Kodal-trilogien.» 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...