© Svein Finneide / Cappelen Forlag

Henrik Langeland: – Det blir alltid bråk rundt bøkene mine!

Berømmelsen etter «Wonderboy»-suksessen ble vanskelig å takle for Henrik Langeland. 17 år senere setter forfatteren punktum med siste bok i trilogien – og trives med et liv utenfor rampelyset. Men som vanlig forventer han bråk når han gir ut bok.

23. juni 2020 av Lisbeth Skøelv

«Men vent nå litt! Hvordan i himmelens navn har vår alles wonderboy fra årtusenskiftets dot. com-verden, deretter PR-fyrste på 2010-tallet, et tiår senere prestert å havne her? Med bikkja til Petter Stordalen snusende like opp i skrittet?» 

Fra romanen «Showtime!»

«Showtime!» er tredje bok om Christian von der Hall. Hvorfor kom det enda en oppfølger? 

– Da «Wonderboy» kom ut i 2003, ble den en suksess. Etterpå la jeg hele prosjektet fra meg, jeg var faktisk litt lei av fyren. Men ti år senere fikk jeg lyst til å finne ut hvor han var i verden. I «Wonderboy» var Christian 34 år, nå var han blitt 47 og tenåringspappa. I 2013 var PR-bransjen på alles lepper, så i «Fyrsten» gjorde jeg ham til PR-direktør. Allerede da tenkte jeg at det ville vært gøy å fullføre Christians yrkesliv en dag, derfor ble det en tredje og siste bok nå, når han nærmer seg slutten på karrieren. Og ja, «Showtime!» er definitivt den siste romanen om Christian von der Hall. Men alle de tre bøkene kan selvsagt leses for seg selv. Man trenger ikke ha lest «Wonderboy» eller «Fyrsten» for å ha glede av «Showtime!» 

Denne gangen er det event- og startup-bransjen vi får et innblikk i. Hvorfor akkurat den bransjen? 

– Da jeg skrev «Wonderboy» rundt tusenårskiftet, var det nye medier som var det hotte. Et tiår senere var PR-bransjen veldig i vinden, og i dag skal jo alle «gjøre events». Dessuten er eventbransjen, i likhet med dot. com- og PR-bransjen, ganske myteomspunnet. Jeg har brukt mye tid på å sette meg inn i disse bransjene fra innsiden, og forstå hvordan de sentrale personene opererer. 

Du namedropper heftig i boken, og takker blant andre Jan Fredrik Karlsen, Thomas Giertsen og Petter Stordalen i forordet. Hvorfor var det viktig å skrive om virkelige personer? 

– Namedroppingen begynte i «Wonderboy» og har fortsatt gjennom alle bøkene. I de tre romanene har jeg fritt blandet reelle personer og fiktive karakterer. Alt er selvsagt fri fantasi, og dessuten bare lek og moro. Det er kjente personers offentlige fremtoning som jeg bruker som karaktergrunnlag. For eksempel tilfellet Jan Fredrik Karlsen – utover å være en knakende kjekk fyr med en særegent livlig personlighet, har han gjort kjempesuksess som eventbyråoppbygger. Det var derfor helt naturlig for meg å ha ham med i romanen.

Har de omtalte personene lest manuset? 

– Jeg har ikke ønsket å skrive noe negativt om dem, det er snarere ment som en liten hyllest til deres måte å være på. Min erfaring er at de som jeg har gitt en fiktiv rolle i mine bøker, har satt pris på det. De jeg har intervjuet i forbindelse med «Showtime!», har selvsagt fått lese manuskriptet i forkant. Det gjelder også dem som er gitt mer enn bare noen få replikker. Det artige er at selv kjente mennesker som opptrer til stadighet i mediene, synes det er veldig stas å bli nevnt i en roman!

Hovedpersonen Christian nærmer seg 60. Har han forandret seg mye siden sist vi møtte ham?

– Både ja og nei. Christian er Christian – han har fremdeles forretningsmannens måte å se verden på. Men han er også blitt eldre. Primærmålet hans i «Wonderboy» var å bli rik. I «Fyrsten» hadde han skjønt at det var en ting som var viktigere i livet enn penger, nemlig makt og innflytelse. Og nå – i en alder av snart 60 – har han innsett at det faktisk er noe som er enda viktigere. Og det er kjærlighet. Eller underholdning, som han gjerne kaller det. Dette er på mange måter en kjærlighetshistorie i Stordalens tid. 

SHOWTIME IGJEN: Henrik Langeland avslutter «Wonderboy»- trilogien med romanen «Showtime!». – Dette er en forretningsmann vi har fulgt gjennom tre tiår innen tre forskjellige bransjer i norsk samtidshistorie, sier forfatteren om den smått legendariske karakteren Christian von der Hall.

© Svein Finneide

Han spør sin kone gjennom mange år om tillatelse til å ha en siste flørt med en ung kollega. Hvorfor spør han egentlig?

– Siden sist har han giftet seg med Tessa igjen, og de har levd godt sammen i nesten ti år. Han nærmer seg 60 og har selvfølgelig klart å rote seg borti en ung jente på jobben. En liten Metoo-utfordring der, altså. Han har stor tiltro til sin kone, og tenker at kjærligheten deres er sterk nok til at den tåler at han tillater seg en siste flørt. Men Tessa synes ikke det er like opplagt, for å si det mildt.

Har du hørt om noen i det virkelige liv som har gjort det?

– Ha-ha, du skal være temmelig blind sosialt for ikke å skjønne at slikt skjer. Folk lever sine liv på så mange vis, og særlig par som har levd lenge sammen, har mange måter å holde ut på. Christian har i hvert fall guts nok til å spørre Tessa om lov. Som han sier i boken: «Jeg kunne tatt det som en mann, og latt være å si noe». Kjærligheten er en forunderlig affære, hvor mye tåler den?

«Wonderboy» solgte i over 100 000 eksemplarer. Hva har boken hatt å si for karrieren din?

– Det var «Wonderboy» som gjorde det mulig for meg å bli forfatter – i betydningen en som jevnlig skriver og gir ut bøker. Selve lanseringsfasen, som jeg er inne i nå, kan jeg ikke fordra, for å være ærlig. Men at det sitter folk rundt om i Norge og bruker 10–12 timer på å lese bøkene mine, det setter jeg stor pris på – ja, det er den viktigste grunnen til at jeg skriver! Det med intervjuer og anmeldelser og alt som hører med av offentlig oppmerksomhet, skulle jeg gjerne vært foruten.

Du har sagt at du har vært preget av berømmelsen i kjølvannet av «Wonderboy». Hva mener du med det?

– Det er interessant hva det gjør med deg å bli kastet ut i den type berømmelse så brått. Jeg var en anonym 30-åring som hadde studert på Blindern, og fikk hele mediatrykket i fleisen. Det var en bratt læring i det. Noen elsker berømmelse, og det er helt greit. Selv er jeg verken så opptatt av materielle goder eller kjendis-status, jeg synes det er greit å leve et mer tilbaketrukket liv.

Ble det høy champagneføring på deg i den tiden?

– Nei, men jeg kom inn i miljøer som hadde det. Og naturlig nok, men helt feilaktig, ble det en kobling mellom Christian von der Hallkarakteren og meg. Jeg har ikke så mye av ham i meg, men jeg har sett mange som ham. Og jeg kunne kanskje ha blitt sånn. 

FORNØYD: – Jeg håper folk synes det er like gøy å lese boken som jeg har syntes det har vært å skrive den, sier suksessforfatteren Henrik Langeland.

© Svein Finneide

Du ble lei av å bli assosiert med typen?

– Ja, og dette er det første personlige intervjuet jeg gjør siden «Fyrsten» i 2013. Det er bevisst. Jeg prøver ellers å holde en lav profil. Jeg har skjønt at jeg lett kan fremstå som mye mer trygg og sikker, og til og med selvsikker, enn jeg egentlig er. Men det betyr ikke at jeg er det. Jeg kunne neppe vært politiker, for eksempel. Jeg er altfor ømskinnet.

Nå har det vært roligere i noen år rundt din person. Trives du bedre med det?

– Ja, det vil jeg si. Jeg er egentlig ganske privat av meg. Jeg bruker for eksempel ikke Snapchat eller Instagram, og jeg har generelt problemer med å legge ut ting om meg selv på sosiale medier.

Du har fått både panegyriske anmeldelser og slakt for bøkene dine. Hvordan takler du det?

– Det skal jeg love deg, det går opp og ned. Det er enten eller. Det er så forunderlig, nesten hver gang jeg kommer med bok blir det mye bråk, det blir støy. Jeg forholder meg i liten grad til det – jeg har i praksis sluttet å lese anmeldelser. Jeg leverer et litterært produkt, og i Norge står folk fritt frem til å mene noe om det. Det er jeg veldig glad for. Men jeg personlig behøver ikke forholde meg til anmeldelsene. Dessuten blir jeg ikke en bedre forfatter av å lese dem. Snarere tvert imot, så stjeler de arbeidstid. 

Går dårlige anmeldelser inn på deg?

– Ingen liker å bli anmeldt. Men når jeg i ettertid får rapporter fra forlaget om mottagelsen i media, har jeg ofte tenkt på hvor mange anmeldelser som primært handler om hvordan jeg som forfatter fremstår i offentligheten, og mindre om bøkenes innhold.

Hvorfor tror du det blir så mye bråk rundt bøkene dine?

– Det skyldes nok tildels at handlingen i romanene ligger tett på den norske samfunnsvirkeligheten, og den er det jo delte oppfatninger om. I tillegg har jeg ofte lansert utgivelsene på måter som mange har latt sine oppfatninger farges av. 

Finansmiljøet du skildret i «Wonderboy» ligner mye på miljøet i NRK-suksessen «Exit» ...?

– Jeg har ikke sett «Exit», og det er helt bevisst. Jeg var i gang med «Showtime!» da serien kom, og jeg ønsket ikke å bli påvirket av noe da. Men jeg har hørt at serien har likhetstrekk med romanene om Christian von der Hall. Det er helt greit, det. Faktisk har jeg tillatt meg en liten hilsen i boken: Christian har nemlig engasjert et råskinn av en finansmegler som kalles Skinka, og på ett sted sier han til ham: «Nå tror jeg du har sett litt for mye på ’Exit’». 

Om boken:

«Showtime!»

«Ta for tredje og siste gang imot Christian von der Hall, nå startup-stjerne og toppsjef i landets ledende eventbyrå. I ’Wonderboy’ møtte vi Christian som 34-åring, besatt av drømmen om å bli rik. I ’Fyrsten’ var han blitt 47 og hadde erfart at én ting betyr mer enn penger, nemlig makt. Nå nærmer vår helt seg 60 og har begynt å ane at det finnes noe her i livet som er enda viktigere – og det er kjærlighet. Eller som Christian von der Hall, en ektefødt mann av sin tid, gjerne kaller det: underholdning.» Cappelen Damm, 399 kr

Seneste

Kanskje er du også interessert i...