© Svein Finneide

Helene Uri : – Menn snakker mest!

– Selv om vi kvinner har ord på oss for å være veldig skravlete, er det menn som snakker mest, slår Helene Uri fast. Forfatteren, som feirer 25-årsjubileum i år, er aktuell med en ny roman der den kvinnelige hovedpersonen aldri selv kommer til orde.

18. november 2020 av Lisbeth Skøelv

Helene Uri

Alder: 55
Bor: I Oslo 

Familie: Gift, to egne barn og to bonusbarn. 
Yrke: Forfatter og professor 2 på Norsk barnebokinstitutt. 
Sosiale medier: Helene Uri (Facebook) og @helene_uri (Instagram). 

JUBILERER: Helene Uri har i år vært forfatter i 25 år. – Jeg er så heldig at jeg har minst ti bøker til som jeg vet jeg har lyst til å skrive, sier den bokaktuelle forfatteren. 

© Svein Finneide

«Jeg elsket hennes kompromissløse ærlighet, hennes utålmodighet. I begynnelsen rammet den ikke meg. Margrete levde med døden i brystet» 

Fra romanen «Katalog over mine menn» 

Du takker i boken en du møtte på flyet fra Alicante. Hvorfor? 

– Som forfatter får jeg av og til henvendelser fra lesere via mail eller telefon med spørsmål om jeg ikke kan skrive om de unike tingene de har opplevd. Det gjør jeg aldri, og det gjør jeg ikke nå heller, men det var en fyr på flyet som visste hvem jeg var, og som fortalte historien om faren som hadde fått et nytt organ. Det er overhodet ikke den historien jeg skriver, men det han fortalte, satte meg på tanken om å skrive om å få et nytt organ. 

Romanen handler altså om organdonasjon. Hvorfor tittelen «Katalog over mine menn» 

– Den er jo litt pirrende, er den ikke? Og så er det noe med kontrasten mellom den halverotiske tittelen og det alvoret romanen handler om. Hovedpersonen Margaret har jo en egen litt spesiell notisbok over menn, der hun har ført inn karakterer og omtale, men mot slutten er hun mest opptatt av den som virkelig er mannen i hennes liv, nemlig sønnen. Titler er enten sånn at de kommer med en gang, eller så har jeg brukt utrolig lang tid på å finne dem. Denne tittelen er jeg veldig fornøyd med, og den var med meg helt fra begynnelsen av. 

Hvordan ser Helene Uris katalog over menn ut? 

– Da jeg la ut romantittelen på Facebook, tenkte jeg at de som er i den katalogen, kan lure på om de er med i boken med poengsum eller centimetermål eller hva som helst. Og leser de ikke boken, får de jo aldri vite om det stemmer, he-he. Nei da, jeg har ikke nedtegnet noe slikt, og jeg er dessuten veldig lykkelig gift i dag!

«Jeg vil ikke gå rundt og tenke på om folk synes jeg er genial eller teit. Jeg klarer meg godt uten» 


TIDLIG UTE: På grunn av korona-pandemien og en tom avtalebok i vår, ble Helene Uris nyeste roman «Katalog over mine menn» ferdig et halvt år før tiden – og sluppet i høst i stedet for våren 2021, som var opprinnelig plan. 

© Svein Finneide

Du fikk Brageprisen i 2018 for boken «Hvem sa hva?» om språk og kjønn, men i din siste roman kommer ikke den kvinnelige hovedpersonen til orde en eneste gang. Hvorfor? 

– Dette er ikke noe anti-feministisk prosjekt! Snarere tvert imot. Noen påstår at kvinnelige forfattere ikke kan skrive frem en mannlig karakter og omvendt. Min tese er at det mannlige og det kvinnelige språket ikke er veldig ulike. Forskjellene vi tror vi ser, har mest med fordommer og forventninger å gjøre. Jeg ga meg selv den utfordringen det er å skrive frem seks menn. Selv om vi kvinner har ord på oss for å være veldig skravlete, er det likevel menn som snakker mest. Og her lar jeg seks menn fortelle historien om Margrete. Det er litt fascinerende, for du vet at de du kjenner ville fortalt historien om deg på forskjellige måter. 

Boken handler om en syk kvinne som venter på et nytt hjerte. Hvorfor dette temaet? 

– Jeg brenner for temaet, og jeg synes alle burde ta et standpunkt når det gjelder organdonasjon, og formidle det til sine nærmeste. Og jeg synes alle burde si ja til det. Jeg skriver om dette fordi det er få områder der det står mer på spill. Det viktige for meg har vært å løfte frem temaet. Litterært sett er det fascinerende at du får et annet menneskes organ i din kropp. Og ikke et hvilket som helst organ, heller, selveste hjertet – i Vesten det aller mest symboltunge organet vi har, og stedet vi mest tenker at følelsene sitter. 

Har du tenkt tanken på om dette skulle gjelde deg selv? 

– Nå har jeg gjort det. For meg er det fortsatt en like lett avgjørelse, og det har jeg sagt fra om til mine nærmeste, som også deler mitt synspunkt. Men jeg har nok beveget meg fra å tenke at det er en selvfølge til å skjønne at noen sier nei. Det har vært interessant å snakke med venninner om dette, den første reaksjonen er ofte at de ikke ville orket tanken på at noen skulle skjære i deres barns døde kropp. For mange er hjertet knyttet til kjærlighetssymbol, vi ser for oss julehjerter og hjerteemojis, men så har vi det helt konkrete med kropp og kroppsvæsker og blod – man skjærer opp brystet og tar ut hjertet. Det går ikke lenger bare på den symbolske handlingen det er å donere hjertet, det er folk i sorg som skal ta avgjørelsen om noen skal få skjære i deres kjære. I boken målbærer donoren Kristians far min utgangsposisjon, at når det først er gått så galt, skal hans organer bidra til å redde noen andres liv, det er den anstendige tingen å gjøre, mens Kristians mor ikke orker tanken på å kanskje skulle møte sønnen i etterlivet uten at han har hjerte eller øyne – selv om hun ikke er religiøs selv.

Over til noe helt annet: Som språkviter er du veldig opptatt av hvordan man omtaler kvinner og menn ulikt? 

– Fra «Hvem sa hva?» kom ut i 2018 og frem til koronaen stoppet det meste i mars, så snakket jeg om kjønn og språk ukentlig, av og til flere ganger i uken, og ofte for bedrifter. Når jeg snakker om romanene på et bibliotek, er det stort sett damer som kommer, men når jeg snakker om språk og kjønn og sakprosa, så kommer det litt flere menn. Og hvis jeg er i en bedrift og snakker, så sitter jo menn der, for de er på jobb, da må de høre på. Det har vært veldig fint å se aha-opplevelsene blant det mannlige publikummet. Snakker kvinner og menn veldig forskjellig? Nei, vi gjør egentlig ikke det. Det er mye større forskjell i hvordan vi blir omtalt.  

FRED OG RO: – Rent egoistisk vil jeg si at det var noen deilige måneder å få sitte helt i ro og fred og skrive. Jeg hadde kun en voksen mann og en rolig hund sammen med meg hjemme, sier Helene Uri om da Norge stengte. Her er hun sammen med eurasieren Calvin.

© Svein Finneide

Og hvordan blir vi omtalt? 

– Den store forskjellen er jo at vi alle – uansett hvor likestilte vi er – er preget av et kjønnshierarki der mannen er på toppen. Det ser man på hverdagsspråket, uttalelser som «å kjøre bil som ei kjerring, løpe som en jente», det er aldri en kompliment når det blir sagt til en mann, men motsatt så «manner vi oss opp, vi har baller, vi tar det som en mann», det er ment positivt. Det kan høres uskyldig ut, men vi bruker det hele tiden og det er med på å prege oss. Under foredragene mine pleier jeg å ha med et sitat av Petter Stordalen, som skrøt av sin daværende kone. Han sa: «Gunhild er på mange måter mannen i forholdet, hun reiser rundt og skal redde verden.» Man kan liksom ikke gi en større kompliment enn at hun nesten er mann. Men det er helt umulig å se for seg at Gunhild skryter til Dagbladet at Petter er kvinnen i forholdet. Det funker ikke, da ler vi bare alle sammen. Jeg misliker også at jeg er en kvinnelig forfatter, mens Knausgård bare er en forfatter. Det kvinnelige fremheves, det mannlige tas som en selvfølge. Selv om 50 prosent av legene og 70 prosent av medisinstudentene her til lands er kvinner, så legg merke til at media ofte bruker den «kvinnelige legen» hvis det er en kvinne, og bare «legen» hvis det er en mann.
 

Du leser verken anmeldelser av bøkene dine eller egne intervjuer. Hvorfor? 

– Jeg blar litt hvis det er fine bilder, he-he. Det er vel en slags forfengelighet og beskyttelse i det, tror jeg. Jeg vil ikke gå rundt og tenke på om folk synes jeg er genial eller teit. Jeg klarer meg godt uten. Selv når jeg har fått strålende anmeldelser, har jeg aldri hatt noen stor glede av å lese dem, for jeg tror bare jeg blir flau. Og er det en dårlig anmeldelse, blir jeg jo bare lei meg. Jeg tror ikke jeg kommer til å lære noe av det en anmelder mener er feil med mine bøker. En god side ved meg er at – selv om jeg selvsagt vil ta meg godt ut på bilder – ikke bryr meg så veldig, jeg tillater meg ikke å gå inn i det. Hvis hoftene mine ser litt brede ut på et bilde, ja, så gjør de det. Jeg tror jeg har en ganske sunn tilnærming til det å være en offentlig person. 

Du har en gang sagt i et intervju at du setter pris på både de leserne som kommer bort til deg og sier at de likte boken din, men også de som sier at de mislikte den. Hvorfor? 

– Jøss, har jeg sagt det? Der ser du, sånn er det å ikke lese sine egne intervjuer. Men det er bedre at folk bryr seg, at man har rørt noe ved folk på godt eller ondt, enn at de er helt likegyldige. Her har du også en kjønnsforskjell, for menn kan komme bort og si at de synes boken min burde endt annerledes, eller at det ene kapitlet var veldig rart. Sånn er det, menn gir ofte råd – selv når man ikke ber om det! 

© Gyldendal

Om boken

«Katalog over mine menn» «En roman om en kvinne med en sterk vilje og et svakt hjerte. Margrete Ecker har en sterk vilje, men et svakt hjerte. Hun vil komme til å trenge et nytt. Det får hun da en ung mann kjører utfor veien en oktoberdag med lav sol. Hans hjerte blir hennes. Hans liv er over, hennes begynner på nytt. Hva gjør det med et menneske å få hjertet til en som skulle ha hatt livet foran seg? Og hva med dem som mistet sønnen sin, men gav bort hjertet hans? Hva har de rett til å forvente, eller til og med kreve, av henne som har sønnens hjerte i brystet?

‘Katalog over mine menn’ er historien om Margrete fortalt av seks menn.

Gyldendal, 379 kr. 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...