BRAKSUKSESS: – Om man skriver sakprosa eller roman, så er det formidlingsaspektet som er viktig for meg, sier forfatter og forsker Helene Flood. Hennes nylig utgitte debutroman «Terapeuten» er blitt en norsk sensasjon.

Helene Flood: -Suksessen er helt uvirkelig!

Helene Flood. Merk deg navnet. Hun er det nye norske stjerneskuddet på forfatterhimmelen. Debutboken hennes er blitt en sensasjon! På under tre uker ligger "Terapeuten" helt i toppen av bestselgerlistene og allerede trykket i 3 opplag.

24. august 2019 av Lisbeth Skøelv

«På banen hjem gråter jeg. Først stille. Deretter ikke så stille. Ingen sier noe. Ingen ser i min retning. Jeg er blitt hun som ingen vil vedkjenne seg.» Fra boken «Terapeuten»

Hvordan føles det å bli den store snakkisen på bokmessen i London og bli solgt til 23 land før lanseringen? 

– Det var helt uvirkelig. Forlaget og agenturet hadde tro på boken, men det var først da den ble solgt til utlandet at jeg selv begynte å forstå at dette kunne bli skikkelig stort. Den ble først solgt til Nederland, deretter Spania. Jeg husker veldig godt da Tyskland kjøpte den, det er et svært bokmarked. Jeg var på vei fra legen med sykt barn da agenten min ringte. «Sitter du», sa hun. «Nei.» «Da må du sette deg.» Vi spratt champagnen etter det! Og det har vært flere runder med champagne etterpå også, for å si det sånn.

Er det vanskelig å forstå hvor stort dette kan bli? 

– Ja, det er det. Nå høres jeg helt psykolog ut, men jeg tror dette er en prosess. Jeg begynner å få litt oppmerksomhet i Norge også, og da er det lettere å tro på at dette faktisk skjer. Det er ikke bare noe forlaget eller agenten min snakker om, det skjer faktisk. Hittil har det meste vært litt absurd. 

SATSER VIDERE: – Jeg har planer om flere bøker i samme sjanger og samme univers, men for det meste med andre karakterer, forteller Helene Flood.

Er du redd for at hypen gjør at leserne har urealistisk høye forventninger til deg? 

– Jeg frykter jo at de på grunn av all oppmerksomheten skal tenke «jo da, den var bra, men ikke så bra.» Det er en skrekkblandet fryd at leserne faktisk nå skal få lese boken, ikke bare bransjefolkene. 

Hvordan fikk du ideen til boken? 

– Det var for snart fem år siden da jeg var hjemme i mammapermisjon med eldstemann. Jeg hadde lest Gillian Flynn-boken «Flink pike», og syntes den var kjempebra. Jeg likte at hun fortalte en spennende thrillerhistorie, men samtidig et bra portrett av et forhold. Boken åpnet denne sjangeren for meg, en slags hybrid mellom krim og skjønnlitteratur. Jeg hadde en baby som bare ville sove hvis jeg satt ved siden av ham, så jeg fikk veldig mye tid til å tenke ut plottet i mørket. 

Etter at permisjonen var over, har jeg jo jobbet hundre prosent som forsker, og ikke hatt noe tid dedikert til kun skrivingen, derfor har det tatt litt tid. Jeg fullførte boken under mammapermisjon nummer to. Så når babyene sov, utnyttet jeg tiden maksimalt. Dette var et rent overskuddsprosjekt! 

Da du sendte inn manuset til et forlag var det under pseudonymet Sophie Dahl. Hvorfor? 

– Godt spørsmål, jeg er ikke helt sikker. Men det hadde nok noe å gjøre med at det var en helt ny sjanger for meg. Jeg ville teste manuset før noen visste at det var meg, at jeg er psykolog. Jeg var redd det skulle bli vanskelig for meg å jobbe klinisk som psykolog etterpå. Men da forlaget likte manuset, hadde jeg jo lyst til å bruke mitt eget navn.

Hva ville psykologen sagt til at du sendte inn under pseudonym? At du var redd for å mislykkes?

 – Det kan nok tenkes, ja. Men bokprosjektetvar min lille hemmelighet. Det var ingen – bortsett fra mannen min – som visste at jeg skrev en roman. Og absolutt ingen hadde lest manuset da jeg sendte det til forlaget. Det tok lang tid før jeg delte nyheten om at jeg skulle gi ut bok utover den aller nærmeste kretsen.

«Terapeuten» er en psykologisk thriller som handler om en psykolog som opplever at ektemannen forsvinner. Du er jo selv psykolog. Hvor mye av din egen bakgrunn har du brukt i boken? 

– Jeg har jobbet lite klinisk som terapeut, jeg har for det meste jobbet som forsker, så jeg har nok følt meg friere til å skrive om terapeut-rollen. Alt som skjer i terapirommet i boken er oppdiktet. Jeg har brukt min psykologiske fagkunnskap – og også interessen min om hva frykt gjør med mennesker i boken.

Boken er lansert som krim, men den virker mer som en bok i skjæringspunktet mellom krim og skjønnlitteratur?

– Jeg leser ikke selv så veldig mye krim, jeg synes det fort blir for mye blod og tortur. Jeg tenkte ikke så mye på sjanger da jeg skrev, men skjønte vel etter hvert at den kom til å bli gitt ut som krim, selv om den kanskje er nesten like mye skjønnlitteratur. Det er i alle fall ingen tradisjonell krim – jeg er ikke den nye Jo Nesbø. Men jeg tar gjerne suksessen hans!   

Romanen din handler også om hvor godt man egentlig kjenner – eller ikke kjenner – partneren sin. Du er selv gift. Du blir ikke skremt av det du skriver om hemmelighold og løgn i forholdet? 

– Tja, hva skal man si til det? Mannen min er fransk, og da jeg fikk den engelske pdfen, nølte jeg litt med å gi den til ham. Men det gikk bra – med mindre han skjuler en dyp angst som han ikke forteller meg om, he-he. Og en ting er jo hva jeg er redd for ved ham, men hva er han redd for ved meg? Jeg har jo tross alt tenkt ut og skrevet dette ... Noe av det mest truende som finnes er jo når man har følt seg trygg hjemme med den personen man er aller mest glad i, og så forsvinner den personen. Plutselig viser det seg at han kanskje ikke var den du trodde han var, han har både hemmelige og mørke sider som du ikke kjente til. Hvor mye vet vi egentlig om den vi er mest glad i? Det ligger noe veldig truende der, tenker jeg.

Du tok doktorgrad på traumerelatert skam- og skyldfølelse. Hva har din bakgrunn hatt å si for temaet i boken?

– Det er mye skam ute og går her, og jeg har jo jobbet mye med skam. Det ligger en interesse i bunn både på det jeg bygger boken rundt og det jeg har valgt å forske på – som handler om hvordan vi fungerer under press – og med stor vekt på det relasjonelle.

I fjor ga du ut boken «Hei, skam». Hva er det som er så interessant med skam? 

– Skam er en veldig sterk drift. Vi er sosiale dyr som opererer i et sosialt hierarki, derfor er vi veldig tunet inn på hva andre synes om oss, vi ønsker å fremstå i et best mulig lys. Jeg tenker at skam er et alarmsignal om at du er i ferd med å miste status. Hvis jeg nasker i butikken, så ville jeg ikke fortalt det til deg nå, for da setter du det kanskje på trykk i bladet og da vet plutselig alle at jeg stjeler. Men jeg gjør ikke det, altså, det var bare et eksempel, ha-ha. Men vi skammer oss over det vi tror andre vil synes mindre om oss på grunn av. 

Når skammer du deg selv? 

– Den mest dyptliggende skammen min får du ikke, men jeg skammer meg i situasjoner der jeg føler at jeg fremstår som litt kaotisk og rotete, som å glemme å ta med regntøy i barnehagen, eller ha tatt med feil ting, eller «har du ikke fått med deg det, vi sendte ut en mail ...». Da er jeg hun surrehuet, og det liker jeg ikke å være. 

Du heter egentlig Helene Flood Aakvaag, men har droppet siste etternavn på boken. Hvorfor? 

– Jeg ønsket et skille mellom romanforfatteren på den ene siden og forskeren og akademikeren på den andre – for å tydeliggjøre hvilken hatt jeg har på meg når jeg er i media. Det blir kanskje litt merkelig å dele seg selv i to, men vi får se om det funker.

Hva sier folk rundt deg om det som skjer nå? 

– Jeg hadde jo nesten ikke fortalt noen om det. Jeg fortalte foreldrene mine det først da jeg hadde undertegnet kontrakten med Aschehoug. Jeg tror ikke at de hadde sett den komme, nei.

Hvorfor holdt du det hemmelig? 

– Det var ikke fordi jeg var flau over boken, det var bare godt å ha en hemmelighet. Alle rundt meg vet at jeg har skrevet hele livet, men dette var bare et morsomt prosjekt for meg. Jeg hadde ingen strategi om at det skulle gis ut, og så skulle jeg få meg en agent og så skulle boken selges til utlandet osv. For et år siden var dette noe kun jeg hadde lest og som bare lå godt gjemt på pc-en min. Der kunne den jo fort ha blitt liggende.

Tror du at det at du tidligere har gitt ut bøker hjalp deg til å tørre å sende inn dette manuset?

– Det tror jeg absolutt. Dette er også noe man lærer litt om når man jobber med skam, at man har frykten til å feile i seg. Men man må våge likevel. Det kan jo være at jeg ikke hadde fortalt det til så mange om jeg hadde blitt refusert... 

OM BOKEN: «TERAPEUTEN»

 «Den unge psykologen Sara driver privatpraksis for ungdom fra et kontor i det store huset hun deler med sin ambisiøse og overarbeidede arkitektmann, Sigurd. De er midt i oppussingen av den store villaen de har arvet. En dag legger Sigurd igjen en litt underlig beskjed på svareren til Sara, og så blir han borte. Det store, halvferdige huset blir raskt lite hjemmekoselig, og føles langt fra trygt. Gjenstander blir borte og dukker opp igjen, og er det fottrinn Sara hører på loftet om natten? 

Helene Flood markerer seg som et stort litterært talent og en fornyer av den psykologiske thrilleren. ’Terapeuten’ skildrer forvirringen som oppstår i et menneske når omgivelsene plutselig ikke lenger går ihop.» Aschehoug, 379 kr.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...