"Skyggejegeren", Camilla Grebe
© Ulrica Zwenger/Viktor Fremling

– Hadde jeg villet bli rik, hadde jeg blitt i næringslivet

Camilla Grebe (51) gikk fra å være en godt betalt administrerende direktør til å bli forfatter. Det har lønt seg – i alle fall i form av mange lesere og prestisjefylte priser.

2. februar 2020 av Lisbeth Skøelv

Camilla Grebe

Alder: 51.

Bor: I Stockholm. 

Familie: Samboer med Mikael, har barna Calle (26) og Josephine (18) i tillegg til to bonusbarn.

Yrke: Forfatter. Sosiale medier: @camillagrebe (Instagram) og Camilla Grebe (Facebook). 

«Dette er min beretning, min flåte. Og den starter med Elsie Svenns. Hun er, om du vil, bokens første heltinne. Hun er også dens første offer.»

Fra romanen «Skyggejegeren»

Camilla Grebe, Skyggejegeren
© Ulrica Zwenger/Viktor Fremling

PRISBELØNNET: Camilla Grebe er på vei til å bli Sveriges nye krimdronning. Nå har hun vunnet prestisjefulle priser tre år på rad. 

Hva inspirerte deg til å skrive «Skyggejegeren»?

– Jeg har lenge villet skrive en fortelling som spenner over lang tid. «Skyggejegeren» handler om jakten på en seriemorder og strekker seg fra 1944 frem til i dag. Vi følger tre kvinnelige politibetjenter som tar opp jakten på morderen, på 70-tallet, 80-tallet og i nåtid. 

Så snart jeg begynte å gjøre research, oppdaget jeg hvilken gullgruve jeg hadde funnet. Her fantes virkelig en historie som ikke har blitt fortalt! 

Og da tenker jeg ikke på krimhistorien, men på hvordan det har vært å jobbe som kvinne i politiet. Jeg gjorde masse research, leste bøker og avhandlinger, og satt i kjelleren på Det kongelige biblioteket i Stockholm og så på mikrofilm. Jeg intervjuet også tre politikvinner – Siv, som er 76 år, Eva som er 57 og Åsa som er 42. 

Deres historier inspirerte meg og styrket meg i troen på at det gikk an å skrive en roman som ikke bare var spennende, men også viktig, og dessuten behandle et tema som for de fleste var ukjent. 

I boken følger vi altså flere generasjoner med kvinner i politiet, faktisk helt fra 1944. Det var en tid da kvinners posisjon i politiet ikke var spesielt vanlig – eller populært …?

– I Sverige kom de første kvinnelige politibetjentene i 1958. De ble veldig motarbeidet, fremfor alt av sin egen fagforening, «Kamraterna», som mente at kvinner ikke hørte hjemme i politiet. 

I alle fall ikke som patruljerende politi, for da skulle den mannlige kollegaen først måtte forsvare den kvinnelige kollegaen før han kunne gripe inn i en eventuell situasjon. Og tenk om de kjørte og den mannlige føreren ble så distrahert av sin stilige kvinnelige kollega at han kjørte av veien …

Argumentene var mange og fremstår som veldig merkelige i dag. Jeg var kanskje ikke så overrasket over at kvinner ble motarbeidet på 50-tallet, men jeg ble desto mer overrasket da jeg oppdaget at debatten rundt kvinnelig politi fortsatte en god stund utpå 70-tallet. Det hadde jeg ikke ventet. Jeg trodde nok at vi var mer likestilte da.

Hva lærte du selv om likestilling under arbeidet med boken?

– Før jeg begynte arbeidet, var min grunninnstilling at vi nok er ganske likestilte i dag. Men under arbeidet innså jeg at det kanskje ikke er sånn. Jeg oppdaget også at de kvinnene som jobbet som politi tidligere, også syntes at de var likestilte, selv om vi ikke anser det slik i dag. Det er som om vi ikke kan skille ut de urettferdige strukturene som finnes rundt oss, men bare i ettertid greier å avkode dem. 

Les også: Krimdronningen Camilla Lackberg: - Jeg elsker å være litt rockstar!

Camilla Grebe, Skyggejegeren
© Ulrica Zwenger/Viktor Fremling

KAN BLI FILM: Hollywood-aktører har kjøpt opp filmrettighetene til en av bøkene hennes. – Jeg krysser fingrene for at boken blir film, men jeg tar ingen seiere på forskudd, sier svenske Camilla Grebe. 

Debutboken din skrev du i 2006 sammen med søsteren din, Åsa. Fortell hvordan det gikk til.

– Det begynte sommeren 2004. Jeg sendte en mail til søsteren min og skrev: «Jeg har skrevet første kapitlet av en bok, skriv neste!» Åsa, som befant seg i sommerhuset sitt, tok imot utfordringen, og etter en stund fikk jeg en mail tilbake med et nytt kapittel. Det ble begynnelsen på et langt samarbeid. 

Sakte vokste det som skulle bli vår første bok frem. Men på det tidspunktet var det bare en lek, en slags hobby. Både Åsa og jeg var lesehester og elsket krim, så det fantes en logikk i at vi valgte å samarbeide om et skriveprosjekt. Men ingen av oss hadde i tankene at vårt manus skulle bli utgitt. 

Noen år senere, i 2008, da manuset hadde ligget urørt en stund, sendte jeg det til seks ulike svenske forlag. Tre av dem tok kontakt. Vår debutbok «En slags fred» kom ut i Sverige i 2009.

Boken deres ble solgt til 20 land. Hvordan opplevdes det for to debutanter?

– Det føltes fantastisk og veldig uvirkelig. Jeg husker første gang jeg så en av våre oversatte bøker i en butikk på flyplassen i Frankfurt. Det var en fantastisk følelse.

Du er utdannet siviløkonom og jobbet blant annet som administrerende direktør. Hvorfor ble du forfatter i stedet?

– Jeg bar alltid på en drøm om å gjøre noe annet, noe mer kreativt. Jeg tok et friår fra næringslivet da jeg var rundt tretti og gikk på kunstskole, men innså fort at jeg aldri kunne forsørge meg som kunstner. På begynnelsen av 2000-tallet arbeidet jeg som administrerende direktør for et lite lydbokforlag. 

Jeg leste manus og møtte forfattere. Jeg tror at tanken ble født der – jeg ville skrive noe, jeg ville være på den andre siden og jobbe med det kreative i stedet for det forretningsmessige. 

Les også: Trude Teige: Meetoo er en seier

Hva var den største overgangen fra næringslivet til litteraturlivet?

– I mange år sto jeg med den ene foten i forfatteryrket og den andre i næringslivet. Det er først nå, etter ti år som forfatter, at jeg har sluppet mitt andre yrke helt. At det tok så lang tid har delvis hatt å gjøre med at det er vanskelig å forsørge seg som forfatter, men også at jeg faktisk likte min «vanlige» jobb. 

Jeg syntes det var topp å dra til kontoret etter tre skrivedager og ha møter og treffe folk. Man skal ikke undervurdere verdien av kolleger og det samholdet en arbeidsplass skaper. Men i dag er jeg forfatter på heltid og trives kjempebra med det. Det er et privilegium å få jobbe med det jeg elsker og brenner for.

Hvordan føltes det å ta et så avgjørende karrierevalg i såpass voksen alder?

– Ettersom det var en langsom forandring, så kjentes det aldri dramatisk eller skremmende. Jeg var overbevist om at det var dette jeg ville, og etter mange år i bransjen hadde jeg bygget en plattform som gjorde at jeg også kunne leve av skrivingen.

Din navnesøster Camilla Läckberg, som også er utdannet siviløkonom, omtales ofte som Nordens krimdronning. Planlegger du å vippe henne ned fra tronen?

– Jeg synes at titler som «krimdronning» er kjempeteite. Det finnes masse plass for flere kvinner – og menn – på krimscenen. Jeg tenker overhodet ikke på mine forfatterkolleger som konkurrenter. De største konkurrentene for alle oss som skriver, er mobilen og strømme-tv, ikke andre forfattere.

Med så stor suksess som du har nå begynner vel også bankkontoen å fylles opp igjen …?

– Veldig få forfattere, selv fremgangsrike forfattere, blir rike av å skrive. Jeg skriver fordi jeg brenner for å fortelle historier, ikke for å tjene penger. Om jeg hadde villet bli rik, hadde det nok vært smartere å bli i næringslivet.

Du har tidligere uttalt at for å bli krimforfatter må man ha en usunn interesse for vold. Hva mener du med det?

– Jeg synes ikke at vold i seg selv er interessant, vold er ubehagelig, skremmende og har uhyggelige konsekvenser for mennesker og samfunnet. Derimot er jeg besatt av å forstå mekanismene som driver oss mennesker til å skade hverandre. Jeg vil forklare, analysere og finne årsakene som leder frem til det punktet da vold fremstår som den eneste løsningen. 

"Skyggejegeren" av Camilla Grebe
© Gyldendal

Camilla Grebe ble tildelt Glassnøkkelen for beste nordiske krim i 2018, og Svenska Deckarakademin har kåret ‘Skyggejegeren’ til Sveriges beste krim i 2019.» Gyldendal, 379 kr. 

Du har vunnet priser som Årets svenske krim og Årets nordiske krim tre år på rad nå. Hvordan føles det?

– Det kjennes fantastisk – det er en anerkjennelse, et kvalitetsstempel og det har naturlig nok også ført til at flere mennesker har lest bøkene mine. Dessuten synes jeg at prisene er viktig ettersom de løfter spenningslitteraturens status. Krim er ofte blitt stemoderlig behandlet i litteratursammenheng, noe som er synd, for det finnes så mange fantastiske krimromaner.

Jeg har lest at du ikke er spesielt disiplinert når det gjelder skrivingen …?

– Jeg har blitt betydelig mer disiplinert med årene. Når jeg er inne i en skriveperiode, forsøker jeg å skrive 1500 ord per dag, og jeg pleier å overholde deadlinene mine. Det er jo forståelig nok lettere nå som jeg ikke balanserer to jobber. Før måtte jeg skrive på kveldene og i helgene. Nå har jeg privilegiet å kunne vie meg helt til skrivingen.

Du har tidligere snakket om mytene rundt krimforfatteren. Hvilke kan du avlive her og nå?

– Hm. Hvor skal jeg begynne? Man blir ikke rik bare fordi man blir utgitt. Om man har flaks kan man etter noen år (med nød og neppe) leve av skrivingen. Derfor er det viktig at man elsker håndverket, selve skrivingen. Ellers blir man nok ulykkelig. Det finnes ingenting glamorøst med jobben min, men det finnes en magi i å veve historier og sette ord på dem. 

En annen myte er at man må vente på inspirasjon – nitti prosent av jobben handler om å sette seg ned foran pc-en og skrive. Man kan ikke bare sitte og vente på en inspirasjon som kanskje aldri kommer. 

Og man skriver ikke bedre etter et glass vin. Heller dårligere. Bildet av forfattere som vinpimpende bohemer kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...