GJENSIDIG BEUNDRING: Jonas Fjeld, eller mer presist Terje Jensen, og Ole Paus har tilført hverandre mye.

© Svein Finneide

Gammelt vennskap ruster ikke: - Jeg synes vi skal ta med oss hver vår gitar og kalle oss To rustne herrer

Håpet var å markere 25-årsjubileet som rustne herrer med fullsatte seterader i Chat Noir sist høst. Det satte Covid-19 en stopper for. I stedet byr Jonas Fjeld og Ole Paus i vinter opp til en siste dans på utvalgte steder som smittevernet tillater. Kanskje stanser de opp på en liten scene nær deg ...

28. februar 2021 av Tone Solberg

Historien om To rustne herrer startet som en fleipbemerkning i et studio for et kvart århundre siden. Jonas Fjeld var i full gang med å spille inn sin andre plate på norsk med tekster av Ole Paus da opphavsmannen stakk innom. Han ble stående mens Fjeld perfeksjonerte låten «Sett bagen fra deg» til cd-en «Texas Jensen» som kom i 1993. Melodien var Fjelds egen, som på resten av låtene. På spørsmålet om hva han mente om fremførelsen, svarte Paus: «Jeg synes vi skal ta med oss hver vår gitar og kalle oss To rustne herrer. Replikken skapte godmodig latter, men en idé var født.

Høsten 1995 tok de to trubadurene fleipen på alvor og inviterte til show på nå nedlagte Cruise Café på Aker Brygge. Showet var ment som et stunt og en engangsforeteelse. 

Det er Ole Paus som begeistret skildrer debuten:

– Cruise Café var et bittelite sted. Vi var ganske sikre på at ingen ville komme. Derfor var det viktig å velge et lokale så lite at ingen ville merke mange- len på tilhørere. Helt uventet kom det fryktelig mange. Og siden har det gått slag i slag.

Noen måneder senere kom det første albumet med den talende tittel «To rustne herrer». Derfra er det kanskje hitlåten «Tordensky» som har hengt seg best fast i den kollektive hukommelsen, og som stadig må gjentas i reprise når de to herrene opptrer.

DEN GANG DA: Ikke fullt så rustne, i København i 1996 for å spille inn plate. 

© NTB

Selv tolker de den uventede – og umiddelbare – suksessen ved at de sto for noe, representerte tydelig- het og bød på noe som ingen hadde hørt før. I årene som fulgte kunne de dra på landsomfattende turneer med fem ulike forestillinger. Overalt var det fullsatte saler. De rustne herrene signerte for eviggrønne hitlåter som «Nerven i min sang», «Hun kom som en engel» og ikke minst «Engler i snøen». Den siste er ett av flere høydepunkter i begges karriere. Dette var en god stund før musikk ble strømmet på YouTube og andre kanaler. Cd-er var noe man fysisk kjøpte og satte på. Igjen er det Ole Paus som står for mimringen:

– Det var veldig flott på den tiden – med musikk-forretninger i hele Oslo. De lå nesten side om side fra Slottet og ned til Oslo S. Overalt kunne man høre tonene fra englene i snøen ...

– Ja, den slo virkelig igjennom. Det var svært, samtykker Jonas Fjeld.

Og om de to herrene spilte på at de selv var kommet til skjells års og alder, har et begeistret publikum hele tiden vært høyst blandet.

– Det er ganske stor spredning på publikummet vårt, understreker Ole Paus og fortsetter: 

– Også slik er vi ganske heldige. Det kommer to–tre generasjoner på konsertene. Kanskje er det at vi beveger oss i en noe underlig blanding av revy og konsert som gjør at vi har truffet så mange. Vi står jo på scenen for å underholde folk. Samtidig som vi vil at det skal være en god konsert og tar musikken svært alvorlig, ønsker vi å komme nær menneskene i salen. Det gjør vi gjennom å snakke litt på alvor og en god del gjennom latter.

LEGGER INN ÅRENE: Slik det ser ut nå, er det vennskapet som består og ikke samarbeidet på scenen.

© Svein Finneide

Jonas Fjeld og Ole Paus er begge opptatt av å formidle hvor mye de har nærmet seg hverandre siden de første gang møttes en gang på midten av 1970-tallet. Produktive og protestglade Paus var allerede da etablert som en av de drivende kreftene i det som i ettertiden omtales som «den norske vise-bølgen». Som frontfigur i Jonas Fjeld Band var drammenseren Terje Jensen derimot opptatt av rock’n roll og Nashville-musikk. Han hadde aldri sunget en strofe på norsk da Ole Paus i forbindelse med en konsert kom bort til ham med replikken «faen, du må synge på norsk». Selv har Ole aldri ytret et tonsatt ord på engelsk, i hvert fall ikke på en scene.

Nå er det Jonas Fjeld som ivrig forteller:

– Det er en ganske utrolig historie. Jeg hadde ikke noen platekontrakt på den tiden. Dette var vel i 1988 eller 1989. Da tok Ole kontakt og forklarte at han ville bruke overskuddet fra en revy i Bergen for å lage en plate som han ville betale fra egen lomme. Klausulen var at han skulle skrive de norske tekstene.

Så det var på sett og vis Ole Paus som oppdaget deg og dyttet deg i en ny retning?

– Da Ole sa at jeg ikke hadde noe valg, og måtte synge på norsk, endret det min karriere totalt, med­ gir Fjeld.

Psst... Derfor mangler du energi og overskudd

© Svein Finneide

Det musikalske samarbeidet skulle etter hvert også gli over i et vennskap. Det er Jonas Fjeld som fortsetter fortellingen.

– Da vi holdt på med plata «Svært nok for meg», som kom i 1990, opplevde vi at samarbeidet gikk over i å bli mer som et vennskap. Vi jobbet veldig tett sammen på den. I forkant av studioinnspillingen hadde jeg vært med på et par utgivelser som Ole gjorde i Danmark. Det var minneverdige reiser på alle plan.

Begge humrer når de tenker tilbake på felles opp­ levelser i København. Mange gode ideer er blitt klek­ ket ut over høye smørrebrød og noen bayere. Gode og produktive stunder har de også hatt i Fjelds hyg­ gelige leilighet i Tavira, på den østlige delen av Algarvekysten. Andre ganger drar de bare hjem til hverandre for å drodle ideer til nye tekster og toner.

– Jeg vil beskrive oss to som tette venner, uten at vi tråkker ned dørene hos hverandre, sier Paus og fortsetter: 

– Man kan være meget nære uten stadig treffes. Det siste året før korona og smittevern stengte ned det meste av underholdningslivet, job­ bet vi jo med svært forskjellige prosjekter. Jonas hadde suksess i USA med sitt samarbeid med den amerikanske folklegenden Judy Collins, selv hadde jeg et spennende samarbeid med rockebandet Motorpsycho. Hadde vi vært bundet sammen hele tiden, ville vi før eller siden blitt kvalt.

Kvalt ble derimot planene om jubileumsforestil­lingen «Sanger vi kanskje husker». Etter flere måneder i koronafri tenkeboks, ble de enige om å skrinlegge de rustne herrene. Gjennom vinter og tidlig vår byr de opp til en siste dans, og da på min­dre scener med full smittekontroll over publikum. 

Som det heter i pressemeldingen som ble sendt ut på senhøsten: «Alt har sin tid, og snart er tiden med To rustne herrer over. Sangene vil nok drive rundt på egenhånd en lang stund ennå, men de to herrene i skinn og bein takker for seg. Men før de trekker seg tilbake, vil de legge ut på en heidundrende siste reise. De vil hente frem alt som en gang gjorde dem til allemannseie, og invitere alle dem som gjorde livet til en fest til en siste dans. Og så kan livet gå videre».

© Svein Finneide

Begge rister på hodet til spørsmålet om det er alderen som gjør at de nå legger inn årene. Jonas Fjeld med sine 68 år betrakter seg selv som ungdom. Ole Paus rundet 74 i februar. Da herrene traff Taras journalist var han 73, og det med en fremtoning som får de fleste til å si at han «holder seg usedvan­lig godt». Kroppen er slank. Han er lett til beins og kjapp i hodet. Bare stemmen er litt rusten. Som han selv avrunder samtalen:

– Jeg vet ikke hvordan det skal kjennes å være 73 år, og tenker sjelden på det. Kanskje er det ufortjent å være så heldig. Ingen skal si at de har sett meg på treningsstudio eller pesende i marka.

– Men du tar deg kanskje noen spaserturer rundt i bygatene?

– Nei, hvorfor skal jeg det? Jeg har jo et hjem.

Hvor opptrer herrene?

På grunn av stadige endringer i smittevernsregler er det vanskelig å få en fullstendig liste over fremtidige konserter. Oppdatert informasjon finnes lett ved å google «rustne herrer og siste dans».

Du vil (garantert) også like

Kanskje er du også interessert i...