Victoria Hislop
© Vigmostad & Bjørke / NTB

16 år etter brakdebuten med romanen «Øya» er Victoria Hislop klar med oppfølgeren

Boken er skrevet under lockdown, etter tapet av moren – og langt unna hennes elskede Hellas. Men det er musikk som får suksessforfatteren gjennom tøffe tider.

5. september 2021 av Lisbeth Skøelv

Victoria Hislop

Alder: 62. 

Bor: Deler tiden mellom England og Hellas. 

Familie: Gift med redaktør, dokumentarist og tv-profil Ian Hislop, har barna Emily (30) og William (28). 

Yrke: Forfatter og journalist. 

Sosiale medier: @VicHislop (Twitter) og Victoria Hislop (Facebook).

«Det nye livet som hadde vært innen rekkevidde så sørgelig kort, kom aldri til å bli mulig nå, det var hun sikker på. Andreas Vandoulakis hadde ødelagt livet til absolutt alle i familien hennes.» 

Fra romanen «August»

Det er 16 år siden du debuterte med bestselgerromanen «Øya». Hvorfor har det tatt så lang tid å lage oppfølgeren? 

– Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle skrive en oppfølger, men omstendighetene i 2020 skapte ideen og inspirasjonen til den. Vi var i isolasjon, med en uhelbredelig sykdom som tok over verden utenfor, vi mistet moren min (veldig uventet, og vi kunne ikke være sammen med henne de siste timene av livet hennes). Det var så mange ting som lignet situasjonen i perioden jeg skrev om i «Øya», hovedsakelig perioden før en kur mot spedalskhet ble oppfunnet, så tankene mine om stedet begynte å dominere tankene mine. 

Som forfatter er skriving også en veldig naturlig «flukt». Fantasien er et tilfluktssted – et sted å gå for å søke katarsis og løsninger. Jeg skjønte også at mange av karakterene mine hadde mer eller mindre «forsvunnet» fra siden – og jeg ønsket å følge dem ...

Har du noen gang tenkt på hvor annerledes livet ditt hadde vært om du ikke hadde gått til spedalsk-øya Spinalonga og fått ideen til å skrive «Øya»? 

– Jeg tror det hadde vært veldig annerledes. Før jeg dro til Spinalonga, hadde jeg ikke noe ønske om å skrive noe fiktivt eller skjønnlitterært. Det var bare etter det besøket at jeg ønsket å skrive noe fra fantasien min. Før det var jeg en journalist som skrev faktabaserte og gjennomarbeidede artikler for aviser og magasiner. Så det å bli romanforfatter var en stor livsendring for meg – en endring som jeg er veldig glad for skjedde.

Victoria Hislop ny roman

VOKSEN DEBUT: Victoria Hislop var 47 år da hennes første – og hittil mest solgte – roman ble gitt ut. – Jeg var middelaldrende helt fra starten av karrieren. Det tror jeg har gjort meg mer avslappet, mener hun. 

© NTB

Romanen har solgt over 6 millioner eksemplarer – 330 000 bare i Norge. Hvorfor tror du at boken ble så populær? 

– Jeg kan ikke si nøyaktig hvorfor, for hver enkelt leser bringer sine egne følelser og ideer til en historie. Men det er absolutt en optimistisk historie – om motet til de som levde gjennom den situasjonen, enten de som mistet folk av spedalskhet eller ble forvist på grunn av det. Og jeg tror en lykkelig slutt alltid gjør en historie populær, og det er akkurat det «Øya» har! 

Du skrev oppfølgeren «August» mens du var i lockdown hjemme i England. Hvordan var det? 

– Det var noen veldig følelsesmessige intense måneder – og på mange måter en veldig vakker tid. Vi bodde på landsbygda, fjernt fra alt, så vi følte oss relativt trygge for Covid. Det var den vakreste engelske våren som noen kan huske – fra april satt vi ute hver dag i solskinnet, vi gikk lange turer og var veldig sammensveiset som familie. Så var det bittersøte dager – vi sørget over moren min, men satte også pris på det naturen brakte oss – bølger av fuglesang, varme på huden og rikelig med takknemlighet for at vi var trygge.

Hvordan har pandemien påvirket deg og familien? 

– Det har påvirket oss alle veldig dypt. Datteren min, som for tiden bor i Colombia for å skrive om colombiansk historie og dagsaktuelle saker for diverse britiske medier, har ikke kunnet forlate landet på 11 måneder nå, og dette er det lengste vi har gått uten å se hverandre. Jeg savner henne enormt, men vi håper at hun kommer tilbake til bestemorens begravelse i høst, som er et helt år og seks måneder siden mors død, da begravelser ikke har vært mulig å arrangere på lenge. 

Pandemien har også hatt noen negative konsekvenser for sønnen min – ingen av de vanlige sosiale aktivitetene og så videre. Det er så usunt når du er i slutten av tjueårene, men han har taklet det bra. Og nå jobber han igjen som skuespiller og komiker. 

Hvordan var det å miste moren din midt i en verdensomspennende pandemi? 

– Skriving hjalp meg definitivt gjennom sorgen og med å takle tapet. Skriving er alltid terapi for meg, men dette året var det på mange måter enda viktigere. For jeg var trist og frustrert. Jeg var veldig sint på meg selv for at jeg ikke hadde brutt retningslinjene for å kunne være hos moren min. Det var veldig sjokkerende å høre nyheten om hennes død via telefon, for det kom veldig overraskende på oss. Vi vet ikke engang om hun døde av Covid.

Victoria Hislop og ektemann

GIFT I 33 ÅR: Victoria ble sammen med ektemannen Ian Hislop da de begge studerte på universitetet i Oxford. De giftet seg i 1988 og har to barn sammen. 

© Getty Images

Hva får deg gjennom tøffe tider? 

– Jeg kan endre min egen stemning med musikk – på få sekunder. Jeg tror virkelig musikken noen ganger er årsaken til at jeg ikke har blitt gal. 

Hvor viktig er kjærlighetshistoriene dine i romanene? 

– Kjærlighet får verden til å gå rundt. Uten det er alt meningsløst. Og det trenger ikke være erotisk kjærlighet, det kan være kjærlighet til venner, barn, familie. Og jeg skriver om alle slags kjærlighet, jeg setter ingen av dem over de andre. 

Er ikke forholdet ditt til Hellas som en egen liten kjærlighetshistorie? 

– Ja, det er en kjærlighetshistorie. Og det var kjærlighet ved første blikk. Og viktigst av alt, som enhver ekte kjærlighet, blir den aldri truet selv om man oppdager noe negativt. 

Du har blitt utnevnt til æresborger av Hellas av presidenten, har egen bolig i landet, og tilbringer så mye tid der som du kan. Hvorfor denne dragningen mot Hellas? 

– Det er vanskelig å forklare, men det har definitivt å gjøre med skjønnheten i dette landet, varmen, den blå himmelen og havet, de vennlige menneskene, så alle tingene jeg elsker nå, er de samme som de jeg ble forelsket i for førti år siden. 

«Kjærlighet får verden til å gå rundt. Uten det er alt meningsløst»


Da du var 52 begynte du å lære deg gresk. Hvorfor?

– Jeg holdt en bokpresentasjon i Hellas og innså at jeg hatet å måtte ha noen til å oversette for meg mens jeg snakket. Hvordan kunne jeg vite om de uttrykte tankene mine som jeg ville? Jeg likte ikke å ha en «mellommann» – jeg ville fortelle om mine egne ideer og svare på spørsmål uten hinder. Og det har vært en så tilfredsstillende reise å lære et nytt alfabet og et nytt språk – og det har endret forbindelsen min til Hellas.

Jeg har lest at du ikke får inspirasjon til bøkene dine i England, at du ikke greier å skape britiske karakterer. Hva kommer det av?

– Jeg har prøvd. Jeg tror jeg er for nær, jeg synes det er lettere å være mer objektiv mens jeg skaper karakterer hvis de er fra en annen kultur som ikke akkurat er min egen. Jeg har prøvd å lage britiske figurer, men de er alltid etter mitt eget syn litt stereotypiske.

Du får ofte leserne dine til å gråte. Blir du selv noen ganger rørt av skrivingen din?

– Det er ikke min egen skriving som etterlater meg i tårer, men situasjonene folk befant seg i moderne gresk historie – hungersnød, uberettiget fengsel, forvisning til en spedalsk koloni, og når karakterene mine greier å leve gjennom disse tingene, da gråter jeg – og ofte.

Victoria Hislop og Hellas

ELSKER HELLAS: Victorias lange kjærlighetsforhold med Hellas begynte da hun som 17-åring besøkte Athen og den greske øya Paros med moren og søsteren. Senere fikk landet avgjørende betydning for karrieren hennes. Foto: Vigmostad & Bjørke

Hvordan feirer du at du er ferdig med en bok? 

– Et glass veldig kald hvitvin – eller noen ganger champagne, hvis jeg har noen å dele det med! Vin kan jeg drikke alene, men ikke champagne!

Er du overtroisk når det kommer til skriving? 

– Jeg gjør alltid mine første notater og klatter på en notisblokk, en bestemt type gult papir med linjer og stort mellomrom – og jeg skriver alltid med blyant ... Antall kapitler eller sider må også være delelig med tre – da det er mitt lykketall.

Hvordan takler du dårlige anmeldelser – tar du dem personlig? 

– Jeg prøver ikke å ta dem personlig, men noen ganger har de nyttig kritikk som jeg leser og tenker «jeg vil prøve å gjøre det bedre neste gang, takk». Så snille anmeldelser er deilige å lese, men kritiske har ofte noe man kan lære av! Å ha hatt en bestselger eller to, betyr ikke at man ikke fortsatt har masse å lære.

Det virker som du elsker å skrive om familiehemmeligheter – bare ikke din egen familie sine. Hvorfor ikke? 

– Jeg skriver ofte om stigma – det vil si noe som noen har holdt skjult på grunn av skam eller stigma. Med spedalskhet for eksempel, er hele historien om hvordan sykdommen har påvirket en familie blitt holdt hemmelig – og det må ofte et medlem av den yngre generasjon til for å lytte til historien og slå fast at det ikke var noen grunn til at den skulle skjules. Og det samme med den greske borgerkrigen og også den spanske borgerkrigen – folk skjulte sine forbindelser med mange av hendelsene da de ønsket å gå videre og leve nye liv etterpå. Det fascinerer meg. Det er noen ganger et element av selvbiografi i enkelte romaner, fordi det er umulig å utelate en selv helt fra en historie, men jeg har ikke skrevet direkte om min egen familie – jeg har ikke hatt noe behov for det.

Du har uttalt at du ikke synes en forfatters liv er spesielt tøft. Hva mener du med det? 

– For meg er skriving en glede. Jeg kan ikke snakke for andre forfattere, men bare for meg selv. Jeg tror at hvis du ikke liker å skrive, så ja, da er det et vanskelig liv. Jeg ville ikke gjort det hvis jeg ikke likte det – da ville jeg gjort noe helt annet. 

«Å ikke være i stand til å reise på nesten et år, var veldig klaustrofobisk!»


Du og mannen din, som er tv-stjerne i britenes svar på «Nytt på nytt» og kjent magasinredaktør, er et såkalt «kjendispar». Hvordan takler dere berømmelsen?

– Hvis noen kommer opp til meg (og dette skjer bare i Hellas) fordi de kjenner meg igjen, er jeg alltid glad. De er vanligvis folk som har lest en av bøkene mine og vil si noe hyggelig om den, og vi tar oss en prat og kanskje en selfie. Det er fint. Jeg føler meg veldig heldig hver gang det skjer. Jeg tror forfattere generelt er anonyme – slik det skal være. For mannen min er det veldig annerledes – fordi han er fast lagkaptein i det satiriske tv-programmet «Have I Got News For You», som har 10 millioner seere hver uke, så er dette er en annen type berømmelse, og det kan til tider være påtrengende.

Det må ha vært tøft for en som har hjem i to land og er tidligere reisejournalist å ikke få reist så mye under pandemien ...?

– Det begrenset meg stort. Jeg pleide å reise et sted minst hver måned – for å snakke om bøkene mine, gjøre research osv. Så å ikke være i stand til å reise på nesten et år, var veldig klaustrofobisk! Jeg er glad for at ting er åpnet litt opp nå, og jeg har tilbrakt de siste fire månedene på Kreta, der vi filmer boken min, «Postkort fra Hellas», for gresk tv.

Kommer det flere oppfølgere til «Øya»?

– Jeg tror ikke det. Men man skal aldri si aldri. Livet er fullt av det uventede! Og jeg planla aldri å skrive «August» før omstendighetene presenterte seg selv.

Hva er det beste rådet du noen gang har fått?

– Det var fra en annen forfatter. Hun fortalte meg: Ikke fortell verden om hva du planlegger å skrive, vent til du har skrevet det, og først da del det! Hver gang du snakker om en idé før du virkelig har utviklet den, blir den litt utvannet, litt svakere.

Les også: Tips til serier på HBO, Nrk og Netflix

Om boken:

«August» 

«I sin nye roman ’August’ vender den britiske suksessforfatteren tilbake til universet hun skapte i ’Øya’ – en av århundrets største internasjonale litterære triumfer. Det er endelig tid for å møte igjen Anna, Maria, Manolis og Andreas på tidspunktet da øya blir evakuert – og i tiden etter. 

25. august 1957. Leprakolonien på Spinalonga er historie. Sykdommen er kurert, og beboerne kommer tilbake til fastlandet etter en hjerteskjærende atskillelse fra familie og venner. Men dramaet er ikke over. En uforutsett voldshendelse får fatale konsekvenser. 

Tiden bokstavelig talt stopper for hjemvendte Maria Petrakis og søsteren Anna. Familien splintres. 

For befolkningen i Plaka vil avviklingen av Spinalonga for alltid være forbundet med tragedie. Hvordan tar man fatt på livet etterpå? 

Hvordan klarer man å forsones, og bygge et nytt liv på ruinene fra fortiden?» 

Vigmostad & Bjørke, 329 kr.

Victoria Hislop ny bok August
© Vigmostad Bjørge

Du vil (garantert) også like

Kanskje er du også interessert i...