© Vigmostad & Bjørke / Svein Finneide

Forfatter Therese Aasvik: - Jeg har stadig blaff av kriser

I sitt andre ekteskap er Therese Aasvik blitt flinkere til å ikke tenke at alt er mannens feil. Nettopp samlivsproblemer og midtlivskrise er to av temaene i hennes nye roman. – Når man ikke klarer å forholde seg til partneren sin, så har man også problemer med å se seg selv, sier forfatteren.

12. oktober 2021 av Lisbeth Skøelv

Therese Aasvik

Alder: 47.
Bor: I Oslo.
Familie: Gift, to barn og to voksne bonussønner.
Yrke: Forfatter, grafisk designer og billedkunstner.
Sosiale medier: Therese Aasvik – forfatter og Therese Aasvik (Facebook) og @taasvik (Instagram).

«Hun har ønsket seg noe annet. Hun vet ikke hva det er, men når hun ser på Alf, kan hun tenke det. Noe annet. Hun husker ikke sist gang det føltes naturlig å snu seg mot ham, sulte etter ham» 

Fra «Boksen går» «Boksen går» 

Hvorfor denne tittelen? 

– Det er mange som gjemmer seg for hverandre i denne boken. I tillegg, så handler romanen om en fysisk boks. Relasjoner og ekteskapsproblemer er et av temaene i boken. 

Hvorfor dette temaet? 

– De fleste som går inn i et langvarig eller livsvarig forhold, har perioder der partneren kanskje er den siste i verden man har lyst til å forholde seg til. Jeg synes det er spennende tematikk, også med tanke på dette med rom – som barn og spesielt ungdommer trenger vi et eget rom å trekke oss tilbake til, men som voksne forventes vi å dele ett rom og en seng, til tross for at det kanskje er nettopp i parforholdet man bør ha et sted å trekke seg tilbake til. 

Er noe av dette basert på egne erfaringer? 

– Til en viss grad er det det, jeg er gift for andre gang, og har erfart både i mitt tidligere og nåværende ekteskap at følelsen av samhørighet varierer over tid. Med alderen har jeg nok blitt flinkere til å se meg selv utenfra når dette skjer, og ikke bare tenke at «det må være noe galt med ham». 

Har ektemannen din lest boken? Kjente han seg noe igjen? 

– Ha, ha, ja – mannen min hadde mulighet til å lese før boken gikk i trykk, jeg spurte ham mange ganger. Men han fikk ikke lest før etter lansering, og ble litt svett. Han begynte å true med å skrive en motroman. Men etter å ha lest hele boken, skjønte han at Alf i boken er en annen, og jeg er heller ikke hovedpersonen Ruth heldigvis – selv om det er elementer der fra vårt samliv.

Therese Aasvik

BOKAKTUELL: Therese Aasvik er ute med sin fjerde roman. – Jeg kjemper fremdeles med følelsen av at jeg må bli mer anerkjent for å være god nok, avslører forfatteren.

© Svein Finneide

Du har sagt i et intervju at samliv som har gått i stå ofte dreier seg om ren logistikk. Hva mener du med det? 

– Mange par går igjennom en stor krise når de først får barn. Å plutselig skulle bli ansvarlig for et lite liv er enklere for noen enn for andre, og for å beholde en form for kontroll, tror jeg mange lener seg for mye på logistikken. Alt handler om denne kabalen som skal gå opp. Man bytter på å ta seg av barna istedenfor å være til stede for barna sammen. På samme måte kan et oppussingsprosjekt være døden for parforholdet – relasjonen dreier seg bare om dette utvendige, og hvem som skal gjøre hva, hvem som ikke gjør det de forventes å gjøre, man risikerer å ikke se det mennesket man er sammen med lenger. 

Ruth i romanen er lei mannen sin og unngår ham som best hun kan, men blir sjalu når hun mistenker at han har et forhold til en brystfager kollega. Hva forteller det? 

– Ruth er på norgespallen i å ta ektemannen sin for gitt. Hun har vel en slags idé om at hun var den eneste som forbarmet seg, og at han alltid har vært heldig som fikk henne – eller som fikk seg en kone i det hele tatt. Så tanken om at Alf kan være attraktiv for noen andre, er veldig uvant for henne. Da våkner konkurranseinstinktet. Men samtidig blir denne mistanken noe å legge konflikten på, den vokser fordi hun vil fortsette å hate ham, på et vis. Lei jobben og lei mannen – Ruth har vel en klassisk midtlivskrise. 

Har du selv hatt det? 

– Jeg har ikke selv hatt en typisk midtlivskrise. Perioden etter mitt forrige brudd var tidlig i tredveårene, og det var en veldig definerende periode for meg. Jeg går stadig igjennom små blaff av kriser, men kjenner heldigvis min hormonelle syklus godt nok nå, til at disse blaffene ikke får store konsekvenser. Samtidig tenker jeg jo at en krise kan være en stor mulighet til forandring, når krisen først er nødvendig. 

Hvordan kan par fortsette å se hverandre, selv etter mange år sammen? 

– Jeg tror autonomi er et nøkkelord. Det må være greit å si at «nå trenger jeg litt tid alene». Eller å sove hver for seg iblant, fordi den ene snorker. Man er to mennesker som har bestemt seg for å leve sammen, men man er fremdeles to forskjellige mennesker. Å ha tillit til at det å velge tid hver for seg, ikke er det samme som å velge den andre bort.

Les også: Parterapaut - dette er hemmeligheten bak et vellykket forhold

Therese Aasvik forfatter

MÅTTE ROE NED: Therese Aasvik har hatt roligere dager, uker og måneder under pandemien. Det har hun syntes var veldig godt. – Å faktisk ha blanke ark av dager der ingenting er bestemt. Jeg er ikke så god på det vanligvis, sier hun

© Svein Finneide

Det er jo en fortelling om både samliv og arbeidsliv. Er det noe spesielt du ønsker å si med boken? 

– Det er jo flere roller man definerer seg gjennom i livet, og mange som sliter i parforholdet, vil gå fullstendig opp i jobben sin, delvis for å kompensere. Men når man ikke klarer å forholde seg til partneren sin, så har man også problemer med å se seg selv. Og dette får jo konsekvenser for hvor godt man gjør jobben sin, spesielt for Ruth, som er lærer på ungdomsskolen og må være skrudd på for elevene sine. Samtidig er det mange som generelt sliter med å holde fokuset på det man egentlig skal gjøre, fordi hjernen gjennom mobilbruk har blitt vant til å fordøye masse forskjellig informasjon om gangen, i veldig høy hastighet. Vi har blitt veldig redde for ubehaget, tror jeg, både på det profesjonelle og det private plan. Det å stå i ubehaget, å klare å kjede seg. Å ikke alltid dra opp mobilen, å fylle hvert sekund med noe – det krever mer av oss enn noen gang. 

Boken handler også om å realisere seg selv og drømmene sine. På hvilken måte? 

– Mange går nok og bærer på en drøm om hvem man egentlig skulle bli. Og at realiseringen av den drømmen skulle føre til stor anerkjennelse. For Ruth handler det om en kunstnerdrøm hun har hatt siden tidlig i tjueårene, og en lovende begynnelse som aldri ble noe mer. I Norge synes jeg vi har for stort fokus på å løfte de som allerede har fått det til, det går liksom sport i å synliggjøre bragder som allerede er godt dokumentert, enten om det gjelder suksess som artist i utlandet, sportsrekorder, Michelinstjerner eller litteraturpriser. De små seierne blir glemt. 

Men hender det ikke at å realisere seg selv går på bekostning av folk rundt seg? 

– Absolutt. Man kan lett miste sidesynet når man først har funnet noe man brenner for. Og da kan man til og med legitimere det for seg selv underveis, og kanskje det er greit til en viss grad – men selv opplever jeg å være mindre fri i kunsten idet jeg blir redd for at den kan gå utover noen andre. 

Har du fått oppfylt dine egne drømmer? 

– Jeg har oppfylt mange drømmer, og det å bli forfatter var mer enn jeg kunne drømt om i ung alder. Fordi jeg i så mange år har jobbet visuelt med kunst, så trodde jeg det var den eneste retningen jeg kunne gå. Men jeg kjemper fremdeles med følelsen av at jeg må bli mer anerkjent for å være god nok. 

Hva har din egen kunstnerbakgrunn hatt å si for handlingen i boken? 

– Det har vært veldig spennende å utforske kunst fra nye vinkler, både i min forrige roman, «Byer uten deg», som handlet om gatekunst, og i «Boksen går», som handler om installasjonskunst og performance. En del av meg lurer på hva som hadde skjedd hvis jeg tok skapertrangen helt ut i en retning, eller hva jeg kunne ha laget hvis jeg hadde flere kreative liv, og litteraturen gir meg jo denne muligheten. 

Hvor langt fikk du forfulgt kunstnerdrømmen? 

– Som billedkunstner har jeg stilt ut en del i utlandet, blant annet i New York, Chicago og Las Vegas, og deltatt på kunstbiennaler i Firenze og i Dublin. I Firenze hadde jeg med et verk som ikke kom med flyet etter mellomlanding i München, og det ble så forsinket at jeg måtte male et nytt verk kvelden før biennalen skulle begynne. Jeg la ned gråpapir på sengen, tre store lerret og store tuber med akrylmaling i sort og hvitt. Jeg kalte verket «Sink or Swim», det var den følelsen jeg hadde. Men det verket ble tatt ut til biennalen i Dublin året etter. Det var en stor opplevelse. 

Savner du kunsten? 

– Selv om jeg maler mindre for tiden, så er det alltid en dragning mot å uttrykke meg mer visuelt. Synergien mellom det visuelle og taktile i malingen, og fortellertrangen og litteraturen på den andre siden, er av stor betydning for arbeidet mitt. Jeg holder på med en ordløs barnebok, der bare bildene skal uttrykke handlingen. Det er en spennende opplevelse, og mye god læring i det. 

Det virker som om romanen din er veldig inspirert av performancekunstneren Marina Abramovic. Hvorfor? 

– Jeg er veldig inspirert av Marina Abramovic. Hun er min største helt innen kunsten, uansett sjanger. Hvis det er et menneske jeg har lyst til å sitte fast i en heis med, så er det henne. Jeg kjenner ikke til noen annen kunstner som er like kompromissløs og modig. Hun lever gjennom kunsten, det finnes ikke noe annet alternativ for henne. Så romanen har vært en god mulighet til å bli enda bedre kjent med hennes arbeid, og utforske grunnen til at hun er som hun er. 

Therese Aasvik kunstner og forfatter

NY HVERDAG: Under pandemien savnet Therese å sitte på kafé og skrive. – Spesielt i begynnelsen med et nytt manus, så synes jeg det er tryggere å sitte blant folk, innrømmer forfatteren. 

© Svein Finneide

Du har sagt at du liker å sende karakterene dine «noen runder gjennom sentrifugen». Hva mener du med det?

– Romanene mine har vært nokså forskjellige så langt, men én parallell jeg ser, er at jeg lager karakterer som er nokså ekstreme på hvert sitt vis. Og som trenger å ristes godt for å i det hele tatt klare å fungere i det miljøet de lever i. Det høres litt ille ut når jeg sier det sånn, som at jeg kjører de gjennom en kvern og at de kommer ut helt like på den andre siden. Men det er ikke sånn. Det er denne prosessen som fascinerer meg, hvordan folk går på trynet. Vi gjør jo det alle sammen. Alle går på trynet iblant, og de fleste er takknemlige for opplevelsen i etterkant, fordi det er verdifull læring i det. 

Selv om du bruker mye humor i romanen, er den i grunn litt trist. Hva tenker du selv? 

– Ja, den er litt begge deler. Når man lever i et dårlig fungerende parforhold over tid, så blir man jo veldig ensom. Men det er det ikke mange som orker å innrømme. Alt det vi kaster opp i luften for å ikke måtte vise hvor ensomme vi er, hvor triste vi egentlig er – det kan jo også være litt komisk. To sider av samme sak, som ansiktet til klovnen. Som forfatter må jeg være i kontakt med sårheten bak det komiske. Jeg kan også le av mine egne tekster, men jeg prøver å le med, og ikke le av, som jeg innstendig har fortalt døtrene mine gjennom årene.

Test deg selv: Er du høysensitiv?

Vigmostad & Bjørke, 379 kr.

Om boken «Boksen går»

«Ruth er samfunnsfaglærer. Hun er ikke kunstner, slik hun en gang drømte om, hun bor i et hus midt i byen med to barn og ektemannen Alf, som hun ikke forholder seg til lenger. Hver dag sykler hun til skolen der hun forsøker å vekke lærelyst i elevene og livslyst i seg selv, men den eneste som virker lysten på noe som helst, er den barmfagre kunst- og håndverkslæreren May – som tekster Alf sent på kvelden. En dag kaller rektor alle lærerne inn til et hastemøte på lærerværelset – og både kunstnerspiren og konkurranseinstinktet vekkes på nytt i Ruth. 

’Boksen går’ er en fortelling om samliv og arbeidsliv, om ambisjoner og avgrunner – om å se hverandre og å møte seg selv.» 

Du vil (garantert) også like

Kanskje er du også interessert i...