© Charlotte Murphy

Forfatter Jojo Moyes: Det beste i livet mitt har skjedd etter 40

Boken Et helt halvt år har blitt film. Forfatter Jojo Moyes mener kvinner ikke må prøve å være så perfekte.

20. mai 2016 av Lisbeth Skøelv

Jojo Moyes (46) avslører at livet har tatt seg betraktelig opp både etter at hun fylte 40 og etter at hun fikk suksess med boken ”Et helt halvt år”.

OBS! Denne saken inneholder spoilere om "Et helt halvt år!"

Se traileren til filmen "Et helt halvt år" her!

Kjærlighetshistorien mellom Lou og Will har hatt en eventyrlig suksess med 500 000 solgte eksemplarer i Norge, 9 millioner på verdensbasis og førsteplass på de norske bestselgerlistene et helt år. 3. juni kommer filmatiseringen av boken på kino. I fjor høst kom suksessforfatteren med oppfølgerboken ”Etter deg”.

– Livet mitt har forandret seg på absolutt alle tenkelige måter, alt fra min selvtillit som forfatter til den økonomiske situasjonen, sier den britiske trebarnsmoren til Tara.

– Jeg hadde bare moderat suksess som forfatter før den boken, forlaget var i ferd med å dumpe meg. Både mannen min og jeg trodde at «Et helt halvt år» kom til å bli boken som satte punktum for forfatterkarrieren min. I stedet har den forandret livet mitt. Jeg reiser hele tiden og får oppleve steder jeg før bare drømte om. Vi har nylig kjøpt oss et mye større hus, latterlig stort, faktisk, bare fordi vi kunne. Bestevenninnen min sa at jeg trolig kjøpte meg fem år til med eldstedatteren min ved å skaffe oss et større hus, for da kan hun bo hjemme lenger, så det var kanskje en baktanke med kjøpet …

Og så blir du gjenkjent nå?

– Nei, faktisk ikke. Det er det beste med å skrive bøker, bøkene mine er berømte, men ikke jeg. Og jeg elsker det! Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å være berømt, i alle fall i våre dager med sosiale medier og kommentarfelt der alle bare vil dømme og kritisere andre. Jeg mangler et filter når jeg snakker, ergo lever jeg i konstant angst for å tråkke i salaten, så jeg har det utmerket med å ikke ha et kjent ansikt. Jeg kunne sannsynligvis gått fra ene siden av Oslo til den andre uten at noen kjente meg igjen. Det lever jeg svært godt med!

I din nyeste bok «Etter deg» er det også tiden etter store omveltninger som står sentralt, nemlig Lous nye liv uten sin store kjærlighet Will, som begikk assistert selvmord i forrige bok. Hvor vanskelig var det å skrive en oppfølger til en bok som «Et helt halvt år»?

– Jeg har nærmest druknet i hevendelser fra lesere som vil vite hva som skjer videre med Lou, jeg vil nesten gå så langt som til å si at leserne har forlangt en oppfølger. Og Lou forlot aldri tankene mine. Jeg trodde aldri at hun levde lykkelig alle sine dager, for når man står ved noens siden i et slikt øyeblikk, tar man med seg sårene videre. Derfra utviklet historien seg.

«Et helt halvt år» er en skikkelig tåreperse. Jeg har forstått at selv du gråter når du skriver følelsesladde scener …?

– Hvis ikke jeg gråter, gråter heller ikke leserne. Noen ganger skriver jeg en scene som er veldig trist, men som ikke rører meg, da vet jeg at den er feil. Da jeg skrev «Et helt halvt år» gråt jeg så mye at fyren på nabokontoret stakk hodet inn og spurte om jeg var ok. Jeg svarte at jeg bare jobbet, og han trodde jeg var fullstendig gal.

 

Se forbi handikappet

Will satt i rullestol etter en ulykke. Du har selv en sønn med en funksjonshemning. Var det lettere for deg å relatere til Will og hans handikap på grunn av det?

– Helt klart, jeg tror jeg har fått verdifull kunnskap på grunn av det. Da jeg ble kjent med de funksjonshemmedes verden, skjønte jeg at vi funksjonsfriske ikke aner noe som helst om deres verden. Sønnen min ble født døv, men ti år senere tenker jeg ikke lenger på ham som funksjonshemmet. Det er ikke nødvendigvis alt man ikke kan gjøre som er hovedutfordringen for en i hans situasjon, det er andres blikk og forhåndsdømming som er verst. Det jeg ville med boken, var å få leseren til å se forbi Wills handikap. Så min største seier er å få brev fra lesere som sier «jeg er så forelsket i Will!» For det er jo slik jeg føler i forhold til sønnen min. Handikappet er det minst interessante med både ham og Will.

I din nye bok må Lou takle sorgen etter Will, og hun går blant annet i samtalegruppe. Hvilken erfaring har du selv med sorg?

– Jeg har aldri gått i samtalegrupper for sørgende, men jeg har gått i terapi og jeg har mistet noen jeg var glad i. Noe av det som har slått meg når det gjelder sorg, er at det forventes at du kommer deg raskt videre i livet, man får liksom ikke lov til å bruke den tiden man trenger. Hvis jeg har et gjennomgående tema i bøkene mine, er det at man ikke skal dømme andre mennesker før man har vært i deres situasjon.

Du var døden nær da du ble født ti uker for tidlig. Har det påvirket ditt syn på liv og død, og ikke minst hvordan du lever livet ditt?

– Jeg har på en måte følt at jeg har unnsluppet noe. Jeg lever veldig intenst, det har jeg alltid gjort, for jeg kjenner på at jeg lurte døden og at jeg må utnytte tiden min her så godt jeg kan. Jeg er takknemlig for å være i livet og pusher ofte grensene litt. Jeg kjøper hus som er for dyre for meg, jeg lærte meg å dykke fordi det skremte meg, og føler at tiden går alt for fort fra meg.

Vant over flyskrekken 

I boken lar du Lou jobbe på en flyplass, men i virkeligheten fløy du ikke selv på nesten ti år på grunn av flyskrekk. Nå reiser du over hele verden for å promotere bøkene dine. Ligger det mye frihet i det for deg?

– Det er en voldsomt frihet. Da jeg fløy til Norge i morges, innså jeg at jeg for første gang ikke var proppfull av valium, som jeg har pleid å være når jeg er nødt til å fly. Jeg tror at flyskrekken var en blanding av at jeg var blitt mor og 11. september-terroren. Den var fullstendig lammende i årevis. Jeg prøvde hypnose, selvhjelpsbøker, alkohol, piller, alt for å komme over frykten, men den bet seg fast. Det var paradoksalt nok Wills budskap i brevet til Lou i «Et helt halvt år» som hjalp meg. Han skrev at hun måtte leve. Da jeg skrev boken, hadde jeg dessuten to slektninger som var svært syke. En av dem var glad i å reise, og jeg visste at hun ville gitt hva som helst for å kunne forlate rommet. Og der satt jeg og skuslet bort mulighetene mine fordi jeg var for redd for å gå om bord i et fly, mens hun var lenket til sengen resten av livet. Så jeg skyldte henne å konfrontere frykten min.

 

Jeg leste i et intervju at du hadde en liten midtlivskrise da du fylte 40. Hva skjedde?

– Jeg jobbet hardt, men karrieren min var i en skyggedal. Det var faktisk verre å bli 39 enn 40, da følte jeg at livet var over. Nå som jeg nærmer meg 50, er jeg bare glad for å være her. Jeg er frisk, barna mine har det bra, foreldrene mine lever jeg har ingenting å klage over. Da betyr det lite med noen flere rynker og en slapp mage. Nesten alt det fantastiske som har skjedd i livet mitt, har skjedd etter at jeg fylte 40. Jeg kan med hånden på hjertet si at de siste seks årene har vært de beste i mitt liv. Jeg har brukt store deler av livet på å bekymre meg over hva andre tenker, og det siste året er jeg kommet frem til at jeg faktisk ikke bryr meg.

 

Hvordan kan vi andre bli flinkere til det?

– Du kommer alltid til å gjøre valg som ikke alle er enig i, men det er viktig at du lever etter dine egne regler og normer, ikke andres. Jeg har kommet frem til en viktig realisering: Jeg kan ikke greie alt. Derfor har jeg kjøpt meg hjelp i huset, jeg vasker ikke lenger selv. Når jeg har fullt opp med jobb og familie, vil jeg heller bruke fritiden på barna mine enn å bake kake eller vaske. Jeg er ikke perfekt, og jeg prøver heller ikke å være det. Jeg gjorde det før, og det tok nesten livet av meg. Det føles nesten litt kontroversielt å si, for kvinner kan være ganske raske til å dømme andre kvinner. I motsetning til mange har jeg råd til å ansette hjelp, men mange minst like suksessfulle kvinner vil aldri innrømme at de ikke gjør alt hjemme selv. Det er som om kvinner skammer seg dersom de ikke har et perfekt hjem eller utseende. Sånt plager meg ikke lenger. Jeg fant sminkevesken min i bilen forleden, der hadde den ligget i en uke uten at jeg savnet den, og jeg stiller til dette intervjuet med hårete legger. Hvem bryr seg?

Forfattermøte
Forfattermøte

Taras journalist Lisbeth Skøelv fikk et eksklusivt møte med en av verdens mest leste forfattere, Jojo Moyes, da hun var på dagstur til Oslo.

© Svein Finneide

Seneste

Kanskje er du også interessert i...