© Svein Finneide

– Bøker var forbudt hjemme

36 år etter at hun ga ut sin første bok – på sin egen 70-årsdag – debuterte Margaret Skjelbred som novelleforfatter. Selv vokste hun opp i et hjem der bøker ble ansett som synd.

24. april 2019 av Lisbeth Skøelv

Egentlig er det vel ikke så farlig om hun smugleser litt. Bare for å se hvordan det går med odelsgutten og taterjenta hans. Hun åpner ikke bladet helt engang, bare letter litt på sidene og lager en liten sprekk hun kan kikke inn gjennom. Å, jøye meg! Hva ville moren hennes ha sagt til den slags?»

Fra tittelnovellen i «Hadde jeg vinger»

Du måtte bli hele 70 år før du debuterte som novelleforfatter. Hvorfor?

– Jeg har jo gjort mye annet i karrieren, da. Jeg satt også fire år i nominasjonskomiteen til Nordisk Råds litteraturpris, og måtte lese så mange bøker at jeg nesten ikke rakk å skrive noe selv. Da jeg var ferdig med vervet på våren i fjor, begynte jeg å lure på hva som egentlig lå på pc-en min og ventet. 

Der lå blant annet noveller som jeg nesten ikke kan huske at jeg skrev, og som jeg ikke tidligere hadde turt å sende til forlaget mitt. De kikket jeg nærmere på. Og det lå et anslag til en roman der, som jeg etter hvert skjønte besto i flere forskjellige fortellinger som egentlig egnet seg som noveller. Endelig turte jeg å sende det til forlaget, det var kjempeskummelt. Samlingen inneholder både nye og litt eldre noveller. 

BRØT UT: – Jeg tar sterk avstand fra miljøet jeg vokste opp i, men jeg tror foreldrene mine gjorde det de måtte ut fra de valgene de hadde tatt, og det må man respektere, sier Skjelbred om sin bakgrunn fra haugianermenigheten.

© Svein Finneide

Hvordan er det å plutselig være debutant igjen – på din egen bursdag?

– Det som er det rareste ved det, er at jeg har fylt 70 år. Jeg tenker fortsatt at 70 år er en slags milepæl. 50 var også det, da rundet jeg en bøye. Nå har jeg rundet en ny bøye på livets seilas. Det er rart å skulle identifisere seg med det tallet. Inni meg er jeg fortsatt en ung jente. Det var veldig spesielt å legge lanseringsdagen for boken til min egen 70-årsdag, men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Jeg ville i utgangspunktet ikke ha noen stor feiring, men jeg kjenner jo veldig mange mennesker, alt for mange til å invitere i selskap, så det å ha et bokslipp på dagen passet perfekt. Og da var det heller ikke 70-åringen som det var hovedfokus på, det var boken. Men de sang jo bursdagssangen for meg og ga meg masse blomster …

Tittelnovellen «Hadde jeg vinger» er inspirert av din egen tenåringstid. På hvilken måte?

– Tittelen er inspirert av at jeg som barn bare kunne spille på orgel med en finger, men venninnen min lærte meg å spille «Hadde jeg vinger, så ville jeg fly» med alle fingrene på piano. Det er fortsatt den eneste sangen jeg kan spille på piano den dag i dag. 

Hovednovellen handler om noe jeg har gjort selv, å stå i butikk da jeg var 14 år og bare gikk annen hver dag på skolen. Den handler om å komme fra et hjem der man ikke har ukeblader, Donalds-blader, bøker eller noe slikt, og ha veldig mange drømmer og lengsler. Da det var helt stille i butikken, lå «Love» og «Romantikk» oppå glassdisken. I all hemmelighet sto jeg og bladde i bladene og tjuvleste de vovede fortellingene. Om «tater-jenta» som kom splitter naken opp av tjernet. Ååå, det var så spennende!

Og forbudt …?

– Og veldig forbudt, spesielt for meg som tilhørte en haugianermenighet. At det i det hele tatt sto om nakne bryster på trykk, var helt uhørt. Det var nok for en ung jente til å drømme seg bort til noe annet, noe spennende, ut i den store verden, på en måte. Så novellen handler om lengsler.

Du vokste altså opp i en haugianermenighet. Hvordan var det?

– Jeg ble jo født inn i menigheten, faren min var predikant der, så jeg trodde det var slik verden var. Ble jeg ikke frelst før jeg døde, kom jeg til helvete, fikk jeg hele tiden høre. Jeg var veldig redd for Gud, han var skummel og streng. Siden vi hadde så mange forbud og det var så strengt, trodde vi det kom fra Gud. Det sto jo i Bibelen. Jeg hadde mye gudsfrykt og helvetesangst i oppveksten.

Hvilke forbud hadde dere?

– Dans, musikk, tv, radio, kino og verdslige bøker ble sett på som syndig. Vi fikk ikke gå i langbukser, bære smykker, plystre, klippe håret, drive med idrett. Og seksualitet var selvfølgelig et ikke-tema. Det var veldig strengt!

Bøker ble sett på som syndig i menigheten. Hvordan reagerte en kommende forfatter på det?

– Det var ingen bøker hjemme hos oss, bortsett fra huspostiller og Bibelen. Noen av bøkene var skrevet med gotisk skrift, så det lærte jeg tidlig å lese. Vi kunne låne bøker på skolebiblioteket, men bøkene måtte gjennom sensuren hjemme før jeg kunne åpne dem! Vi var seks søsken, og jeg var den eneste av oss som eide en bok, en religiøs bok jeg fikk i dåpsgave. Jeg var så stolt av den, men forsto ingenting av det som sto. Da jeg var 12 år fikk jeg min første roman av søsknene mine, som hadde spleiset på gaven. Det var så stort! Som du skjønner har jeg alltid vært helt gæren etter bøker.

Du brøt etter hvert ut av haugianermiljøet. Hvordan skjedde det?

– Det het seg at vi sto i dåpsnåden, vi var døpt og var Guds barn frem til konfirmasjonen. Dagen før jeg skulle konfirmeres hadde jeg et sammenbrudd og gråt og gråt, jeg ville ikke. Under konfirmasjon måtte jeg bekrefte dåpsløftet, som betydde at jeg måtte forsake djevelen og alle hans gjerninger. Det kunne jeg ikke, for jeg ville ut og danse og gå på fest og ha det moro! Jeg kom aldri tilbake til miljøet etter det, men bruddet var ikke spesielt dramatisk. Jeg beholdt et nært og varmt forhold til familien. Jeg var ikke en del av menigheten, men fortsatt en del av familien. Det var imidlertid mange ting vi ikke snakket om.  

MODEN DEBUTANT: Margaret Skjelbred debuterte som forfatter som 34-åring. 27 bøker og 36 år senere gir hun ut sin aller første novellesamling. 

© Svein Finneide

Du møtte mannen din på en noe uortodoks måte. Fortell.

– Jeg var skilt, alenemor og nettopp fylt 40. Sønnen min var i ferd med å bli voksen, og jeg lengtet etter en partner å dele livet med. Nå hadde jeg endelig mot til å prøve, for man må tørre å både bli avvist og å avvise selv når man gjør det på den måten. Det var på datidens Tinder, jeg sendte inn en god, gammeldags kontaktannonse i Dagbladet under spalten «Noen som passer for meg» – en lørdag i april i 1989. 

Det var en veldig uvanlig måte å gå frem på, det var flaut å skrive kontaktannonser den gang, ikke noe man snakket høyt om. Og det var et ordentlig lite stykke om meg, med dikt av Inger Hagerup og greier – jeg har ennå utklippet hjemme. Det var veldig skummelt å søke kjærligheten på denne måten, men jeg gjorde det likevel. Mannen min, som var professor på universitetet, pleide ikke å kjøpe Dagbladet på lørdager, men akkurat den lørdagen bestemte han seg for å gjøre det.

Så skjebnen spilte på lag den dagen?

– Ja, mannen min har tenkt etterpå at det var veldig spesielt at akkurat den dagen han kjøpte avisen sto min annonse på trykk. Om det var skjebnen? Jeg vet ikke, men det var jo et rart sammentreff. Vi giftet oss etter ett år og har nå vært sammen i 30 år.

Du jobbet som psykiatrisk sykepleier før du i 1990 sluttet for å skrive på heltid. Hvordan har du brukt bakgrunnen din i forfatterskapet?

– Jeg har nok brukt det mer enn jeg er klar over selv, tror jeg, for det ligger der som en ballast, det å ta vare på mennesker i veldig vanskelige situasjoner i livet og skjønne hvor sårbare mennesker kan bli. Helt konkret har jeg brukt utdanningen min i romanen «Gulldronning, perledronning» fra 2004. Den handler om overgrep og følgene av overgrepet der hovedpersonen ender opp som schizofren og med en alvorlig grad av psykose. 

Da jeg skrev boken, brukte jeg jo det jeg har sett av psykotiske pasienter. Jeg har hatt veldig nytte av bakgrunnen min i forfatterskapet. I «Hadde jeg vinger» går det litt igjen hos de forskjellige personene i novellene at de hadde trengt vinger, at noen løftet dem opp eller tok dem ut av en situasjon som er vond og vanskelig for dem.

Du har uttalt i et intervju at du «skriver med hele deg». Hva legger du i det?

– Jeg kan grine eller bli rørt av det jeg selv har skrevet, det kan jo kjennes litt flaut, siden det er jeg som har funnet på det. Men sånn er det. Jeg skriver ikke bare med hodet, men med sjela og kroppen også!

© Tiden forlag

Om boken: «Hadde jeg vinger»

«En kvinne ligger for døden og ber datteren om å bli værende ved sengen. En jente kan ikke vente med å se venninnen sin igjen etter å ha vært syk noen dager. En gutt ser ikke hvor vondt han har det for kjærligheten til moren sin. Et ektepar sitter tett sammen på kirketrappen og minnes barnet de mistet. En gutt besvimer foran kvinnen i den røde folkevognen, hun som reiste og ble noe annet enn alle de andre i bygda. Et kjærestepar ser en kvinne danse som ingen har danset før. 

Med små grep får vi innblikk i hele liv. Direkte og åpent, nesten tilforlatelig, blir leseren introdusert for mennesker midt i sorgen, i kjærligheten, i forelskelsen, i savnet, i lengselen. «Dette er for livet,» sier en av karakterene i Margaret Skjelbreds noveller, og det er nettopp slik det oppleves å lese henne. I og til og for livet.»

Tiden, 349 kr. 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...