© Gyldendal /Svein Finneide

Bokaktuelle Zeshan Shakar: - Jeg står ofte litt på utsiden

Livet til bokaktuelle Zeshan Shakar – forfatteren bak storsuksessen «Tante Ulrikkes vei» – er fullt av motsetninger. – Jeg blir ofte stående litt på utsiden, uansett hvor jeg er, og det er et behagelig sted å stå for en forfatter.

12. oktober 2020 av Lisbeth Skøelv

«Han hadde aldri vært mer oppdatert på verden utenfor, sjelden vært mindre ute i den.» 

Fra romanen «Gul bok» 

I 2018 ble «Tante Ulrikkes vei» den nest mest solgte av alle bøker i Norge – foran bestselgerforfattere som Jo Nesbø og Lucinda Riley. Hvordan opplevdes det? 

– Altså, det var og fortsatt er helt absurd. Jeg hadde absolutt ingen forventninger til boken, jeg tenkte at den kanskje kom til å appellere til folk som lignet på meg selv eller som er fra Groruddalen, at de kom til å synes at den var kul, og så blir det med det. Så ble det ikke det. 

Salgssuksess, flere priser og et kritikerrost teaterstykke basert på boken. Hvor tror du boken ble en suksess? 

– De som er fra Groruddalen og som kan relatere til temaet, har faktisk kjent seg igjen og synes det er en bra bok. Men jeg har også fått brev fra en eldre dame fra Lillehammer som skrev at det var en kjempefin bok og at hun kjente seg igjen i den. For det er jo en universell bok som handler om å vokse opp og komme litt utenfra. Og for veldig mange ble det nok et slags vindu inn i noe man kanskje har hørt mye om, men ikke kjenner så godt til selv. 

Hvor viktig tror du boken har vært for minoritetsungdom? 

– Jeg har fått masse meldinger fra unge gutter, som ikke akkurat er de som leser mest, mange har aldri lest en bok før, at de har lest min. Det viser jo bare behovet man har for å føle seg anerkjent. Det har kanskje vært det kuleste med hele greia. Det finnes ikke noen bedre følelse for en forfatter enn å få folk til å begynne å lese bøker. 

SKRIVEGLEDE: – Det beste jeg visste på skolen, var å skrive norsk stil – det elsket jeg. På videregående fikk jeg en sekser i norsk – den eneste sekseren jeg fikk, forteller forfatteren om skrivegleden.

© Svein Finneide

Hvordan har familien reagert på suksessen? 

– Jeg fortalte jo ingen at jeg holdt på med å skrive – kun hun jeg er gift med. Det gikk ikke å skjule det for henne, det tar enormt mye tid å skrive, siden jeg hadde full jobb og to barn i tillegg. Kveldene mine gikk med til skriving. Jeg tror alle ble litt overrasket. Jeg sa heller ikke noe på jobb, ikke før like før utgivelsen. Jeg sendte en e-post der jeg fortalte det – jeg følte jeg måtte si det før det plutselig dukket opp i avisa. 

For nå er du blitt kjendis …? 

– Om ikke akkurat kjendis, jeg blir sjelden stoppet på gata, men noen ganger i butikken får jeg spørsmål om jeg er «han fyren». Det er bare gøy, det viser jo at boken har nådd ut til mange. 

Du var i alle fall kjent nok til å bli invitert til både «Skavlan», «Lindmo» og «Nytt på nytt», men du takket nei. Hvorfor? 

– Dette var høsten 2018 og det hadde gått ett år siden utgivelsen, og det er et ekstremt stort privilegium å få så mye oppmerksomhet for en debutant, det skjer nesten aldri. Jeg var typisk litt uerfaren og sa ja til utrolig mange ting som jeg i etterkant har skjønt at jeg burde droppet. Når man har full jobb og en familie, går ikke tidsregnskapet opp. Jeg fikk et behov for å ta pause fra alt. Jeg var helt kjørt mentalt, og måtte beskytte meg selv. Og da kom forespørslene fra tv-programmene. 

Hvordan har «den vanskelige andreboken» vært? 

– Det har jeg ikke tenkt så mye på – før folk plutselig begynte å spørre meg om det. At fallhøyden nå var stor. Vel, da betyr det vel at jeg har vært på en slags høyde det går an å falle fra, det er jo bare positivt. Men det er ikke lett å skrive bøker uansett, det er faktisk veldig vanskelig. Mange har en forestilling om at å skrive bok er en fantastisk kreativ prosess der setningene bare flyr ut av tastaturet, men det er kanskje 10 prosent av det, og 90 prosent er hardt arbeid. 

Erna Solberg ga din siste roman, «Gul bok», til alle i Finansdepartementet. For romanen handler blant annet om byråkrater og utkastet til statsbudsjettet. Det høres kanskje ikke ut som en bestselger …? 

– Nei, det gjør ikke det. Da jeg fortalte på jobb at jeg skrev på en byråkrat-roman, trodde alle at jeg tulla. Jeg skjønner at det høres dritkjedelig ut, men det er masse bra litteraturstoff i byråkratiet – det er valg man må ta, konflikter, personligheter. 

© Svein Finneide


© Gyldendal

Du jobber fortsatt full tid som byråkrat. Når får du tid til å skrive? 

– Om kvelden etter at ungene har lagt seg. Og det er til tider tøft, for jeg er jo sliten etter en lang arbeidsdag. De to timene jeg har til rådighet da, går altfor fort. Og det er de samme to timene jeg egentlig har lyst til å ligge på sofaen og se på Netflix. Det er mye sosialt jeg har måttet ofre for å skrive disse to bøkene.

Akkurat som hovedpersonene i begge bøkene dine, har du også foretatt en klassereise. Hvordan har det vært? 

– Jeg har i stor grad opplevd det samme som hovedpersonen i boken, å komme fra en østkantarbeiderklasse-kultur og plutselig havne i en akademisk middelklasse, og kultursjokket da jeg begynte i departementet, kodene jeg ikke skjønte. Det kan være små ting, som at man ikke drikker cola i lunsjen eller at man ikke velger Theatercaféen om man har penger til å dra på et fint sted å spise, til de litt større, som at man ikke skal snakke så mye om personlige ambisjoner, spesielt ikke i forhold til penger. Den akademiske middelklassen liker å fremstå nøktern. Jeg kommer fra en kultur der man skulle uttrykke ambisjoner, det var helt legitimt å være opptatt av å tjene mye penger og få høy status. Det blir fullstendig kollisjon. En av de første jeg ble kjent med i departementet, var en som vasket der. Det var sikkert fordi jeg i starten følte at det var lettere for meg å «connecte» med ham. 

Du følte deg annerledes? 

– Jeg følte definitivt at jeg var annerledes på noen måter da jeg begynte i departementet. Både utseendemessig og fordi navnet mitt er som det er, men også hva man er opptatt av, hvilke aviser man leser, hvor man drar på ferie, hvordan man snakker med vennene sine. 

Du har sagt at du alltid har følt deg splittet. Hva mener du med det? 

– Jeg har alltid følt på annerledeshet. Jeg er enegget tvilling, det er jo en små-schizofren følelse, og så har jeg norsk mor og pakistansk far, jeg har muslimsk bakgrunn i et ikke-muslimsk Norge, jeg har beveget meg fra arbeiderklasse til middelklasse. Livet mitt er fullt av motsetninger – identiteten min er ganske uklar. 

Plager det deg? 

– Mange tenker at man må ha en klar forankring i noe og en klar identitet, jeg føler det ikke slik. Min identitet er å være mangfoldig. Det reflekteres også i skrivingen min. Min fremste kapital som forfatter er å ha hatt et såpass mangfoldig liv. Jeg blir ofte stående litt på utsiden – uansett hvor jeg er, og det er et behagelig sted å stå for en forfatter. Jeg observerer, men er samtidig en del av det. 

Har du opplevd mye forskjellsbehandling eller rasisme? 

– Særlig før opplevde jeg mye av det. Mye er jo subtilt, blikkene fra personalet når man kommer inn i en butikk, at noen ikke vil sitte sammen med deg på bussen. Det kan være fulle folk på t-banen som sitter og roper ting om utlendinger, eller som da vi skulle på utesteder der alle de hvite vennene våre kommer inn, men ikke vi andre, eller at vi ble stoppet av politiet fordi de lette etter noen som lignet på oss. Eller at folk har andre forventninger til deg på grunn av hvem du er – «du snakker jo kjempebra norsk», liksom. 

Greier du å nyte at du har nådd så langt? 

– Jeg er dårlig på å være tilfreds. Det varer veldig kort tid. Jeg er utålmodig, jeg kan bare ikke stå stille. Kanskje det er en konsekvens av klassereisen, at du sliter litt med å stoppe opp når du først har kommet dit du ville. 

Kommer det en tredje bok fra deg? 

– Jeg har ingen tydelig idé om hva det blir. Det kommer nok en bok, men det ligger trolig noen år frem i tid. Nå skal jeg heller være sammen med familien og nyte å se litt Netflix om kveldene! 

Om boken: «Gul bok»

«Mani er nyutdannet økonom og har nettopp fått jobb i Oppvekstdepartementet. Han er en ung mann som bor sammen med faren sin i en leilighet på Haugenstua, og som har en kjæreste han tror han skal gifte seg med. Helst ville han ha brukt evnene sine i det private næringsliv, der prestisjen og pengene sitter, for han er smertelig klar over at både kjæresten og miljøet rundt ham bare ser med forakt på ’offentlig sektor’. Lavt lønnet er det også. 

Den nye jobbtilværelsen innebærer tilpasning til en helt ny verdiskala, der en gammel leilighet i Gamlebyen er mer ettertraktet enn Manis nye, og dyre, leilighet på Skillebekk, og der Manis faste kebabsjappe er ’genuin’ og rangeres høyere enn Theatercaféen. Samtidig blir Mani også en stolt bidragsyter til det store felles prosjektet som kalles Staten. 

’Gul bok’ er en roman om klasse og tilhørighet, om livet vi lever og rammene rundt det. Det er også en fortelling om hvor man kommer fra og hvor man er på vei. Det er langt fra Haugenstua til Y-blokka.»

Gyldendal, 379 kr.


Seneste

Kanskje er du også interessert i...