© Thor Brødreskift

Bokaktuelle Cesilie Holck: – Jeg tenker fortsatt på pappa flere ganger om dagen

Da faren til forfatter Cesilie Holck fortalte henne at han hadde kreft med spredning, trodde han at han hadde opptil fem år igjen å leve. Etter bare sju måneder døde han med datteren ved sin side. Nå har Cesilie skrevet romanen «Til døds» som er basert på sorgen.

29. april 2020 av Sindre Nordengen

Mens pappa levde handlet det om å overleve fra dag til dag mens vi ventet på at noe forferdelig skulle skje, sier forfatter Cesilie Holck etter vi har satt oss ned på en kafé i Bergen sentrum.

Noen dager i forveien har 40-åringen hatt lanseringsfest for sin siste roman «Til døds» på Café Opera.

– Det ble en lansering full av humor, spillopper og varme – helt i pappas ånd!

Haukeland sykehus, mai 2008: De siste ukene har faren til Cesilie vært på sykehuset. Han er bare en skygge av seg selv. Cesilie skjønner at livet er i ferd med å ebbe ut, og venter på telefon fra sykehuset når som helst. Men dagene går, og faren holder fast i livet. En dag, etter at han er blitt overflyttet til palliativ avdeling, ringer telefonen og en sykepleier ber datteren om å komme. Noen timer senere går faren ut av tiden, 54 år gammel.

– Det er en intens sorg å miste noen som er så nær. Jeg følte at hjertet mitt skulle revne.

Sju måneder tidligere, oktober 2007: 25 år gamle Cesilie studerer ved Universitetet i Bergen og bor sammen med kjæresten i barndomshjemmet i Arna. Foreldrene har vært skilt siden Cesilie var 11, og faren bor i Oslo. En dag i oktober kommer han med toget til vestlandshovedstaden for å være sammen med datteren. Samme dag som han kommer har Cesilie eksamen i logikk. Aldri mer logikk, sier Cesilie til venninnen når de drar ut for å feire litt etterpå.

Da Cesilie kommer hjem, sitter faren og hun og snakker lenge om alt og ingenting. Etter hvert spør Cesilie hvordan det går i Oslo. «Levva du livet», spør hun. I ettertid har Cesilie tenkt på at det var en rar ting av henne å spørre om. Å «levva livet» var ikke et uttrykk hun vanligvis brukte. Faren blir stille, og Cesilie kan se på ham at det han skal fortelle henne, ikke er bra. Så får Cesilie sitt livs sjokk da faren, som er 53 år gammel, forteller henne at han har lungekreft med spredning. Hun reagerer med å stenge faren ute på altanen mens hun fordøyer beskjeden. 

Legene har ikke estimert hvor lenge faren kommer til å leve. Til Cesilie forespeiler faren fem år, men da hun gjør research på egenhånd finner hun ut at det bare er 10 prosent som lever etter fem år med den diagnosen. Sykdommen blir ofte oppdaget sent, og da er det for sent å gjøre noe med den.

Etter at beskjeden har sunket inn, foreslår Cesilie at faren kan flytte inn hos henne. Hun føler hun er den eneste som kan ta på seg rollen som omsorgsperson.

– Jeg skjønte at han ikke ville leve lenge, og det var ikke noe alternativ å la ham sitte alene å dø.

Folk rundt henne syntes det var absurd at hun, som var så ung, skulle ta på seg den rollen, men Cesilie hadde gjort det samme igjen om hun måtte.

– Man stiller opp for den man er glad i og som er alvorlig syk, men jeg skjønner samtidig at historien min er spesiell. Jeg har fortsatt til gode, 13 år senere, å høre en lignende historie.

Mens faren levde, var Cesilie opptatt av å stå i situasjonen.

– Jeg visste ikke på forhånd hva jeg gikk inn i og hvor lenge det ville vare, sier hun. 

© Thor Brødreskift

Etter at faren har flyttet inn, merker Cesilie at det går fort nedover. Hun kunne høre på pusten hans at han var syk.

– Han fikk en sånn merkelig måte å puste på, sier hun stille.

Utpå nyåret i 2008 må faren hentes i hui og hast av ambulansen etter et anfall hjemme. Det viser seg at kreften har spredd seg til hjernen.

– Han fikk stråling, men jeg visste at det ikke ville gjøre ham frisk, bare at behandlingen kunne utsette døden.

Noe som var vanskelig for Cesilie mens faren var syk, var at andre ikke forsto hvor syk han var. For mens andre prøvde å gi henne håp og kunne påpeke hvor frisk faren virket fordi han kunne ha en god dag da de traff ham, gikk Cesilie rundt med vissheten om at dette ikke ville gå bra.

– Andre skjønte ikke alvoret på samme måte som jeg som bodde med ham, sier Cesilie og forklarer at formen svinger i en dødsprosess.

Når hun ser tilbake på denne tiden i dag, skulle hun ønske at sykehuset hadde involvert henne mer i hva som kom til å skje eller nevnt for henne at hun, som satte sitt eget liv på vent og brukte studielånet for å ta vare på faren, hadde hatt krav på omsorgslønn.

– Jeg klarte ikke å studere og brukte et semester på å pleie pappa.

Rett før faren kommer på palliativ avdeling i mai 2008, kommenterer en sykepleier at situasjonen ikke kan være lett for Cesilie.

– Da knakk jeg sammen. Det var første gangen noen viste forståelse for hvordan jeg hadde det.

De siste timene før faren døde, kommer til å følge Cesilie resten av livet. Lydene. Luktene. Synet.

– Det var ikke snakk om at han sovnet stille inn. Sykdommen var en langsom forråtnelsesprosess. Da han døde, var det bare skjelettet igjen.

Det var rart for Cesilie i en alder av 26 år å skulle planlegge begravelsen til faren. Hun hadde ansvar for å velge ut gravstein, kiste, salmer og blomster. Men det tyngste ved å miste faren, er tanken på alt han går glipp av.

– Pappa var midt i livet, og kunne hatt så mange år igjen å leve.

Hun sammenligner sorgen med kjærlighetssorg.

– Ingen kan erstatte den personen du har mistet, sier Cesilie som mener at folk undervurderer hvor lenge en sorg varer. Fortsatt, 13 år senere, kommer det stunder hvor Cesilie spør seg selv om faren virkelig er borte.

– Jeg tenker på ham flere ganger om dagen. Sorgen kan fortsatt være intens, men den varer ikke like lenge når den kommer.

Hun føler at hun ikke lenger kan si til andre at hun sørger over faren og er lei seg.

– Til å begynne med viser alle forståelse, men det er begrenset hvor lenge folk orker å høre på deg etter som tiden går. 

Helt siden Cesilie var liten, visste hun at hun hadde lyst til å bli forfatter. I 2009 debuterte hun med kort­ prosasamlingen «Norg». Siden den gang har hun gitt ut flere bøker, og nylig kom hennes fjerde bok, «Til døds», som er en roman basert på det å miste faren.

Prosjektet skulle i utgangspunktet være en sakprosa­ bok som var basert på hennes masteroppgave i filosofi som handler om dødsritualer, men etter hvert som Cesilie skrev, ble skildringene mer og mer personlige. Til slutt sa forlaget at det var det de ville at hun skulle skrive om. 

SURREALISTISK:
© Thor Brødreskift SURREALISTISK:

I denne lekestuen, som faren bygde i hagen da Cesilie var liten, har hun skrevet mesteparten av romanen. 

– Det har tatt nesten 10 år å skrive denne boken,og det har kostet mye, sier Cesilie som ikke vil kalle det terapi å skrive en bok som er basert på det hun har opplevd.

– Men det har vært verdt det, og jeg har fått tid til å systematisere mye av det jeg har opplevd.

For Cesilie, som har vært opptatt av å skåne faren, er det viktig å få frem at romanen ikke er virkelighets­ litteratur, men at innholdet er fiksjon som er basert på en selvopplevd hendelse.

– Jeg reflekterer mye rundt sorg og det å være i en dødsprosess.

Mesteparten av romanen har Cesilie skrevet i leke­huset som faren bygde i hagen da Cesilie var liten.

– Jeg følte en nærhet til ham der, og har trengt andre input enn bare døden, sier Cesilie. 

Noe faren lærte datteren, var å snekre. Det er noe hun finner stor glede i fortsatt.

– Jeg har en egen snekkerbod i hagen, og har arvet et stort verktøyskrin etter ham. Det er noe av det kjæreste jeg eier.

Cesilie har fått mange gode anmeldelser og tilbakemeldinger på boken, og håper hun har klart å sette ord på tanker som ikke bare hun har kjent på, men som andre kan ha utbytte av å lese om.

– Det gir min historie mening at det ikke bare handler om meg å ha følt på disse tingene.

For eksempel så har Cesilie kjent på skamfølelse rundt farens diagnose.

– På samme måte som kols, er lungekreft en stigmatiserende sykdom, sier Cesilie. Hun har også kjent på skam over å ha en god dag og føle glede mens faren var døende. 

FLYTTET INN:
© Thor Brødreskift FLYTTET INN:

Da Cesilie fikk vite at faren var alvorlig syk, foreslo hun at han kunne flytte inn hos henne. Boken «Til døds» er basert på det hun har opplevd. 

Det Cesilie har vært igjennom, har gitt henne en sterk dødsbevissthet.

– Litt for sterk. Når jeg sier ha det til folk, så tenker jeg ofte på om det er siste gang jeg ser dem.

Etter at faren døde, har Cesilie tenkt mye på alt han går glipp av.

– Han fikk ikke se at jeg giftet meg, debuterte som forfatter eller fikk muligheten til å møte ungene mine.

Det er sårt for Cesilie at barna hennes på fem og sju år ikke vet hvem morfaren deres er.

– Jeg mangler en nær person som jeg kan dele viktige hendelser med.

Da Cesilie tenkte på faren de første årene etter han døde, var det minnene om den siste tiden som dominerte. Etter hun fikk barn selv, endret det seg, og nå er det hennes egne gode barndomsminner som kommer opp. 

– Jeg vil videreføre til mine egne barn det han lærte meg og ting vi pleide å gjøre sammen. 

BOKAKTUELL:
BOKAKTUELL:

«Til døds» av Cesilie Holck, 

– Ventesorg er en følelse av tap og sorg før døden oppstår

– Ventesorg er en beskrivelse av et psykologisk fenomen som blir stadig mer aktuelt. Årsaken er at medisinen har hatt så mange behandlingsfremskritt at flere lever lenger med sin sykdom. Det er fint, men kan være krevende både for den det gjelder og de som står en nær. Sorg er en normal prosess man går igjennom når man har opplevd tap. Ventesorg er en følelse av tap og sorg før døden oppstår, sier Kari Anne Vrabel, psykologspesialist og forskningsleder ved Modum bad.

Ventesorg beskriver en tilstand hvor man vet man kommer til å miste noen som betyr mye. Man opplever mange av de samme symptomene som etter at man har mistet noen. Dette kan være en svært krevende situasjon å være i. Man venter på døden, men man vet ikke når den vil inntre.

Man kan komme til et punkt hvor man rett og slett bare ønsker å få det overstått. Ikke minst fordi man kan se at den man er glad i, har det vondt og lider.

– Dette er helt normale tanker, men fører ofte til dårlig samvittighet, sier Vrabel og understreker at det ikke finnes noen riktig måte å håndtere ventesorgen på.

SLIK KAN DU HÅNDTERE VENTESORGEN:

  • Sørg for å ha noen å snakke med. Det er viktig å snakke om døden. Forbered deg og still spørsmål til behandlere. Hvordan ønsker dere at den siste tiden skal være? Hvordan skal begravelsen være? Hvilke tiltak skal settes inn?
  • Aksepter alle reaksjoner og tanker. Det er for eksempel helt normalt å tenke at man bare ønsker å få det overstått. Man er i krise og ønsker å komme ut av denne krisen.
  • Forsøk å opprettholde vanlige, dagligdagse rutiner.
  • Gi deg selv tid. Ventesorg kan vare i mange år.


Kilde: Psykologspesialist Kari Anne Vrabel 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...