© Maja Hattvang

Beate Grimsrud: –Jeg skriver alltid personlig

I romanen «Jeg foreslår at vi våkner», som har høstet flere seksere blant anmelderne, har den norsk-svenske forfatteren Beate Grimsrud brukt sin egen kreftsykdom som utgangspunkt. – Tid er det dyreste som finnes på markedet, sier 57-åringen.

4. juni 2020 av Lisbeth Skøelv

Om forfatteren

Beate Grimsrud er aktuell med den kritikerroste romanen «Jeg foreslår at vi våkner». Hun har tidligere skrevet flere romaner, noveller, filmmanus og barnebøker. Hun har mottatt mange priser, og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris både i 2000 og 2011.

«Nei, Vilde er ikke lenger normal. Hun har mistet det viktigste, som hun ser det. Tiden. Både fremtiden, nåtiden og fritiden.» Fra romanen «Jeg foreslår at vi våkner»

«Jeg foreslår at vi våkner» er en av dine mest personlige bøker, og mottagelsen både i Sverige og Norge har vært strålende. Hvordan føles det? 

– Det er nesten uvirkelig med den gode mottagelsen. Selv om jeg har jobbet som en hel maurtue og håper at jeg ikke begir meg inn i et like arbeidskrevende prosjekt neste gang. Det er ikke noen selvfølge å bli sett, selv om man jobber hardt og selv er overbevist om at materialet har noe stort inne i seg. Derfor er jeg rørt. Men «personlig» føler jeg nok at jeg alltid har vært, i både filmer og bøker.

Var dette en tøff bok å skrive? 

– Jeg dyttet hovedpersonen Vilde langt ut på kanten av stupet og prøvde å formulere noen av de mest grunnleggende eksistensielle spørsmålene. Hva er et menneske? Hva gjør jeg nå? Hva gjør jeg hvis døden dytter meg ned fra kanten? Hva tenker jeg, hva føler jeg da? Går det an å klamre seg fast? Går det an å få ekstra tid? Finnes det urettferdighet når det ikke finnes rettferdighet? 

Svarene på de første spørsmålene om hvem jeg er og hva jeg gjør med livet mitt, spiller de noen rolle hvis tiden, det vil si min tid, nå er slutt? Det å litterært, filosofisk og følelsesmessig finte seg gjennom disse forutsetningene jeg hadde satt hovedpersonen i, var et knakende tankearbeid og en foss av assosiasjoner. Men for å få det på plass bar jeg langsomt barnålene til tua. Vilde var dronningen der inne, jeg var alle arbeidsmaurene. 

Hovedpersonen ligner veldig på deg, hva hun arbeider med, kreftsykdommen, treningsformene hun liker, osv. Det uunngåelige spørsmålet: Er det deg selv du skriver om? 

– Er jeg det jeg skriver? I min verden er det et spørsmål uten mening. Jeg vet ikke forskjellen på å skrive en bok om seg selv og å skrive en bok som ikke er om en selv. For en forfatter går det ikke å vite om en bok skrevet ut fra eventuelle egne opplevelser er deg selv mer enn en bok du har skrevet om en fyrstikkeske. Jeg opplever at det sprer seg en misforståelse om hva en bok eller et kunstverk er. 

Som jeg ser det, er det umulig at det ikke er et bilde av en selv. Like umulig er det at det er et bilde av en selv. Dette kunne vi ha snakket om en hel dag. Hadde jeg ikke sittet i tusentalls timer og skrevet meg frem til denne historien, hadde den ikke eksistert. Men jeg hadde fortsatt eksistert. Nå etterpå er den boken en del av meg trukket ut av meg. Det er en fantastisk følelse å få legge den til livet mitt. Men jeg kunne ha lagt til noe helt annet. 

Norske Beate Grimsrud har bodd nesten 40 år i Sverige. – Men jeg kan bli sjokkert hvis noen i Norge presenterer meg som sin svenske venninne, sier forfatteren

© Scanpix

Du har sagt at romanen handler om maktesløshet. På hvilken måte? 

– Usikkerheten rundt fremtiden i en sånn alvorlig sykdomssituasjon som Vilde er i, er et tap av kontroll. Det kan vise seg i Vildes møte med at det ikke er hun som har det riktige svaret på spørsmålet: Hvordan har du det? En lege kan stikke frem hodet og si at «neinei, røntgensvaret sier noe helt annet». 

Mange kan nok oppleve maktesløshet i løpet av livet i forbindelse med at man blir avhengig av andre. Det kan være psykologisk avhengighet, kanskje å leve med et misbrukende familiemedlem, og overfor det står man maktesløs. Det kan gjelde økonomisk krise som gjør deg avhengig av nære venner og statlige midler. Det kan være nå i koronatider. I Vildes tilfelle er maktesløsheten knyttet til overraskelsen over at andre diagnostiserer hennes liv og eventuelle fremtid. Jeg bruker også uttrykket «sykdommens bur». Da er spørsmålet om du selv har nøkkelen eller ikke. 

Men du kaller det også en kjærlighetsroman ...? 

– Egentlig er det ikke så lett for meg å si hva boken er eller ikke er, og nå når jeg har sluppet den, finnes det like mange forskjellige bøker som lesere der ute. Men jeg husker at en av alle mine hjelpelesere under prosessen sa: «Men Beate, dette er jo en kjærlighetsroman». Og jeg tror at det stemmer. Kjærligheten til O i boken, til alle vennene og familien og den sterke kjærligheten til livet er nok bokens største tema. Vilde blir også oppmerksom på den store kjærligheten livet gir til henne. 

Det er en bok om sterkt vennskap. Hvor viktig var venner for deg da du selv var syk? 

– Det er en talemåte at har du hatt en venn, har du vært lykkelig. For meg er venner utrolig viktig. De vennene jeg fikk da jeg kom til Sverige er stort sett de samme som jeg har i dag. Jeg får jo noen nye, men jeg blir aldri kvitt noen. Jeg skiller nok ikke så mye på venner og familie. Jeg har både venner og familien min tett innpå meg med en stor følelse av trygghet, kjærlighet og utfordrende samtaler. Det gjelder både når livet er preget av sykdom og ellers.

«For alvorlig sykdom finnes bare taushet og tom skravletrøst.» Hva legger du i det? 

– Det er nesten vondt å se det sitatet. Det handler nok om Vildes indre opplevelse av at det egentlig bare er nærhet som er trøstende. På flere steder i boken står det om hvor håpløst kjølig hun finner andres nesten hjelpeløse fortellinger om naboens sykdom. For alvorlig sykdom finnes det ikke noen felles ritualer i kulturen, som det gjør når det gjelder fødsel og død. Jeg lurer på om det ikke også ligger et undertrykt sinne under utsagnet. Vilde mangler overskudd og sjenerøsitet til å møte den andres redsel for alvorlig sykdom som hun opplever i tausheten og den tomme skravletrøsten. 

Du skriver mye om tiden, og har sagt i et intervju at tiden mer enn noe annet forener oss mennesker. Hvorfor mener du det? 

– Begrep som tid interesserer meg mye, og tid er det dyreste som finnes på markedet. Du må ganske enkelt være i tiden, altså levende, for å være et menneske. Det gjelder for alle. Boken handler mye om at alt du gjør, gjør du mens tiden tikker gjennom livet ditt.

I fjor hadde du 30-årsjubileum som forfatter. Har det å bli eldre påvirket skrivingen din? 

– Det er interessant. Jeg lyttet på en innspilling av min første bok med samme navn som sitatsamlingen min, «Det finnes grenser for hva jeg ikke forstår», for ikke så lenge siden. Det rare var at jeg følte at jeg kunne ha skrevet mange av de samme setningene i dag og at blikket på verden ikke har forandret seg grunnleggende. Men jeg skriver mye lenger jo lenger jeg lever.

Du har bodd i Sverige i snart 40 år. Hvilket forhold har du i dag til Norge? 

– Jeg har et veldig sterkt forhold til fødelandet mitt. Jeg er veldig mye i Norge, så jeg har ikke noen følelse av at jeg har vært borte i 40 år. Men jeg har også en rar grense inni meg, at hver gang jeg bytter land og språk, glemmer jeg ofte det andre. Jeg kan bli sjokkert hvis noen i Norge presenterer meg som sin svenske venninne. Og jeg glemmer fort i samtaler med nordmenn at jeg ikke har det meste av hverdagen min der. Når det kommer frem en svensk kelner på en restaurant i Norge, blir jeg selv overrasket over at jeg verken kan snakke eller forstå svensk.

Et siste, patriotisk spørsmål: Føler du deg mest norsk eller svensk? 

– Jeg blir aldri kvitt å være norsk. Men å ha to land har vært nyttig for meg som både menneske og forfatter. Begge landene er veldig små og ganske betydningsløse, men sammen blir de store fordi forskjeller blir så tydelige. Når jeg ser at informasjon knapt kan overføres fra Norge til Sverige eller omvendt uten at den blir forvridd, hvordan skal vi da regne med å få adekvat kunnskap om land lenger borte? 

Om boken «Jeg foreslår at vi våkner»

«En hvit konvolutt flyr gjennom lufta og inn i brevsprekken hos Vilde Berg. Hun står midt i livet. Hun har alt hun behøver. I konvolutten ligger beskjeden som skal snu opp-ned på tilværelsen – hun er blitt alvorlig syk. Livsglade og nysgjerrige Vilde har alltid stilt spørsmål til seg selv og verden, og hun har aldri tatt svarene for gitt. Når noe så selvsagt som ens eget liv kan opphøre, hvilke spørsmål stiller man seg da? Nå erfarer hun tiden som både knapp og utstrakt – hvor lenge må hun vente på svar, håp og bedring? Må hun skynde seg og bruke tiden godt? 

Parallelt med fortellingen om Vilde som vil leve, fins alle historiene om henne som barn, da hun vokste opp innunder de sagnomsuste Dovrefjellene og da hun stjal en gullpenn fra farfar. Ut av gullpennen sprang fortellingene om den lengselsfulle og lekne rotta som håper å bli sett og elsket av reven med den vakre halen. ’Jeg foreslår at vi våkner’ er et hovedverk i Beate Grimsruds forfatterskap. I romanen dirrer en naken nerve og en vill håpefullhet, kombinert med forfatterens egensindige energi og særegne humor.»

Cappelen Damm, 399 kr.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...