Unni Lindell
SUKSESS:

– Jeg gleder meg stort over suksessen med den siste boken, det er like gøy hver gang det går bra, sier Unni Lindell. 

© Agnete Brun

Unni Lindell: – Redselen min har gjort meg rik

Unni Lindell nyter gode anmeldelser for sin siste krimroman, møter med leserne og tid med barnebarna. Krimdronningen er sliten og lat, derfor frykter hun ikke døden. Men det er omtrent det eneste hun ikke er redd for.

7. november 2018 av Lisbeth Skøelv

Krimdronningen Unni Lindell hadde med seg strålende anmeldelser av sin siste bok «Dronen» i kofferten da hun tok turen til Geilo for å møte Tara-leserne under Tara-weekend. Det å møte leserne er noe av det morsomste krimdronningen gjør.

Takker leserne sine

– Tara-leserne er herlige damer. Alle typer og mange skjebner, de snakker til meg på gata. For jeg har jo deltatt på flere happenings hos dere, og det er alltid like stas når de møter opp, som her på høyfjellet, sier den flotte 61-åringen. Hun synes at det beste er når leserne lever seg skikkelig inn i bøkene hennes.

– At de tror på Marian Dahle og Cato Isaksen, de tror at de finnes. I den første boken var jo Cato utro, og jeg ble stoppet av en gammel dame på gata, hun ville ha telefonnummeret til Cato og ta en alvorsprat med ham. Slikt er herlig!

Unni mener lesermøter er belønningen hennes for det harde og ensomme arbeidet som ligger bak hver bok.

– Folk tror jeg lever et luksusliv

Det er langt fra sannheten. Jeg jobber meg i hjel, sitter isolert i halvår av gangen, med flatt hår og dårlig psyke. Fordi jeg ikke tror jeg skal klare å skrive en bra bok. I tillegg har jeg mann og venner jeg «bør» ta meg av og fire barnebarn jeg «må» ta meg av. 

Til tider blir det kaos når jeg har dem, for i hodet tenker jeg bare på drap. Jeg prioriterer skrivingen og farmorrollen. 

Matlagingen har gått dukken i dragsuget. Jeg lager ALDRI mat. Jeg spiser det jeg finner, og om jeg inviterer noen, bestiller jeg mat eller mannen min trår til. Jeg har fått «matallergi» – i overført betydning. Jeg tenker på alle fiskepinnene jeg stekte i oppveksten til sønnene mine ... Fine fester med champagneglass og fotografer til stede er noen få ganger i året, men det er slik folk tror jeg lever. Når jeg nå er på turné i høst, er det å treffe leserne mine belønningen etter maratonløpet som litterær farmor-eremitt, sier Unni Lindell.

Får mange henvendelser

Hun har møtt mange lesere i løpet av sitt 32 år lange forfatterskap, og fått enda flere henvendelser.

– Jeg får henvendelser fra ekstremt sårbare mennesker, som har opplevd langt verre ting enn det jeg koker sammen i bøkene mine. Det er jeg ydmyk for. Mange vil at jeg skal skrive selvbiografien deres. Det kan jeg ikke, jeg gjenforteller ikke, jeg er ikke journalist, jeg dikter. Men jeg svarer på alle brev jeg får. Og det er mange. Jeg vet hva det koster folk å betro seg til meg.

Hvorfor er krimsjangeren så enormt populær i Norge?

– Fordi den har en spennende og samfunnsengasjert historie å fortelle og går dypt inn i forskjellige skjebner. Så har den en overraskende slutt. I alle fall i mine. I «Dronen» er jo Marian Dahle hovedetterforskeren, og hun er en ganske dyktig, men også en sårbar dame, litt på kanten i forhold til egen psyke. Hun blir litt for nær venn med datteren til offeret i denne boken. Den 16 år gamle insekteksperten Agnes kan vise seg å bli ganske farlig. Når Marian involverer seg for sterkt, blir hun dårlig og går inn i et dysfunksjonelt mørke. Det er DA det kommer elektrisitet inn i storyen. Det er når hun får sparken fra saken at hun løser hele greia til slutt, sier Lindell som er svært begeistret for sin ganske nye krimheltinne, Marian Dahle. Vel, heltinne og heltinne …

– Det var så lett å skrive om en gæren dame. Hvis politiet hadde visst hvor gæren Marian er, hadde hun fått sparken, men det vet de ikke, det vet bare leserne, sier hun og ler. 


Teksten er et utdrag av et større intervju fra Tara nr. 16 som er i salg frem til 30. november 2018.

Kanskje er du også interessert i...