Eva Falstad Flått kreft sykdom
ÅPENHET:

– Alle kan bli rammet, derfor forteller jeg min historie, sier Eva.

© Berre Foto

Kreftsyke Eva: – Jeg har planlagt begravelsen min

Eva Falstad Flått hadde gjort alt riktig: spist sunt, holdt vekten og trent. Likevel fikk 48-åringen uhelbredelig kreft.

29. juni 2018 av Kathrine Johns

I 2014 fikk Eva Falstad Flått kreftdiagnosen.

– Denne beskjeden kom som lyn fra klar himmel. Etter ny utdanning hadde jeg fått drømmejobben, kjøpt nytt hus i Namsos, barna hadde flyttet ut og livet var egentlig bare fryd og gammen.

Eva har alltid vært disiplinert og ambisiøs. Hun utdannet seg tidlig som frisør, fikk etter hvert egen salong, og etter 12 år solgte hun bedriften for å starte på ny utdanning i ledelse. Etter endt utdanning fikk hun drømmejobben som leder i Namsos Næringsforening. Livet smilte.

Skjebnesvanger feil

– Vinteren 2014 følte jeg at noe var galt med mitt venstre bryst. Jeg spurte mannen min om han kunne kjenne forskjell på venstre og høyre bryst, og det kunne han. Jeg gikk til lege, tok røntgen og mammografi, og fikk beskjed om at det ikke var noen mistanke om kreft. Vi sto på farten til Kroatia, og jeg var glad for at jeg slapp å tenke på at det kanskje var noe i veien med meg. I løpet av ferien oppdaget jeg en hard kul under armen, og da jeg kom hjem oppsøkte jeg legen på nytt. Da ble jeg sendt på ny undersøkelse med ultralyd. Der oppdaget de en ganske stor svulst. På grunn av sommerferie måtte jeg vente to måneder på operasjon, og i løpet av den tiden doblet kulen seg i størrelse.

– Alle kan bli rammet

Evas kreft er ikke hormonell og ikke genetisk. Hun var den som hadde gjort alt riktig, spist sunt, holdt vekten og trent.

– For meg var det uforståelig at jeg skulle bli rammet av dette. Men alle kan bli rammet, og grunnen til at jeg forteller min historie er nettopp for å formidle dette. Og fordi jeg synes det er viktig å få frem at man kan ha livskvalitet selv om man er syk. Jeg var jo først lettet for at det «bare» var brystkreft. 90 prosent overlever det. Jeg fikk cellegift og stråling og var overbevist om at jeg skulle bli frisk.

– Å miste håret var tungt. Da ble det synlig at jeg var syk. Jeg følte at folk stirret og syntes synd på meg. Jeg følte meg sårbar, men prøvde å leve som vanlig.

Eva beskriver seg selv som «heldig», fordi hun så langt har sluppet fatigue og smerter.

– Jeg har jobbet mye med mestring, og jeg har vært åpen om sykdommen. Å være ærlig og tydelig har alltid vært viktige verdier for meg. 

«Man kan ikke velge sykdommen, men man kan velge hvordan man tar den.»

Den tidligere frisøren har en kort og snerten frisyre.

– Jeg mistet håret i tre omganger. Først i 2015, så igjen i 2016 og så delvis i fjor. Det var ikke langt, men fint og mørkt. I dag lever jeg godt med at det er grått. Jeg vil ikke ha kjemikalier mot hodebunnen.

Til tross for tøff behandling klarte Eva å være i full jobb i Namsos Næringsforening. Det var tidlig på’n for å rekke sykehuset og behandling hver morgen før hun dro på jobb.

– Jobben er et sted jeg trives og føler engasjement og mestring. Det betyr også mye for meg å være så mye sammen med barna som mulig. Å få en kreftdiagnose er som et håndbrekk i livet. Jeg fikk i tillegg kortisonbehandling, noe som gjorde at jeg la på meg og hovnet opp. Jeg følte meg ikke akkurat på topp. Men det handler om å akseptere situasjonen. Man kan legge seg på sofaen – eller man kan gjøre det beste ut av det. Gå en tur eller være sammen med noen. Jeg har bevisst valgt å prøve og leve så vanlig som mulig. Jeg kjenner at jeg fortsatt har tid. Men kanskje ikke like mye som andre.

Eva Falstad Flått kreft sykdom
HVERDAGSGLEDE:

– Jeg drømmer ikke om den store turen til Hawaii. Jeg setter heller fokus på hverdagsgledene, sier Eva.

© Berre Foto

Spredning

Etter at Eva var ferdig med kreftbehandlingen, feiret hun og jobbet med å bygge opp livet sitt igjen. Men etter kort tid begynte hun å få sterke hodepiner.

– Det kan jo alle få. Jeg gikk etter hvert til lege. Da ble jeg – etter noe mas – henvist til MR-røntgen. Etter påfølgende samtale med lege skjønte jeg fort at det var noe alvorlig i veien. Jeg fikk beskjed om at de hadde funnet ti svulster i hodet, i tillegg til spredning til leveren. Nå skal jeg dø, tenkte jeg. Alt så veldig mørkt ut, og jeg kjente på avmakten. Jeg innså at dette bare ville gå en vei. At jeg ikke ville overleve dette. Da måtte mannen min og jeg sette oss ned og snakke med barna.

– Døden er som å sove, sa jeg til dem. Det er ikke vondt. Jeg er veldig takknemlig for livet jeg har levd, lykkelig gift som jeg er, og med to flotte barn. Jeg har tatt modige valg for meg selv, ny utdanning og ny jobb. Jeg angrer ikke på noe. Datteren min sa: «Men mamma, hva når jeg skal gifte meg og du ikke er der?» Det var egentlig da det gikk opp for meg hvilken ressurs jeg er for barna. Vi står hverandre veldig nær. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg vil gjerne leve lenger for dem og for mannen min.

Har planlagt begravelsen 

– Mine pårørende må jo også velge hvordan de vil ta det. Jeg har planlagt begravelsen min, jeg har skrevet en tale, jeg har valgt kirke og sanger. Diagnosen veltet livet mitt. Jeg måtte slutte som daglig leder. Det var en stilling som krevde mer enn hundre prosent, og jeg syntes det var vanskelig å begrense meg. Å ufrivillig slutte i jobben, det var en stor sorg. Men det var det eneste fornuftige å gjøre. Akkurat nå er de ti svulstene inaktive og jeg blir behandlet for svulsten i leveren.

I januar 2016 hadde Eva en periode hvor svulstene både i hjernen og leveren begynte å vokse. Da fikk hun hjelp i Trondheim, av et nytt stråleapparat som kunne stråle direkte på svulsten. Det er nemlig begrenset hvor mye du kan stråle hele hjernen uten å skade den.

– Denne behandlingen ga meg nytt håp. Bare du klarer å holde deg i live, så vet du aldri hva som kommer av nye behandlingsmetoder.

Kamp for å leve

Men svulsten i leveren fortsatte å vokse. Det var en demotiverende periode for Eva. Hun prøvde ut forskjellige typer cellegift, etter hvert var det vanskelig å finne cellegift som virket. Det var da hun hørte om en ny medisin som passet til hennes krefttype, men som kun var tilgjengelig på private sykehus. Hennes rettferdighetssans ble sterkt trigget av at helsevesenet i Norge skulle vise seg å være så todelt.

– Du kan kjøpe medisin eller du kan dø i køen. Det er skremmende.

Der og da bestemte hun seg for å kjempe for å få den livsforlengende medisinen Kadcyla. Sammen med sin søster laget hun en strategi og tok kontakt med politikere, beslutningsforum, avisen, Facebook, tv og radio. Etter to måneder sa beslutningsforumet ja og Eva fikk medisinen. Hennes kamp nyttet. Medisinen har hatt god effekt, og svulstene er nesten borte.

– Hvis ikke den medisinen hadde vært tilgjengelig, så hadde jeg sannsynligvis ikke levd i dag.

For Eva er hverdagslivet det gode livet.

Jeg drømmer ikke om den store turen til Hawaii. Jeg ønsker at livet skal fortsette slik det er. Vi har det fint. Mannen min og jeg trives sammen og har fokus på å nyte hverdagsgledene. 

Kanskje er du også interessert i...