Camilla Kvasnes kreft sykdom
RESSURSPERSON:

Camillas mål er å gi sine tre barn styrke til de en dag skal stå på egne ben – og at hun skal få oppleve å se det.  

© Svein Finneide

Camilla er alenemor til tre og har uhelbredelig kreft

Kreftsyke Camilla Kvasnes er alene med barna på 10, 11 og 17 år. Hun vet at hun skal dø fra dem – kanskje før de er voksne. Det er 41-åringens største sorg.

17. juni 2018 av Kathrine Johns

Camilla er et fyrverkeri. Til tross for en lang dag er hun underholdningssentralen i gruppen. Hun formelig oser av energi og overskudd. Men Camillas liv består av hvile og restitusjon, ikke latter og fest. Hun har sterke smerter som bare kan holdes i sjakk med morfin. I dag er hun heldig, og har en god dag.

Spredning til skjelett

– Før kreften drev jeg et kurs- og konferansesenter. Så begynte jeg i en annen jobb i restaurantbransjen, og det var da jeg begynte å føle meg sliten. ME, mente legen. I november 2014 oppdaget jeg en kul i brystet, i tillegg til at lymfekjertlene mine var hovne. Etter å ha snakket litt med mamma og venninner, og etter å ha oppdaget et «søkk» i brystet, fikk jeg time til mammografi. Mammografen sa der og da at han kunne se at jeg måtte forberede meg på dårlige nyheter. I januar 2015 fikk jeg positivt svar på brystkreft.Jeg hadde vært øm i brystene en stund, men trodde årsaken bare var hovne lymfekjertler.

Så var det altså kreft. I februar 2015 fikk Camilla brystbevarende kirurgi.

– Når de åpnet, var det såpass fullt av kreft at de tok lymfene også, og så ble jeg sendt til skjelettscintigrafi. Dette er ikke et normalt forløp, det skjønte jeg fort. Prøvene viste spredning til skjelettet.

Alenemor

Camilla er alenemor til tre. De to minste var bare sju og åtte år da hun fikk den alvorlige diagnosen.

– Det kunne jo selvfølgelig vært godt å ha en partner å lene seg på gjennom dette, særlig når det gjelder ungene. Det er tungt å stå alene i det og samtidig være en ressursperson for dem i hverdagen. Men jeg har et fantastisk nettverk av venner rundt meg, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten! 

– Eldstejenta mi fikk vite det først, hun fikk jo med seg ting. Guttene fikk vite det etter at jeg hadde vært gjennom cellegift og stråling. De visste at jeg hadde kreft, men ikke at jeg hadde spredning. «Nå er du frisk, ikke sant, mamma?» spurte de etter behandlingen. Da kunne jeg ikke lyve for dem. Det var tøft. Vi gråt sammen, og det var selvfølgelig helt forferdelig. Innimellom gråter vi ennå, men bare innimellom, heldigvis. 

«Man må jo bare spille med de kortene man får utdelt, tenker jeg, jeg er ikke typen som bare legger meg ned. Ingen er tjent med det, minst av alt ungene.» 

– De lever i en konstant sorg og frykt, det er tøft som mamma å ikke bare kunne ta det bort. De er jo altfor unge til å skulle forholde seg til dette i det hele tatt. Jeg lovte dem tidlig at de skulle være de første til å få beskjed, uansett hva. Det er viktig for dem at de vet at jeg forteller dem sannheten.

Tøft å se seg i speilet

Camilla hadde stort, langt, bølgete hår som hun mistet under cellegiftbehandlingen.

– Håret hadde alltid vært min stolthet, en viktig del av identiteten min. Men da det kom til stykket, brydde jeg meg faktisk ikke. Selv om det ble tøft å se seg i speilet og se en «kreftpasient». Det var verst å miste brynene. Da må du «gjenoppdage» deg selv litt i ansiktet. Man har jo sminket det samme ansiktet hele livet, og så plutselig er noe av det borte. Eyeliner er god å ha! Parykk har jeg aldri brukt og kommer heller aldri til å bruke. For meg ble det for svett og ubehagelig.

Det har gått to og et halvt år siden Camilla fikk den alvorlige diagnosen.

– Jeg har selvfølgelig dager da jeg gråter til putene er klissvåte. Men det skjer heldigvis veldig sjelden. I det store og det hele velger jeg å ikke legge meg ned og gi opp. Livsmotet mitt har jeg i behold. Barna og jeg vet at dette er alvorlig, men vi går ikke rundt og tenker på det konstant. Da hadde det nok rablet for oss.

Konstant dårlig samvittighet

– For barnas skyld vil jeg selvfølgelig være til stede så mye som mulig. Jeg må hvile mye, men for eksempel under cellegiftbehandlingen lå jeg på sofaen og ikke i sengen, slik at jeg i hvert fall var i samme rom og var mer tilgjengelig på en måte. Den dårlige samvittigheten jeg har overfor barna er der alltid. Det å føle at man ikke strekker til er ingen god følelse. Men slik er det jo dessverre. Smerter er utmattende – det verker i hele skjelettet, fra tærne og helt ut i fingertuppene. Det er som om noen stikker tusen kniver i skjelettet mitt.

Camilla Kvasnes kreft sykdom
TAR IMOT:

Venner og familie gir Camiilla mye hjelp og glede – som hun har lært seg å ta imot. 

© Svein Finneide

Krevende smerter 

– Å leve med smerter er krevende. Jeg er mye sliten. Skal jeg være sosial, da er cava med jentene det kjekkeste jeg vet, da sovner jeg jo ikke klokken ni.

For hverdagen er preget av mye hvile.

– Det er vanskelig å være i aktivitet når du har så vondt at du bare har lyst til å ligge i sengen. Men jeg har begynt å trene litt, å bryte den vonde sirkelen og kanskje få litt overskudd.

Camilla har gjennom tilbudet Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) en assistent som kommer hver dag og «tar» huset, som hun uttrykker det.

– Jeg pleier å si at jeg har en ny tidsregning, før og etter BPA. Jeg ødela nesten meg selv med dårlig samvittighet for alt jeg ikke klarte.

Ber om hjelp

Camilla er heller ikke redd for å be venner og familie om hjelp.

– Man må tørre å ta imot. Selv om det ikke er noen hyggelig følelse å være «den syke». Jeg prøver å bruke de kreftene og det overskuddet jeg har til å finne på noe gøy med barna og med venner. Jeg tenker det er viktig å skape gode minner. I fjor var ungene og jeg i Euro Disney utenfor Paris, en tur jeg fikk i 40-årsgave av venner. Igjen ble jeg stum av hva nettverket rundt meg viser av omtanke og kjærlighet. Galgenhumor er viktig, til og med for ungene. De sa at «fordelen» med at jeg er syk, er at siden jeg satt i rullestol, så ble jeg trillet forbi alle køene. He-he, og de var lange!

Kreft i familien 

Som mange andre krefttyper er Camillas østrogen-positiv, så hun er satt i kunstig overgangsalder.

– Kreften fôrer seg på østrogen. Bestemoren min fikk kreft før hun var 50. Og i fjor høst døde min onkel av kreft. Det er det verste jeg har opplevd, han var en av de viktigste personene i livet mitt.

Tanken på at barna skal miste henne er verre enn alle de fysiske plagene.

– Det er det som er den store sorgen. At de skal miste meg før de blir voksne, før de kan stå på egne ben. Det er det som er det verst tenkelige scenarioet. Derfor har jeg tenkt å klore meg fast til yngstemann i alle fall er blitt 18, og håpe at det kanskje vil oppdages en kur. 

Har dårlig tid

– Målet mitt er jo som de fleste foreldres, å hjelpe til og lære barna å bli selvstendige mennesker. Jeg har bare fått så innmari dårlig tid, det er det som er jævlig. Ingenting kan erstatte mamma. Men jeg er heldig som har en stor og ressurssterk familie og venner rundt meg, og jeg vet at de vil være der for dem. Barna er jo tre forskjellige individer, og de har alle hver sin måte å takle sorgen på. Noen ganger er de sinte, andre ganger lei seg.

– En dag da jeg var under cellegiftbehandling, gikk guttene forbi et gartneri på vei hjem fra skolen, og kom hjem med en rose og en hjertesjokolade. Da smeltet mammahjertet. Og jeg skjønner jo at noe har jeg gjort rett. 

Kanskje er du også interessert i...