kronisk trøtt
Ble kronisk syk:

Bente Weinreich (48) er singel og mor til to barn på 18 og 13 år og selvstendig næringsdrivende. 

Bente lever med seneffekter etter brystkreft

Sju år etter behandling av genetisk betinget brystkreft må Bente Weinreich fremdeles innrette seg etter seneffekter som har vist seg å være kroniske. Hun har senket tempoet og fokuserer på det som betyr mest.

25. oktober 2018 av Gitte Høj

Konstante leddsmerter, enorm tretthet, problemer med konsentrasjonen og ømtålighet for støy er hverdagskost for Bente. Det er de kroniske seneffektene av behandlingen for brystkreften. Hver dag må hun være oppmerksom på hva kreftene vil tillate henne å gjøre, både fysisk og psykisk. Hun kan ikke sove seg frisk og uthvilt.

Ofte blir Bente trassig og utfordrer grensene. Da kommer regningen med en gang.

– Å måtte ta det med ro og sitte stille er det vanskeligste, forteller hun.

Når kroppen blir presset for hardt, er Bente utslitt og må tilbringe en dag på sofaen med Netflix. Det gjør henne sint.

– Jeg er glad for at jeg lever, og jeg prøver å la meg begrense minst mulig, sier hun.

Derfor tar hun en løpetur selv om hun vet at det krever smertestillende medisin.

Fant en kul i brystet

Åtte år tidligere ble mosjon redskapet hun brukte for å bearbeide skilsmissen og å komme seg gjennom dagen uten barna. Hun var øm i kroppen. Også rundt brystene. Likevel var det noe som var annerledes. Bente fant en kul øverst på det ene brystet, ved ribbeina. Det var ikke mulig å ignorere den. Hun tok mammografi, skanning og en biopsi. Da hun mottok et foreløpig svar hørte hun bare ordet «kreft» før hun falt ut av samtalen.

– Seks måneder tidligere hadde jeg fått konstatert at jeg har BRCA2-genet og er arvelig disponert fra moren min. Jeg hadde som forebyggende tiltak tidligere fått fjernet eggstokkene. Likevel var det en vanskelig beskjed å få, sier hun.

senskader brystkreft
Livet etter kreftbehandlingen:

– Jeg er glad for at jeg lever, og jeg prøver å la meg begrense minst mulig, sier Bente.

Hard kur med cellegift

Legen holdt rundt henne og sa at dette ikke var noe hun skulle dø av. Det hjalp. Hun ble operert uken etter og utskrevet dagen etter operasjonen. Så begynte en hard kur med cellegiftbehandlinger hver tredje uke det neste halve året. Først klarte kroppen å komme seg igjen. Så ble det verre.

– Jeg ble fullstendig slått ut av mangelen på energi, forteller hun.

Den siste cellegiftbehandlingen i begynnelsen av januar ble feiret med champagne. Så kom reaksjonen:

– Jeg gråt og gråt. Jeg ble sendt hjem fra sykehuset med beskjed om at nå var jeg frisk, men jeg følte meg alt annet enn det. Jeg var bare trett, trett, trett, forteller hun.

Fjernet begge brystene

Håret begynte å vokse ut igjen. Men hun ville så gjerne ha livet sitt tilbake. Hun startet i en treningsgruppe med mosjon og samtaler med andre kreftpasienter. Bente fjernet også det andre brystet på grunn av sin genetiske risiko for brystkreft – etterfulgt av en rekonstruksjon av begge brystene. Hun fikk antiøstrogenbehandling og gikk inn i overgangsalderen for full musikk. Hun sov dårlig og følte seg helt elendig.

Rundt to år etter endt behandling fastslo legene at Bentes tilstand var kronisk. Hun kunne ikke forvente å bli bedre verken fysisk eller psykisk. Det ville ikke være mulig å få en hverdag som den hun hadde før.

rosa sløyfe
Rosa Sløyfe:

Den årlige Rosa sløyfe-kampanjen støtter forskning og bevisstgjøring rundt brystkreft.

© Getty Images

Seneffekt, ikke bivirkning

Det gikk da opp for Bente at hennes usynlige og smertefulle lidelser var seneffekter og ikke bivirkninger. Leddsmertene, trettheten, nummenheten, utfordringene ved å ta til seg ny læring og den dårlige hukommelsen forsvant heller ikke da behandlingen med antiøstrogener ble stoppet.

– Jeg ble undersøkt grundig for giktsykdommer med både røntgen og MR-skanning. De fant ikke noe synlig som var galt. Men jeg var fremdeles veldig dårlig og startet opp med alternative behandlinger for å bli bedre, forteller hun.

Hun begynte med kosttilskudd, for eksempel maksimale doser av omega 3, varmtvannstrening, akupunktur, soneterapi, fysioterapi, hypnoterapi og mindfulness. Ingenting kunne lindre leddsmertene eller trettheten, men mindfulness har hjulpet henne med rastløsheten og uroen.

Måtte senke farten

Derfor vet Bente i dag at hun må leve i et langsommere tempo og sørge for å senke forventningene til seg selv. Det hjelper med planlegging og egne, rolige dager da hun ikke har noen gjøremål. Det hjelper også å fokusere på det som gjør henne glad og også å be om hjelp.

Hun prioriterer å jobbe to halve dager i uken. Det er det eneste hun makter. Bente må hele tiden skille mellom vil og skal, og tenke seg godt om før hun sier ja til avtaler.

– Jeg har måttet senke farten fra 140 til 70 kilometer i timen, og når jeg for eksempel drar på jobben, gir jeg bånn gass og er mitt gamle jeg i noen timer. Etterpå kjører jeg hjemover i sneglefart. Da må jeg akseptere at jeg må ligge rett ut resten av dagen, sier hun.

Bente forsøker å lære å leve med sine seneffekter og begrensninger, men hun nekter å akseptere dem.

– Jeg befinner meg på et godt sted i livet. Men jeg er enormt sta og utålmodig, og jeg vil fremdeles gjøre og oppleve alt. Selv om det noen ganger er bare på trass.

Kanskje er du også interessert i...