Irene Høstvik Bøen kreft sykdom
SPREDNING:

– Det var forferdelig å fortelle jentene mine at «dessverre fant de mer kreft», sier Irene Høstvik Bøen.

© Svein Finneide

Å vite at hun skal dø fra barna, er kreftsyke Irenes største sorg

Irene Høstvik Bøen har kreft med spredning. 46-åringen vet at hun ikke blir å overleve sykdommen. – Ennå har jeg litt tid, men ingen kan si hvor lenge, sier tobarnsmoren.

3. juli 2018 av Kathrine Johns

Irene står bakpå en sparkstøtting og smiler med hele ansiktet. Håret er piggkort. Men det som synes er det store smilet. Det er senvinters 2018, og hun har levd med kreft i fem år.

– Jeg oppdaget en kul i puppen i dusjen. Det bekymret meg ikke så veldig, kuler kan komme og gå. Men jeg tok meg i å gå og kjenne på den hver dag. Etter en uke sa mannen min at jeg måtte gå til lege.

Påkjenning med endret utseende

Irene er utdannet sykepleier og var nesten ferdig med videreutdanning i geriatrisk sykepleie da hun ble syk.

– Mammografi, ultralyd og biopsi – alt skjedde veldig fort.

Irene måtte operere, fjerne lymfekjertler og gjennomgå behandling med cellegift og stråling.

– Legen forteller jo aldri i detaljer hvor mye du skal gjennom. Bare at det er en behandling som skal ta kreften din. Hovedtanken var at livet mitt skulle fortsette som før. 

– Det er tøft å miste håret. Det er mye identitet i hår, og det blir synlig at du er syk. Men det er enda verre å miste bryn og vipper, det er som å miste litt av ansiktet ditt. Man må jo lære seg å akseptere hvordan man ser ut, men det er klart at det er en påkjenning, sier hun.

Tilbakefall

Irene tok eksamen, og sensommeren 2014 begynte hun i hundre prosent stilling som fagsykepleier på Bø sykehjem.

– Jeg følte meg veldig heldig. Alt var egentlig som før, med unntak av hetetokter på grunn av behandlingen. Jobben var krevende, og jeg var sliten, men det relaterte jeg til jobben. Jeg trodde jeg var en av de heldige.

En dag fikk Irene akutt vondt i ryggen, og hun skjønte med en gang at hun hadde fått tilbakefall.

– CT-bildet viste en stor kul under det de hadde fjernet. Det er dessverre slik at når man er såkalt «ferdigbehandlet» blir det ikke sjekket om det er kreft andre steder i kroppen.

I november 2015 ble det funnet kreftceller både i lever og skjelett.

– Nå skal jeg dø, tenkte jeg. Jeg gikk rett i kjelleren og følte at alt var håpløst. Det var forferdelig å fortelle det til jentene mine. Å fortelle dem at «dessverre fant de mer kreft». Det at jeg hadde vært ærlig om situasjonen hele veien, gjorde den samtalen enklere. Da gråt vi sammen, vi sto og holdt rundt hverandre. Men på et tidspunkt måtte vi grine oss ferdig og finne frem mot og motivasjon.

– Fatigue er verst 

Irene måtte gjennom en ny runde behandlinger, men svulstene fortsatte å vokse.

– Jeg tar ikke imot behandling for enhver pris. Men til nå har bivirkningene vært til å leve med. Jeg har også fått anti-hormonbehandling og har det egentlig veldig bra. Noen ganger kan jeg glemme at jeg har kreft. Det er fatigue som er det verste. Jeg spiser sunt og er ofte ute på tur, men noen dager kommer jeg ikke lengre enn til postkassen. Jeg har lært meg hvordan kroppen kan fungere best mulig. Det er ikke alt vi kan styre, men vi kan styrke kroppen til å tåle ting bedre. 

– Akkurat nå prøver jeg en siste type anti-hormonbehandling, og hvis ikke den virker, blir det nye runder med cellegift. Jeg er takknemlig for at jeg ikke har smerter, og har mye glede i livet mitt. Å være ute i naturen, alene eller med venner, gir meg sinnsro og det er bra for psyken. 

Irene Høstvik Bøen kreft sykdom
MÅ AKSEPTERE:

– Den største jobben med å bli syk, er å akseptere situasjonen, sier Irene. 

© Svein Finneide

– Utfordrende å føle meg svak

Er man kreftsyk sprer den dårlige nyheten seg fort.

– Det er ikke alltid like morsomt når jeg står i kassa på butikken og folk kommer bort til meg og sier: «Å, jeg har hørt at du har fått kreft.» Hvilket ansvar har vi for å dele? Jeg er sterk, og det å føle meg svak og liten har vært en utfordring for meg. Jeg må jobbe med det hele tiden. 

– Det kan være vanskelig for pårørende og venner å vite hva de skal si eller gjøre for å hjelpe, men jeg blir glad for de små tingene: at noen tenner stearinlys, at jeg kommer hjem til et ryddet kjøkken, en liten hilsen fra noen som tenker på meg. Venninnene mine spør om det er noe de kan gjøre, jeg sier tusen takk for at du spør, jeg skal si ifra når jeg trenger det. Men jeg har ikke spurt ennå.

– Jeg verken kan eller vil bruke opp energien min på jobben! Derfor er jeg nå uføretrygdet. Jeg jobber som frivillig i Brystkreftforeningen og Kreftforeningen, jeg ser at jeg kan bidra konstruktivt der. De kreftene jeg ellers har, vil jeg bruke på familie, venner og ting som gir meg glede og mening. Opplevelser gir meg glede, jeg har lært meg å leve her og nå og nyter de gode stundene jeg har. 

«Jeg skal ikke dø i morgen! Det trodde jeg jo det første året. Ennå har jeg litt tid, men ingen kan si hvor lenge.» 

– Jeg er takknemlig for det livet jeg har hatt, og kan reflektere over ting jeg kunne eller burde ha gjort annerledes, men jeg har gjort så godt jeg har kunnet. Jeg hadde to ting på «bucket-listen» min, og det er å oppleve Lofoten og å være på konsert med Coldplay. Begge delene har jeg nå gjort, men vil gjerne oppleve det igjen! Jeg er glad for at jeg har en positiv innstilling, og jeg prøver å la fornuften og ikke angsten styre.

Den største sorgen 

Irene vet at hun ikke kommer til å kunne følge barna sine gjennom livet.

– Det er min største sorg. Jeg orker ikke å kjenne på det så ofte, for det er forferdelig vondt. Forskjellen på førstegangskreft og kreft med spredning er at første gang stopper livet opp i en periode. Det er kaotisk, men det går over. Med spredning er det ikke noe håp om å bli frisk. Bare håpet om å få leve lengst mulig. Den forskjellen er enorm. 

– Men det er utrolig hva du blir vant til når du får jobbet deg gjennom ting. Det blir en del av hverdagen. Kontakten og vennskapet med andre i samme situasjon har vært en enorm støtte for meg. 

– Jeg hadde to gode venninner jeg møtte gjennom kreften, men nå er de dessverre døde. Men jeg fikk to år med dem, og takknemligheten over vennskapet er større enn sorgen. Den største jobben med å bli syk, er å akseptere situasjonen, å akseptere at kroppen forandrer seg, å akseptere hvor psykisk krevende det er. Du får væske i kroppen og legger på deg. Å trene gir ikke samme respons og sexlysten blir redusert. Og til tross for alle de tingene må du være like glad i deg selv, sier 46-åringen.

– Ikke ferdig med livet

Jeg er fascinert over hvordan hjernen fungerer når du ikke har noe valg. Hva man kan venne seg til å leve med. Jeg har mine nedturer og er lei meg, men klarer å jobbe meg gjennom det. Jeg er ikke ferdig med livet. Jeg har så mye mer å bidra med, og barna mine trenger meg. 

– Det er mange som sier at de er takknemlige for den motgangen de opplever. Men jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke hadde fått kreft. Man trenger vel ikke å få kreft for å skjønne ting? Hvis du er interessert i å bli kjent med deg selv, så har du mange anledninger til å gjøre det, sier Irene Høstvik Bøen.  

Kanskje er du også interessert i...