juritzen forfatter thriller
Moden debutant:

Taras spaltist er en voksen debutant, men klarer ikke se noe negativt med alder. – Det er snakk om å ikke gi opp, og å holde ut. Og det trengs kanskje litt erfaring for å klare det? 

© Juritzen forlag / Esten Borgos

Lisbeth Pettersen: Skriver sin første thriller som 61-åring

Taras spaltist er trolig bokhøstens eldste debutant. – Jeg tror det er en fordel å debutere i moden alder, man har lært å takle både opp- og nedturer, mener hun.

19. september 2018 av Lisbeth Skøelv

Bokaktuell i voksen alder

Lisbeth Pettersen, Taras faste mindfulness-spaltist, har tidligere gitt ut to fagbøker, men aldri noe skjønnlitterært. I høst er hun aktuell med krimromanen «La meg ikke huske». Debutromanen ble til etter sykdom.

– Jeg trengte noe å okkupere hjernen med fordi jeg lå sjakk matt på sofaen etter diverse behandlinger i forbindelse med brystkreft. Så jeg begynte å skrive og lot det som kom, komme. Det er fem år siden. Den første versjonen av boken var ren selvterapi. Jeg forsto etter hvert at det var en thriller jeg balte med, og deltok senere på flere forfatterkurs for å lære meg å skrive skjønnlitterært. Jeg har trengt lang tid. Og er ikke noe opplagt litterært talent. Men desto staere, sier Pettersen med et smil.

Hun nyter å være debutant i en alder av 61 år.

Lisbeth Pettersen tara magasinet
Lisbeth kaster seg ut i det ukjente:

Vi i Tara er veldig stolte over vår faste spaltist! Hun er uredd og lar seg ikke stoppe. Gratulerer med boka Lisbeth!

© Esten Borgos

Møt Lisbeth på Tara Weekend Geilo den 12.-14.oktober

Dette får du også:

Vinkurs med Taras vinekspert Gunnhild Bjørnsti (hun vil holde sine populære kurs både fredag og lørdag)

• trening med mentaltrener og PT Silje Torp

yoga for både nybegynnere og viderekommende

Shop i den spesiallagde «Shopping Avenue». Vi lover mange spesialtilbud!

Inspirerende foredrag

Guidet fjelltur – velg mellom lett og litt hardere løype.

Velfylte goodiebags

– Og mye, mye mer!

Påmelding finner du her!

Slik tar du spranget inn i noe nytt

– Det er fantastisk artig å være en moden debutant! Jeg elsker skriveprosessen. Det er den som får meg opp om morgenen – i tillegg til en kopp kaffe. Jeg opplever stor tilfredsstillelse i å få lov til å gå i dybden på noe, så sent i livet. Lære noe nytt. Jeg kan ikke tro annet enn at et langt og godt brukt liv bare er en fordel som forfatter, sier hun.

Hennes beste råd til andre som ikke vet om de er modige nok til å ta spranget inn i noe nytt, er enkelt:

– Just do it! Å få antatt noe er en lang prosess for mange av oss. Men du lærer noe hele veien. Ikke bare om skriving, men også om å takle livet. 

Motstand. Opp- og nedturer. Men jeg ville aldri ha gjort dette dersom jeg ikke likte prosessen. Hvis du elsker det du holder på med, så har du allerede fått lønn for strevet, mener 61-åringen.

Hva har vært det skumleste ved å debutere?

– Det verste som kan skje en debutant, er å bli fullstendig oversett. Eller totalslaktet. Selvfølgelig vil det være både trist og trasig. Men samtidig har jeg allerede hatt så mye nytte og glede av å koke i hop denne historien, at jeg ville gjort det bare av den grunn. En bok krever også en god del research, men ettersom jeg velger tema selv, utforsker jeg noe som interesserer meg. Enten det gjelder sårbare møter mellom mennesker, menneskelig potensial eller fagstoff, sier Pettersen.

juritzen thriller forlag
La meg ikke huske:

Boken til Listbeth er en thriller og er gitt ut på forlaget Juritzen, 349 kr. Nedenfor får du en liten smakebit på boka! 

© Juritzen

Fortsetter å skrive på neste bok

Hun er en av landets fremste eksperter på mindfulness. Metoden har hun også benyttet aktivt i skriveprosessen.

– Kreativitet og meditasjon er nært beslektet. Mindfulness handler om å observere indre og ytre prosesser. Erkjenne og gi slipp. Lage plass for stillhet. For meg er skriving trening på å være til stede. Holde fokus på teksten. Handlingen i boken kommer også innom mindfulness, som en naturlig del av livet. Men «La meg ikke huske» er først og fremst en slem thriller, understreker forfatteren.

Hun håper å kunne gi ut en trilogi.

– Jeg er halvveis inne i bok nummer to. Hvis fantasien fortsetter å putre, og energien holder, så kommer nummer to ut neste høst. Men jeg er kjent for å være optimist! avslutter hun.

Ønsker du å kjøpe boka til Lisbeth - klikk her!

Dette er Lisbeht Pettersen

Alder: 61 år. 
Bosted: Oslo.
Familie: En datter, Ninja (34).
Yrke:
Mindfulness-instruktør, foredragsholder, spaltist og forfatter. 

Sosiale medier: Zen Lounge Oslo (på Facebook). 

Aktuell: Med sin første skjønnlitterære roman, «La meg ikke huske». Har tidligere gitt ut to fagbøker. 

Her kan du lese utdrag fra den nye boken til Lisbeth Pettersen:

La meg ikke huske

«Hun er våken.»

Det gnistrer skarpt i solstrålene som treffer metallgjerdet ved enden av sengen. En enslig fot stikker opp fra det kritthvite sengetøyet. Et smalt bein med høy vrist, blek hud og rette, symmetriske tær uten neglelakk.

Er det min fot?

«Hei, Nina, hører du meg?»

Jeg snur meg mot den som snakker, registrerer i det samme at hodet er uvanlig tungt. Som om det sitter fast i puten.

Stemmen der ute blir borte like brått som den kom. Tomrommet fylles av en ny lyd. En summing. Den kommer nærmere. En skjelvende murring like ved øret. Noe lander på høyresiden av haken min. Driver videre bortover kinnet i en ørliten vibrasjon.

Jeg drar hånden over ansiktet. De kalde fingrene legger igjen kjølige striper i huden. Så myk hud. Så kalde hender.

Lyset stikker i øynene. Alt er hvitt. Konturløst. Nå er det noe som beveger seg der borte, flyter inn i noe annet. En slank silhuett stopper midt i det brennende lyset.

«Går det bra med deg?»

En sylskarp smerte skyter tvers gjennom hodet uten forvarsel, brer seg ut i pannen. Jeg lukker øynene på nytt, bare et øyeblikk, før jeg ser opp og fester blikket på kvinnen som står ved fotenden.

Nå går hun rundt metallsengen og kommer sakte mot meg. Forsiktig, smilende, som for å signalisere at hun har vennlige hensikter. Bøyer seg framover og tar opp en elektrisk dings fra nattbordet.

Jeg holder henne med blikket mens en mekanisk lyd kryper inn i ørene, sengebunnen under overkroppen min løftes høyere.

«Hvor er jeg?» Stemmen min høres tørr ut. Fremmed. Som om det er lenge siden jeg har brukt den og ikke helt vet hvordan den bør lyde. Jeg prøver å rette på meg og oppdager hvor øm kroppen er. Musklene kjennes mørbanket. Rundjult.

«Du er på Ullevål sykehus», sier kvinnen og tar den høyre hånden min. Hun legger to fingre over pulsen og ser på klokken.

«Har jeg vært i en ulykke?» Min egen stemme igjen. Rusten og grumsete som fra en gammel fyllik.

«Ja, en kollisjon. Du var bevisstløs da du kom, men det ser ut som du bare har noen småskader, en forstuet finger og en solid kul i pannen. Kan du si meg hva du heter og hvor gammel du er?»

Er det en form for test?

«Jeg heter Nina Berger. Jeg er 41 år.»

Jeg lar venstrehånden gli over pannen som for å sjekke om hun snakker sant. Det er festet en bandasje rundt toppen av hodet. Under det bandasjetynne stoffet buler skallen ut.

Jeg prøver å huske hva som har skjedd. Tankene søker i hukommelsen, men kommer ikke opp med noe. Hodet føles tomt. Akkurat som kroppen. Ute av funksjon.

Hva faen?

«Nå skal jeg hente litt mat til deg, så får du snakke nærmere med legen etterpå.» Stemmen hennes er mild og trøstende.

Den minner meg om Merete.

Jeg glir inn i søvnen og våkner igjen av en dunkel dur. Lyset er blitt mildere nå, solen har forsvunnet, og det har begynt å regne kraftig. Dråpene som trommer mot vindus­ruten, gir fra seg en monoton ro. Nok til at jeg tør å tenke dypere gjennom hva som kan ha skjedd meg.

Jeg roter rundt i tankene, men kjenner ikke igjen situasjonen. Finner ingen knagger å henge virkeligheten på. Det er som å våkne fra en lang, drømmeløs søvn uten å ha noen visshet om at jeg har sovet. Jeg kan heller ikke huske å ha lagt meg. Eller at noen har kledd meg naken, vasket meg, stelt sårene mine og bredd en dyne over meg.

En bit av livet er blitt klippet rett over, og hektet sammen med dette som er rundt meg nå. Sykehuslivet.

Sykepleieren kommer mot meg. Jeg stabler meg opp i halvt sittende stilling og tar imot kaffekoppen jeg blir tilbudt. Heller i litt melk og tygger en halv skive med brunost. Den smaker av jern.

Kaffen virker umiddelbart. Nummenheten i hodet blir mindre intens. Kroppen våkner til liv. Musklene verker, det stikker i lillefingeren som er spjelket.

Jeg dytter dynen til side og løfter det ene beinet forsiktig ut over sengekanten. Svarte og hvite prikker spretter opp foran blikket, må sitte en stund før jeg tør å reise meg.

Hodet pulserer da jeg omsider står oppreist, med fotblad som dirrer uvørne mot gulvet. Jeg stikker føttene inn i et par tøfler noen har satt fram, og kommer meg sakte over gulvet, inn på toalettet.

Kroppen er mør og vond, men alt ser ut til å fungere, bortsett fra hukommelsen.

Jeg husker ikke hva som har skjedd, og heller ikke hvordan jeg havnet her.

Jeg forsøker å trøste meg med å si til meg selv at jeg er sliten. Stavrer meg tilbake i sengen. Dette går over. Mens jeg venter på vakthavende lege, prøver jeg på nytt å huske hva det var som skjedde i uken før ulykken. Kanskje jeg kan nøste meg framover.

Tankene famler rundt i mørket. Jeg anstrenger meg for å trenge gjennom nummenheten, men hukommelsen svarer ikke. Det er ikke bare den siste uken som er borte. Det blanke feltet i hjernen strekker seg flere måneder tilbake i tid.

Det siste jeg husker, er en kort samtale med en nabo, Linda Olaussen. Jeg ser episoden klart for meg. Hun sto i trappeoppgangen utenfor leiligheten min. Det var dagen før styremøtet i sameiet. Hun spurte om jeg kom. Jeg husker at jeg sa ja, men nå kan jeg ikke huske at jeg har vært på styremøtet i sameiet.

Fra praten i trappeoppgangen blir minnet uklart. Ikke bare uklart, det blir borte. Jeg husker ikke et sekund av ukene som har passert mellom praten med naboen og det forvirrede øyeblikket da jeg våknet her.

Datoen viser at seks uker av livet er klippet vekk.

Hva faen er det som har hendt meg?

Spørsmålet gjør meg svimmel.

«Det er normalt at hukommelsen kan bli borte etter et slag i hodet. Du har fått deg en skikkelig smell. Ta det med ro noen dager, så kommer sikkert alt tilbake.»

Den unge turnuslegen som står over sengen og kikker ned på meg, kan neppe være mer enn tjuefire.

Skråsikkerheten hans irriterer meg. Det er ingen logikk i at hukommelsen blir borte på grunn av et slag mot hodet, for deretter å dukke opp igjen. Har han empirisk forskning å vise til?

Nei, han snakker av erfaring. Han kikker faderlig på meg fra det rynkefrie ansiktet.

«Vi har tatt MR av hodet ditt for å sjekke at alt er som det skal, men det er ingen grunn til å engste seg unødig.»

Der kom dette men-ordet som kan forandre alt. Og som i praksis betyr at noen gjetter, og ikke er så sikker som de later som.

Han klikker pennespissen inn og ut mens han snakker. Halvveis her, halvveis i farta, på vei til neste seng.

«Kan det være en svulst?»

«Det vet vi ikke før vi ser bildene.» Han kaster et blikk på journalen. «Du er satt opp hos en spesialist som kan forklare deg alt du trenger å vite, jeg foreslår at vi venter med å problematisere.»

«Står det noe om hva som har skjedd med meg?»

Han kikker rastløst ned på papiret og leser uten innlevelse: «Pasienten kjørte en elbil inn i krysset Falsensgate/Sannergata klokken 01.30, og kolliderte med en lastebil.»

Han flytter blikket fra journalen tilbake til meg, hever øyenbrynene som om han plutselig ser meg. Et forundret smil drar seg over ansiktet.

«Du vet, når du kjører elbil og kolliderer med en lastebil, da skal du være glad for at du i det hele tatt er i live. Elbilen ble totalvrak, du må ha hatt en djevel i hælene.»

Kapittel 2, La meg ikke huske

Doktor Elin Laudin legger vekk røntgen­bildene, en liten bunke med plastfolier som viser hva hodet mitt inneholder. Hun drar fram en stol og setter seg rett mot meg. Den hvite frakken er åpen og viser fram en tynn, nesten skranglete figur.

«Hodet ditt er helt fint. Du har ikke svulster og ingen blødninger. Du vet til og med hvem du er.»

«Ja, skulle jeg ikke det?» Jeg heter Nina Berger. Jeg er 41 år, ugift, ingen barn. Jeg er ansatt som senior-researcher på Cicero, Senter for klimaforskning.

Tankene repeterer fakta monotont, uten glede eller innlevelse.

Jeg vet hvem jeg er, men jeg har hull i hodet. Og jeg fatter ikke hvorfor jeg kjørte forbi ladestasjonen i Falsens gate, og rett ut i Sannergata – hvor jeg ifølge turnuslegen totalkrasjet bilen.

Hvorfor var jeg ute og kjørte så sent? Det er noe som ikke stemmer.

«Hukommelsestap som varer i noen uker er ikke uvanlig, men det er heldigvis sjelden at hele livsløp slettes.»

Hendene mine som ligger i fanget, er iskalde. Jeg løfter dem og blåser varm luft mot fingrene. Hva om jeg falt ut igjen? Hvordan kan legen vite at det store hullet i hukommelsen ikke vil utvide seg. Bli et krater.

Jeg stirrer på spesialisten foran meg. Doktor Laudin fra nevrologisk avdeling, en av Norges fremste kjennere av menneske­hukommelsen og hvordan den virker. Hun må vite hva hun snakker om. Spiss ørene!

«Kan det være hjernesvinn, etappevis tap av minner? Er hjernen min i ferd med å gå i svart?»

Hun smiler beroligende. «Nei, vi er nokså sikker på at du har retrograd global amnesi. En form for midlertidig hukommelsestap. Fenomenet kan ha oppstått av det kraftige slaget du fikk i pannen, altså en form for hjernerystelse. Eller, du kan ha opplevd noe som er så skremmende at hukommelsen har valgt å dekke til hendelsen og tiden omkring.»

«Er du sikker på at det er midlertidig?»

«Ikke hundre prosent, men høyst sannsynlig. Det kan ta litt tid før du husker alt.»

Svaret hennes får hendene mine til å klype seg fast i lårene. Som for å holde kroppen oppreist. Jeg må vite hva som har hendt. Nå! Jeg hater det ulne, og uskarpe.

«Hva kan jeg gjøre for å bli fort frisk?» Stemmen min stotrer.

«Du kan ikke gjøre så mye, hjernen leger seg selv. Mye og god søvn kan hjelpe. Langtidshukommelsen repeterer seg selv mens vi sover slik at minner fester seg bedre. Du bør også unngå stress.»

Hun sitter stille noen sekunder og betrakter meg. «Du har nesten ingen fysiske skader. Hvis du tar det rolig og ikke anstrenger deg for mye, vil hukommelsen komme tilbake. Men det kan ta noen måneder. Kanskje et helt år.»

Jeg har aldri før tenkt gjennom konsekvensene av redusert hjernekapasitet. Ett år virker ekstremt lenge. Jeg er forsker, jeg må tilbake på jobb. Forventer hun at jeg skal akseptere at et område i hodet ligger i koma? På sotteseng. Godta at den døde flekken, som ikke lar seg penetrere av tanker, må ha mer tid.

Doktor Laudin forteller at hjernens kommandosentral, kalt prefrontal korteks, overvåker informasjonsstrømmen fra sansene og avgjør hva som skal få oppmerksomhet i nået, og hva som skal lagres. Alt går lynraskt. Den episodiske hukommelsen engasjerer både hippocampus og mammillærformasjonene. Alt dette man ikke trenger å vite, eller være seg bevisst, når systemet fungerer.

Nå sitter jeg her som en tomsing og innser hvor svimlende lite jeg kan om min egen hjerne. Likevel må jeg stole på at den selv ordner opp.

Jeg studerer ansiktet hennes. Hun ser smart ut. Våken. Hun har klare, blå øyne som ser alvorlig på meg.

Har hun fortalt meg alt hun vet? Eller holder hun tilbake informasjon? Kanskje hun ser tegn til avvik i MR- og røntgen­bildene av hodet mitt, og vil spare meg for ubehagelige sannheter? Kanskje hun har sammenlignet mønsteret i hjernen min med normale, friske hjerner? Studert detaljer, sett på utsnitt. Sett skader. Eller demens. Oppdaget utålelige frampek?

Kanskje vet professoren i nevrologi, jentekroppen som sitter rett foran meg, langt mer enn hun forteller. Kanskje jeg bare har fått halve sannheten. Pasientens beste, fra legens vinkel, kan handle om å holde igjen informasjon som kan forverre tilstanden.

«Går det bra?» spør hun og stirrer meg dypt inn i øynene, som for å få tilgang til enda litt mer av pasientens hjernemasse. Hun smiler svakt mens hun holder meg fast med blikket. Er hun redd for at jeg skal forsvinne inn i meg selv og bli borte for godt?

«Ja, det går fint, jeg takler dette», lyver jeg og skammer meg over hjelpeløsheten.

Fokuser på fakta, tenker den friske delen av hjernen. Ikke mist vettet, ikke bli paranoid. Hvorfor er jeg så redd? Jeg kjenner ikke meg selv igjen.

«Det er bare du, Nina, som vet hva som kan ha utløst hukommelsestapet. Svaret ligger et sted i hjernen din, men du må gi det tid. Begynn å nøste litt forsiktig i livet, men ikke stress. Du kan ikke presse fram informasjon om fortiden, prøv heller å lokke den ut.»

Hun legger hendene sine oppå hendene mine, som om hun vil minne meg om at jeg har en kropp. Jeg ser ned og oppdager at fingrene mine sitter som klør i lårene.

«Det er kanskje ikke selve slaget mot hodet som har forårsaket minnetapet, Nina. Hjernen din er uskadd, og det er virkelig en god nyhet. Jeg tror hjernen din prøver å beskytte deg mot noe. La den få litt tid.»

Det er godt ment, jeg føler meg sett av henne. Hun prøver ikke å bagatellisere, men jeg har vanskelig for å akseptere at min egen hjerne muligens prøver å hjelpe meg ved å skjule minner. Det er skremmende å høre at den typen selvsabotasje er mulig.

«Kanskje vi bør beholde deg her noen dager?»

Jeg har lyst til å gråte, må svelge og ser bort. Renser stemmen og prøver å opptre som en voksen. «Jeg føler meg for frisk til å være på sykehus, men for syk til å dra hjem.» Det høres ynkelig ut. Dette er ikke verre enn en durabelig fyllekule. Nå må jeg se å skjerpe meg. Jeg har det greit, rent fysisk. Det er ingen grunn til å bli her.

«Har du vært i kontakt med venner eller familie?»

«Jeg har ikke nær familie, jeg er enebarn med gamle foreldre.»

Jeg må ringe Merete selvfølgelig. Henne stoler jeg hundre prosent på. Vi var nære venner da vi studerte sammen ved NTNU i Trondheim for over tjue år siden. Men vi mistet kontakten da Merete hoppet av studiet og flyttet til Oslo for å begynne på helsefag.

Jeg hadde ikke hørt fra henne på mange år inntil jeg gikk rett på henne for et halvt år siden. Da hadde hun flyttet til Grünerløkka, mitt nabolag. Etter det møttes vi regelmessig. Vi løp sammen. Eller gikk turer. Tok et glass vin. Merete var snill uten å være sentimental. Og derfor tålbar, også i lengden.

«Er det noen andre du kan kontakte?»

«Ja, jeg har allerede ringt sjefen min på Cicero, Kjersti Heimdal.»

Selv om vi ikke akkurat er venner, føler jeg Kjersti som nær. Kjersti er et menneske som bryr seg om saker mange andre bevisst unngår. Ubehagelige fakta, som at havene stiger, og at byer vil drukne. At perma­frosten smelter og frigjør virus som har ligget frosne siden steinalderen. Sannheter de aller færreste ønsker å vite mer om.

«Sjefen min fortalte at jeg hadde jobbet uvanlig mye det siste halvåret, og at jeg derfor har avspasert de to siste ukene.»

«Er du redd for at du har vært utsatt for noe?» Doktor Laudin legger hodet på skakke, som for å høre bedre.

Er det sånn du ser meg, tenker jeg, som et mulig offer? Jeg liker ikke tanken, men kanskje jeg må ta inn over meg at det kan ha skjedd mer enn en kollisjon. Noe i forkant av smellet som hjernen min ikke vil dvele ved.

«Det er ubehagelig å ikke vite hva jeg har gjort, eller hvor jeg har vært.»

Men jeg visste at jeg hadde jobbet. Fire av de seks tomme ukene hadde jeg stått opp om morgenen, kjørt fra Blindern til Grünerløkka. Handlet i butikken og laget middag. Trolig jogget en tur om kvelden, og lagt meg til fornuftig tid, for så å gjenta hele prosessen.

Kjersti hadde minnet meg på at jeg hadde gjort en kjempeinnsats for å få ferdig en viktig rapport. Det var grunnen til at jeg fikk fri. Hun sa også at hun opplevde meg som ekstremt stresset de siste ukene før jeg gikk ut i avspasering, men at det var normalt at folk ble litt vrange mot slutten av store prosjekter.

«Har du hatt problemer ellers? Psykologiske belastninger?» «Nei.» For et merkelig spørsmål.

«Det er ingen grunn til å tro at du har handlet på en annen måte enn du gjør normalt, selv om du ikke husker noe», sa Laudin. «Prøv å være tålmodig. Det vil komme små drypp av minner, etter hvert vil det danne seg nye tråder. Det kan du stole på. I mellomtiden må du bare vente.»

Doktor Laudin vil at jeg skal bli et par dager på sykehuset til observasjon, men jeg vil hjem. Hodesmertene kommer til å gi seg snart, lillefingeren er spjelket, og jeg føler meg tilstrekkelig observert som det er.

Vi inngår et kompromiss. Jeg kan skrives ut neste dag mot at jeg kommer tilbake til kontroll én gang i uken, og tar kontakt hvis jeg blir urolig.

Jeg takker for hjelpen og er på vei ut av rommet da hun spør.

«Fikk du snakket med politiet?»

«Politiet?»

«Det ringte en Trine Lundgren, hun ville ha en prat med deg. Legevakten melder automatisk fra til politiet når det er person­skader. Bare ring henne. Kanskje hun får deg til å huske noe.»

Kapittel 3, 36 timer tidligere

Christian Falchner vet at noe er galt idet han våkner. Det er altfor stille. Og bekende svart, som om verden har opphørt.

Er han død?

Han forsøker å reise seg. Et illsint sting hugger til i korsryggen og gjør det klinkende klart at han lever. Før han svimer av.

Neste gang han våkner, er det fortsatt mørkt, men noe føles annerledes. Han er iskald, nesen er fylt av snørr. Lufta er rå. Ligger han skadd utendørs?

Tankene skyter rundt i hodet. Er han på bjørnejakt i Canada? Står det en grizzly­bjørn der ute i mørket?

Et øyeblikk får han panikk. Nei, tenker han. Ikke det. Nei, det lukter ikke skog her, han hører ikke det intense bruset fra Peel River. Kanskje han ligger i jakthytten? Er jakten blitt oppdaget?

Han ser for seg overskriftene: Berømt nordmann på ulovlig bjørnejakt i Canada.

Herregud! Han kjenner svetten piple fram i pannen.

Hva faen … Noen griper tak i venstrearmen hans. Løfter den opp. Kanskje et dyr som sjekker om han er død?

Blodet skyter opp i hodet. Er dette slutten? Skal han fortæres levende?

Bevegelsen er svært presis. Bevisst. Det må være en mann. Det er en bergingsmann her! Et nytt sting av smerte skyter gjennom kroppen. Ryggen! Er ryggen brukket? Herregud, da er det bedre at han får ligge til profesjonelt helsepersonell kommer til.

Men hva om mannen er idiot? En tomsing.

Nå hører han den andres pust. Litt hektisk. Som om vedkommende nettopp har løpt.

Christian Falchner prøver å fokusere blikket i retning av den fremmede. Men hvorfor får han ikke opp øynene? Han gjør en grimase, drar hudfoldene fra hverandre med tankens kraft. Mørket virker litt mindre tett.Nå skimter han et svakt lys, men øyelokkene vil ikke opp.

Det blir stille igjen. Har mannen gått?

Han vil skrike, trygle om hjelp. Han må ikke etterlate ham her alene. Munnen er halvåpen, halsen grumsete. Leppene forsøker å forme ord, men det kommer bare et tørt hves fra strupen.

Han tar seg til halsen, men armene blir liggende ubevegelige rett ut ved siden av kroppen.

Hva i helvete er det som foregår? Hvorfor lystrer ikke kroppen?

Det begynner å prikke inne i håndflatene. En kløende svie som om huden har vært frossen og er i ferd med å tine.

En ny oppdagelse; venstrehånden føles kaldere enn den høyre. Begge hendene ligger med håndflatene vendt ned mot underlaget, men innsiden av venstrehånden kjennes annerledes. Fuktig. Kan det være blod? Ligger han her i sitt eget blod?

Ta det med ro, for helvete! Kanskje smertene bare kommer av at han har ligget lenge på et hardt underlag. Eller kanskje dette bare er en drøm? Et mareritt?

Nei, dette er ingen drøm. Han er fanget i sin egen kropp. Sperret inne i sitt eget sinn. Innelåst. Er det locked-in-syndromet?

Han kommer på en fryktelig historie han har lest i Aftenposten. En mann våknet etter tre år i koma og fortalte sin kone at han hadde vært til stede mesteparten av tiden, men ikke klart å signalisere at han var ved bevissthet. Mannen hadde følt og hørt alt. I tre år hadde han vært fanget i et angstfylt helvete.

Var det hans tur nå?

Angsten kribler i huden rundt kjønnsorganene, pirker i kjøttet rundt anus. Driver opp gjennom kroppen i små krusninger og legger seg over brystet. Pusten går i korte, harde drag. Nå tar hjertet helt av. Galopperer av gårde som om det prøver å banke liv i de visne lemmene. Få ham vekk herfra.

Han kjenner pulsen slå i hodebunnen. En stripe fukt renner fra det ene øyet, fortsetter langs tinningen, inn i øret.

Han føler alt som skjer i kroppen, men greier ikke å bevege en eneste muskel.

Jesus! Han må få orden på tankene. Finne noe fornuftig å fokusere på. Hvordan hadde han havnet her? Og hvor var her?

Jo. Han husker det nå. Han hadde vært i møte med banken.

Carnegie Investment Bank på Aker Brygge.

Fikk han hentet bilen etterpå?

Nå ser han det for seg. Han sto i heisen på vei ned til parkeringsplassen som han leier i garasjeanlegget under Tjuvholmen. Men det er det siste han husker.

Kunne det ha vært en terroraksjon? Hadde bygget kollapset mens han var i heisen? Ligger han begravd under betongen?

Men han er i live!

Plutselig får han krampe, musklene i venstreleggen hugger til. Han strekker stortåen ut så lang den er, og nå lystrer den! Han fortsetter å bevege tåen sakte rundt i ring, bare begrenset av skotøyet. Dytter tåen rundt den ene veien, så den andre til krampen slipper tak.

Han må ha brukt en time på å få i gang blodsirkulasjonen i bein og føtter. Nå begynner det også å bli liv i armer og hender. Christian Falchner stikker hendene inn under korsryggen og masserer baksiden av det såre bekkenet mens han stirrer blindt ut i mørket. Jeg må ha mistet synet, tenker han. Eller så er rommet fullstendig mørklagt.

Men han lever. Han fikk til og med ut et grumsete «hallo» fra strupen. Nå prøver han igjen – forsiktig.

«Hallo?»

Det blir helt stille når ekkoet legger seg. Han skal til å rope ut igjen, men stopper. Kanskje det gjemmer seg noe farlig i krokene her som kan vekkes? Nei, han må heller finne en vei ut.

Christian Falchner løfter armene og fører hendene over skuldrene. Så begynner han å tappe forsiktig mot gulvet på oversiden av hodet. Fingertuppene treffer kanten av gummimatten han ligger på. Den er knapt 10 millimeter tykk, under den er det hard, kald betong. ν

Kanskje er du også interessert i...