© Johs. Bøe/privat

Høysensitive Elisabeth: Sårbarhet er en styrke!

Elisabeth Nordeng, forretningspartneren til prinsesse Märtha Louise, har lært seg å snu sin høysensitive personlighet til et gode.

Selv om det er Märtha som er den i engleduoen som er Prinsesse av blodet, så er det Elisabeth Nordeng (47) som kan skilte med Askepott-historien. Som en god gammeldags heltinne i en dameroman har hun løftet seg fra et liv i hverdagsfattigdom til å bli en celeber forfatter, foredragsholder og kursleder.

I dag er Elisabeth en kvinne som fulgte drømmen og lyktes. Og hva var drømmen?

Den var verken å bli rik eller berømt. Det var rett og slett å tillate seg å få være seg selv. Det tok lang tid for Elisabeth Nordeng å forstå at styrke er motsatsen til sårbarhet.

– Jeg har alltid tenkt at jeg burde vært sterkere, at jeg burde ha tålt mer. Det er liksom noe svakt og pinglete ved det å være sårbar. Det er på en måte uakseptabelt å behøve tid på å jobbe seg gjennom ting. Når jeg opplevde at jeg var sårbar, prøvde jeg å flykte fra det. Det er først de siste årene at jeg har anerkjent sårbarheten min. At det også ligger et potensial der. Og at sårbarhet kan være en kilde til innsikt.

Elisabeths første møter med sin egen sårbarhet lå i frykten for å bli avvist. – Som om barn turte jeg aldri å spørre noen om å bli med på kino en kveld eller på hytta i helgen. Jeg gjorde ikke det, inviterte aldri noen fordi det var så vondt å bli avvist, bli sagt nei til.

Nøkkelen til frykten ligger – som oftest – i den tidligste barndommen, mener Elisabeth. – Jeg var førstefødt, det første barnebarnet på begge sider, og var enebarn og enebarnebarn til jeg var tre. Da fikk jeg en lillebror. Fra å få veldig mye oppmerksomhet, fikk jeg plutselig mye mindre. Det var en overgang – som det er for alle som får søsken – og jeg håndterte ikke så godt å ikke få like mye oppmerksomhet lenger. Kanskje hadde jeg ikke så stor verdi likevel?

Som barn var Elisabeth sjenert og redd for å ta ordet. Det er det ingen som skulle tro når man ser henne i dag, på eller av scenen. Hun har tatt sin rolle i den norske offentligheten med tilsynelatende verdens største selvfølgelighet. Selv tror hun det er noe som har vokst frem i henne i takt med at hun har blitt mer bevisst og dermed mer trygg på seg selv.

– Jeg tror det, for jeg har alltid vært veldig sjenert. Jeg var aldri den som tok ordet. Men på ungdomsskolen hadde jeg drama som valgfag. Det var den eneste gangen jeg likte å stå på scenen. Jeg er et menneske med veldig mange meninger, meninger som i perioder går litt på kanten av det etablerte. Og jeg er ikke verdens mest diplomatiske person.

Märtha prøver hele tiden å minne meg på å være litt smidig. Jeg kan være ganske kompromissløs. Jeg har sittet i sosiale settinger, som barselgrupper, som jeg gikk på i årevis, og foreldremøter, hvor jeg har hatt kjempelyst til å tale «det etablerte» midt imot. Men jeg turte aldri. Bare den runden hvor man sier navnet sitt, grudde jeg meg til, jeg rødmet og fikk hjertebank og ble svett i hendene. Det å være sjenert er veldig fysisk for meg.  

Likevel, det å formidle, har alltid betydd mye for Elisabeth. –  Selv om jeg vet at mye av det vi sier står på tvers av det etablerte, og at vi får kjipe spørsmål fra journalister. Jeg føler meg trygg, og jeg synes det er gøy!

Jeg har blitt mye tydeligere nå, flinkere til å si ifra før det går for langt og jeg går i lås. Men da kommer den igjen denne sårbarheten, denne frykten for å bli avvist, for å være hun som sitter igjen på utsiden.

Elisabeth er stolt mor til (fra venstre) Brage, Ulvar, Leah Caspara og Maud.

© Privat

Elisabeth har fire barn, eldstemann ble født da Elisabeth bare var 23 år, og var resultatet av en ungdomsforelskelse. Elisabeth hadde utdannet seg til skipsmekaniker, og hadde ingen planer om å bli hemmafru. Moren hennes hadde vært hjemmeværende, og trivdes ikke så godt med det. Slik ville ikke Elisabeth ha det.

Men da hun møtte blikket til sønnen etter fødselen, så Elisabeth en gammel sjel og en ny mening. Ingen andre enn henne skulle ha det privilegiet å passe på og å være til stede for sønnen. Han var for dyrebar til å overlates til andre. Selv da hun ble alenemor da sønnen var seks måneder, bodde i en kjellerleilighet hos bestemoren, drev matauk og gikk på loppis for å få endene til å møtes, ville hun ikke kompromisse på dette.

– Jeg hadde satt et barn til verden. Jeg ville være der når han begynte å gå, når han begynte å snakke. Dette var ikke noe jeg følte at jeg måtte, jeg ville. Selv om jeg måtte leve på eksistensminimum. Jeg trivdes med det, og møtte andre i samme situasjon. Jeg er ikke så veldig utadvendt av meg, så det passet meg godt.

Etter noen år traff hun sin nye ektemann. De fikk tre barn på tre år, og Elisabeth hadde hendene mer enn fulle. Det gammeldagse kjønnsrollemønstret, med far som tjener penger og mor som steller hjemme, var godt innarbeidet.

– Hva skal jeg si? Jeg hadde et veldig behov og et ønske om å være der for barna. Og jeg tror på ting som for eksempel at barn ikke skal stresse for mye. Ungene mine har alltid vært sånn at når de har hatt feber, har de fått være hjemme i to dager etter at feberen har gitt seg, fordi det er noe med at kroppen må få lov å komme seg igjen. Har de hatt en dag hvor de bare har hatt behov for å være hjemme, så har de vært hjemme. Det at vi kunne ha sånne dager sammen – jeg har kjent at det har vært viktig. Ja, jeg er en rastløs og frihetselskende type, men jeg hadde flokken min og tilhørigheten min. Jeg prioriterte beinhardt økonomisk. Det er noen ting jeg gjør i dag som jeg aldri gjorde da jeg var hjemmeværende, for å si det sånn.

Kanskje er du også interessert i...