ENSOM:
ENSOM:

Elisabeth Nordeng, som sammen med Prinsesse Märtha Louise driver undervisning og foredrag, og også coacher Taras lesere, innrømmer at hun føler seg ensom sammen med andre. 

© Ken Ingwersen

– Ensomhet er blitt vår tids folkesykdom

Vellykkethet og fasade har blitt så viktig for så mange – at ensomhet har blitt skambelagt og tabu, mener Elisabeth Nordeng.

5. august 2016 av Kathrine Johns

Ensomhet er fortsatt et tabubelagt tema, sier Elisabeth Nordeng.

– Hvis du innrømmer at du er ensom, blir det satt en merkelapp på deg. Vi mennesker liker å leve i flokk. Dersom du av forskjellige grunner ikke passer inn – kanskje fordi du er introvert, kanskje fordi du tar utradisjonelle valg, kanskje fordi du sliter med å finne likesinnede og din plass her i verden – om du føler at du ikke er en del av fellesskapet, som er hausset opp til idealet – da er du liksom ikke et vellykket menneske. Hvis du snakker om ensomhet, da er det liksom noe som har gått alvorlig gærent for deg, sier samfunnet der ute.

I Norge bor nesten 900 000 mennesker alene – altså nesten én av fem. Men det er forskjell på å være alene og å være ensom.

– Rett etter at jeg ble skilt, dro jeg alene på yogaferie til Zanzibar, forteller Elisabeth.

– Jeg følte meg ikke ensom ett sekund, jeg syntes det var helt fantastisk. Men hvis jeg er på en fest eller i en eller annen sosial sammenheng, da kan jeg føle meg skikkelig alene.

Det er vel flere som kan kjenne seg igjen i dette – det å stå midt i en menneskemengde og likevel ikke føle seg som en del av den.

Å føle seg ensom, selv blant dine nærmeste, kanskje fordi du har prøvd å dele noe som er viktig for deg og opplevd at ingen lytter, eller bare avbryter og fortsetter med sitt.

Å komme hjem til mannen din etter å ha opplevd noe hyggelig, og å være sprekkeferdig etter å fortelle ham om det, men han ser fotballkamp på tv, og gidder ikke å gi deg så mye som et øyeblikks oppmerksomhet.

Å ha laget en god middag og dekket et koselig bord, bare for å oppleve at familien sluker maten mens de ser i hver sin skjerm og går tidlig fra bordet med et raskt «takk for maten».


Ufrivillig ensomhet

Med ensomhet menes som regel ufrivillig ensomhet. Filosofen Lars Fr. H. Svendsen mener at en person som har valgt å være for seg selv, ikke kan være ensom.

Men det er svært mange som ikke opplever det å være alene som noe frivillig.

En studie blant 15 000 nordmenn utført av Statistisk sentralbyrå og forskningsinstituttet NOVA, viser at 21 prosent av de undersøkte opplevde ensomhet. Ensomhet var mer utbredt blant kvinner enn menn. Spesielt utbredt var ensomhet i aldersgruppen fra 80 år og oppover. Men den var også utbredt i aldersgruppen 18–29 år.

Tilsvarende internasjonale studier viser omtrent det samme.

Ensomhet påvirker deg ikke bare psykisk, du kan faktisk bli syk av det. En meta-analyse basert på en rekke forskjellige studier, viser at ensomhet er like risikabelt som å røyke mer enn 15 sigaretter om dagen, som å være alkoholiker, som å ikke trene og som å være overvektig.

Det er altså ingen tom påstand at ensomhet er farlig, og mange mener at ensomhet er en av vår tids store helseutfordringer. Fordi vellykkethet og fasade er så viktig for så mange – og så synlig gjennom sosiale medier – har ensomhet blitt skambelagt og tabu.

Kanskje drar mediene frem temaet til jul, og da handler det gjerne om gamle mennesker uten familie, som savner å feire julaften i en familie. Man snakker om alenemødre som ikke har råd til flotte julegaver, om fattige som ikke har råd til noen ting.

Men det er ikke bare de som er ensomme – og det gjelder ikke bare til jul og andre høytider.

– Hadde noen tatt bilde av meg på gaten og stilt seg selv spørsmålet: Tror du hun er ensom? Nei, hun ser ikke ensom ut, hun har fire barn, familie og venner og jobb og businesspartner – altså er hun ikke ensom!


Introvert i en ekstrovert verden

Men Elisabeth er til tider ensom. Det er en følelse som finnes inni henne. Hun savner en å dele hverdagen, ansvaret og pliktene med, hun savner å være først i noens liv. Hun savner at noen ser henne som den hun er, ikke bare for det hun gjør. 

Og slik har det egentlig alltid vært, for Elisabeth er av natur innadvendt, og hun er ikke den som deler alt med alle.

Da Elisabeth fikk sin første reading, fikk hun høre at «du skal nå ut til mange». Hva, tenkte Elisabeth. En introvert, hjemmeværende husmor – nei, dette kunne hun ikke forestille seg. Ikke på noen måte.

10 år senere står hun på scenen, fjellstøtt i skyhøye sko, og turnerer erfarent både i Norge og i resten av Europa, på norsk eller engelsk, foran tusenvis av mennesker. Og likevel hevder hun at hun er innadvendt?

– Når man snakker om høysensitive så er ca. 30 prosent ekstroverte og 70 prosent introverte. Nå er nok jeg ganske introvert, og det jeg elsker med å bli så godt kjent med meg selv og trygg på meg selv, er at jeg ikke lar meg definere av andres rammer. Ja, jeg er introvert, samtidig som jeg elsker å stå på scenen, det synes jeg er helt fantastisk. Og jeg har ikke noe problem med å bli gjenkjent eller sitte på kafeen her oppe mens fotografen holder på og alle rundt meg titter og lurer. Det koster meg ikke en tøddel. Jeg føler meg helt avslappet og rolig. Jeg er introvert, noe som betyr at jeg lett trives i mitt eget selskap, ikke har behov for å ha mennesker rundt meg hele tiden, men heller liker alenetid, det betyr ikke at jeg er sjenert, sky eller redd mennesker. Men å være introvert kan være ensomt i en verden som hyller det ekstroverte idealet.

Selv om Elisabeth var sky, drømte hun – som de aller fleste ungjenter – om å bli fotomodell.

– Selv om jeg var 160 høy, sendte jeg inn bilde til Det Nye da jeg var 14. Men jeg fikk aldri svar. I ettertid kjenner jeg at det er like greit.


Følelsen av ensomhet

Det som kjennetegner mange høysensitive, er en opplevelse av at de ikke passer inn. Den følelsen kjenner Elisabeth godt.

– Det kommer litt an på hva slags stemning det er, tror jeg. Hvis det er en sånn stemning at jeg ikke føler meg komfortabel, og det ser ut som alle andre er komfortable, så kommer jeg til det stedet hvor jeg blir sånn: Oi, jeg passer ikke inn, og jeg skjønner ikke sosiale koder, og det er et eller annet jeg burde ha forstått her. Da kan ensomheten komme. Men det var vanskeligere før, da var det så mange som ikke forsto meg. Nå vet alle hvem jeg er, hva jeg holder på med, hva jeg gjør, hva jeg tenker, og jeg snakker mye lettere om det. Derfor har jeg også tiltrukket meg flere mennesker som forstår meg. Når jeg havner tilbake i gamle settinger, treffer mennesker som kanskje var i livet mitt for 15 år siden, eller familie, så blir det litt sånn: Ok, nå er det bare å legge lokk på seg, for jeg kan ikke være helt meg. Da føler jeg meg ensom, forteller Elisabeth.

– Mange forbinder ensomhet med en eldre dame som sitter fast i en trygdeleilighet, som ikke har familie og hun må ha besøkshjelp fra Røde Kors – der putter vi ensomhet! Hallo! Dette vet vi ikke noe om – ensomhet er ikke en ytre greie. Det er følelser inni deg. Men jeg opplever fortsatt at fordi ensomhet er stigmatisert, og fordi det blir snakket om som veldig negativt ladet, så er det en av de tingene folk ikke ønsker å bli assosiert med – til tross for at det er så universelt!

– Så mye i livet er ensomt: Sorg, sykdom, samlivsbrudd, ting som rammer oss alle på ett eller annet tidspunkt. Det har jo ikke noe med mislykkethet å gjøre! Jeg har følt meg ensom nesten hele livet.

– Mange av våre elever føler at «hjemme» er et annet sted, nemlig universet, og det har jeg følt på selv også. Det er ikke her jeg egentlig hører til. Det kan være så vanskelig å være menneske. Og som spirituelle sjeler kjenner vi ofte på hjemlengselen. Når den kommer, er det lett at følelsen av ensomhet forsterkes. Derfor er det så viktig med jording, tilstedeværelse. Begynn å anerkjenne verdien av livet ditt og bli kjent med hvem du er. Ikke la andre definere deg, men definer deg selv. Og anerkjenn alle aspekter og følelser ved å være menneske. Jeg opplever en stor takknemlighet og ydmykhet over den jobben jeg gjør med Märtha Louise – det å minne mennesker på hvem de er, når de har glemt det selv en stund.

Test deg selv: Er du høysensitiv? 


Ikke god nok

Skolen var sånn passe for Elisabeth. Hun var med i gjengen, men hun var ikke den som gjorde mest ut av seg.

– Jeg er ikke så glad i store greier. På ungdomsskolen var det veldig klikkete. Jeg var nok i ledersjiktet, i nærheten av de kule, men jeg var på ingen måte noen leder. Jeg klarer ikke å gå i flokk over tid. Jeg er litt ensom ulv. Og ganske dårlig til å følge andres regler og la andre bestemme over meg. Så jeg gikk heller mine egne veier enn å dilte i flokk. Selv om jeg selvfølgelig gjorde det også, men da kjente jeg meg oftest mest ensom. Og så vidt jeg husker, så var jeg ikke flink til noe på skolen. Hadde jeg en historie i hodet, kunne jeg fortelle den, jeg er nok mer verbal enn skriftlig. Men jeg har opplevd flere ganger at når jeg skriver, så kommer jeg inn i en eller annen skrive-greie – en slags flyt – som gir meg veldig glede. Det er et utrolig fint sted å være.

Elisabeth husker en periode i tidlig ungdomstid som hun opplevde som vanskelig.

– Det begynte da jeg var 11, tror jeg, at jeg begynte å stille de store eksistensielle spørsmålene. Hva er egentlig meningen med livet, hvor kommer vi når vi dør og hvor var jeg før jeg kom i dette livet? Omgivelsene mine var nok ikke helt klare for disse spørsmålene, og jeg opplevde at jeg ikke fikk gode svar. Jeg tror det forsterket ensomhetsfølelsen min i ungdomstiden. Jeg tror mange kjenner på ensomheten i den tiden hvor vi forlater barndommen og skal ta ansvar selv, for livet, meninger, alle valg som skal gjøres. Mye la seg til rette for meg, da jeg oppdaget inkarnasjon, da fikk dette livet plutselig en mening. Og siden har det spirituelle vært en grunnstein i livet mitt.

– Man blir ensom i det at man ikke blir sett for den man er. Vi blir så ofte sett gjennom hva vi presterer, og jeg hadde en veldig sterk opplevelse av at jeg ikke presterte godt i noe. Jeg var ikke god i noe da jeg vokste opp. Jeg har ingen super-karakterer i noen fag, utenom drama da, det var jeg god i, å stå på scenen likte jeg. Ikke kan jeg synge, ikke kan jeg tegne eller male eller noen sånne ting, ikke trodde jeg at jeg kunne skrive, ikke var jeg god i matte, eller i sport – jeg var i det hele tatt elendig. Jeg var heller ingen naturlig leder, elevråds-menneske, liksom, jeg hadde ingen arenaer hvor jeg ble skikkelig god. På fritiden danset jeg jazzballett, men det var jeg også elendig i. De andre kom ned i spagaten og ble kjempemyke, jeg har aldri vært myk i hele mitt liv. Men jeg hadde glede av å danse. Jeg kan imidlertid ikke huske at jeg en eneste gang fikk ros av danselæreren. Jeg følte vel egentlig at jeg ble ensom i det at jeg ikke ble sett for alt det spirituelle og åndelige og det eksistensielle i meg. Og det var jo ikke ting som var temaer på 1970- og 1980-tallet. Vi snakket ikke om sånne ting da.

Høysensitiv? Slik takler du jobben


Fysisk og følelsesmessig ensomhet

Selv om hun har suksess og på mange måter lever drømmelivet, forsvinner aldri følelsen av å være ensom og noen ganger utenfor.

– Det er en del av livet alt sammen: Ensomhet, skam, sorg, glede, tomhet, begjær. Vi trenger alle disse motsetningene, hele spekteret av det å være menneske. Jeg liker å være alene og jeg gleder meg over at jeg kan være alene, og selvfølgelig har jeg barna og jobben. Men jeg føler en form for ensomhet fordi jeg har så lyst til å dele livet med noen, oppleve livet med noen, og gå inn i en tosomhet som man ikke gjør med venninner.

– Det er som om det er minst to, sikkert flere, former for ensomhet. Det er den som helt reell – den fysiske og følelsesmessige ensomheten – og så er den praktiske ensomheten. Den jeg tror mange aleneforeldre møter hver dag. Den at du er alltid er den voksne, alt ansvar ligger på deg, du har ingen du kan dele med. Noen har kanskje ikke en partner i live lenger, for andre gikk samarbeidet som foreldre i stykker under skilsmissen. Man skal fikse alt. Personlig skulle jeg ønske meg en jeg kunne lene meg på og dele oppgaven med. Jeg fikser det med glans og vet jeg er sterk, men jeg savner å dele det med noen. Fordi som alene er det ingen som ser at du trenger noe, noe som kanskje bare er en kopp te ...

– Sist påske rant det litt over for meg etter å ha vært den som hadde handlet og pakket og ordnet alt til vi skulle på hytta. Jeg hadde sørget for å gjøre «alt» riktig, marsipanen, lammelåret, alt var liksom perfekt. Og når vi kommer hjem igjen og bilen er pakket ut av og ungene har dukket ned i hver sin skjerm, da tiltet jeg litt. Jeg begynte å gråte og sa: «Kunne bare én av dere spurt om jeg hadde lyst på en kopp te?» 

Kanskje er du også interessert i...