kråketær, rynker, tove nilsen
Hva er det linjene i huden markerer?

Forfatter og spaltist i Tara, Tove Nilsen, har gjort seg opp noen tanker om kråketær. Eller smilevifte, som hun velger å kalle det.  

© Getty Images

Tove Nilsen: Linjer av livsglede

Kråketær kalles rynkene rundt øynene, og kråker er ålreite fugler, men smilevifte er et finere ord enn kråketær. Et voksent menneske uten tegn til smilevifter, er rett og slett et bedrøvelig syn, sier spaltist og forfatter Tove Nilsen.

30. oktober 2017 av Tove Nilsen

De fleste kvinner kler rynkene sine.

Det er en mannlig venn som lar ordene falle i et uformelt middags­selskap. Vi er en godt voksen venneflokk som har spist og drukket og endt opp med å snakke om skjønnhetsindustrien. Alle har vært enige om at det er en absurd trend når unge, fine jenter bruker masse penger på smertefulle inngrep som ingen kan se at de trenger. Men når vår mannlige venn begynner å rose alderstegnene våre, protesteres det lattermildt:

– Ha-ha, det er bare noe du sier for å innynde deg!

– Fy søren, du juger for å bli likt av oss voksne damer!

– Du, din luring, prøver du å sjekke opp noen her, eller?

Etter en lang diskusjon, går vi humrende hjem, men jeg vedder på at alle vi kvinnene gransket oss selv i speilet og tenkte: Var det egentlig meg han tenkte på?

Tove Nilsen
Fast spaltist i Tara:

Tove Nilsen (64) er en av Norges mest kjente forfattere. Hun har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap. – Men jeg elsker også den korte spaltistformen, og gleder meg over å dele tankene mine med Tara-leserne, sier Tove som har fast spalte i Tara.

© Ken Ingwersen

Hva er det linjene i huden markerer?

Verden kan virke som et galehus og privatlivet kan være så som så, men å legge seg uten først å ha stelt ansiktet, aldri! Og det handler ikke om knefall for en industri eller et bestemt kvinneideal, det handler om å trekke seg opp uansett om livet innimellom kan virke nedslående. Som min salige mor pleide å si der hun lå glinsende av olje og honning, med agurkskiver over øynene: – Vi steller skinnet i støvlene og skoene våre, da må vi vel også stelle vårt eget skinn!

Av hudleger har jeg lært formelen varme pluss fukt pluss fett. Først en varm klut, så et serum, så en krem med fett i. Det er en overflatisk kveldsseremoni som gir alt fra velvære til ro til en følelse av kontroll.

Men tankene vil ikke kontrolleres, de går sine egne veier.

Jeg tenker på venninnene mine, meg selv og de mer eller mindre markerte ansiktene våre. Hva er det linjene i huden markerer? At vi har arbeidet og grublet, født barn eller ikke fått barn. At vi har ligget på sykehus og blitt skåret i. At vi har gjennomgått store forandringer. At vi har vært sinte, triste, bekymret eller tvert imot, at vi har ledd og smilt så mye at det har satt spor. Kråketær kalles rynkene rundt øynene, og kråker er ålreite fugler, men smilevifte er et finere ord enn kråketær. Et voksent menneske uten tegn til smilevifter, er rett og slett et bedrøvelig syn.

– Jeg hadde aldri sett henne finere

Jeg husker en skogstur for noen uker siden. Jeg og en venninne hadde gått i flere timer. Vi hadde tråkket over knauser og myrer. Vi hadde plukket blåbær og tyttebær. Vi hadde hørt en ravn og til og med sett en hoggorm. Vi hadde snakket om det som kalles løst og fast, alt fra hvordan det går an å sylte rødløk og koke næringsrike høstsupper, til hva vi tenker om maktspillet i verden til hvordan vi forsøker å holde oss selv i form, både fysisk og psykisk. Vi hadde fortalt hverandre om bøkene vi leste akkurat denne høsten. Venninnen var i gang med Thorvald Steens siste roman, «Det hvite badehuset». Selv holdt jeg på med debutant Rita Paramalingams fortelling om en ungjente som strever for å klare seg i en familie som for lengst har falt fra hverandre. To vidt forskjellige bøker, som begge handler om sårbarhet, mot og styrke.

Da venninnen og jeg kom til et skogsvann, satte vi oss i en skråning og delte en sjokolade og en flaske mineralvann. Solstrålene falt skrått og jeg så ansiktet til venninnen min, som jeg har kjent fra jeg var tenåring. Noen ville si at vi tok oss bedre ut den gangen da vi var så unge, fordi huden vår var glattere og såkalt feilfri, men der, i sollyset ved skogsvannet, så jeg den begynnende aldringen til venninnen min og jeg visste at jeg aldri hadde sett henne finere. Jeg fikk lyst til å si akkurat det, men fordi det var så mye ømhet i øyeblikket, ble jeg sjenert og holdt ordene tilbake.

Som et kart over levd liv

Det gjorde jeg ikke dagen etter. Da møtte jeg en dame i nabolaget mitt. Bortsett fra at hun ble enke for noen år siden, vet jeg ikke hvordan livet hennes har vært, men hun er et fenomen, hverken mer eller mindre. Hun er alltid diskret sminket, med oppsatt hår, perler i ørene, med smale jakker og fine skjørt. Hun får det til å se ut som om hun flanerer langs rivieraen selv om hun bare er på vei til Bunnpris for å kjøpe brød.

– Du tar deg alltid så flott ut, sa jeg.

– Takk. Sånt er fint å høre når man skal fylle 89.

– Hva er oppskriften din?

– Jeg er bare så glad i å leve, smilte hun og bekreftet til fulle at vi alle kan kle alderen vår. Ansiktet hennes var streket opp som et kart over levd liv, og sjelden har jeg sett en vakrere kvinne. 

Les også: 20 grunner til at kvinner over 40 er best!

Kanskje er du også interessert i...