Tove Nilsen
Ut på tur:

– Var det ikke du som hadde forsett om at 2017 skulle bli det sprekeste året du noen gang har hatt, sa døtrene mine i kor.

© Getty Images

Tove Nilsen: "Drømmedag" i skogen

Visse turer kommer først til sin rett dagen etter, trygt tilbake i sofakroken. Særlig hvis de er inspirert av forbilder som Lars Monsen.

19. november 2017 av Tove Nilsen

Det var den dagen da døtrene mine og jeg skulle gå en tur i Østmarka. Det var strålende vær og flere enn oss ute, så vi bestemte oss for å forlate turveien til fordel for en sti. Siden vi befant oss i vår egen lokale skog, la vi – som det heter – trøstig i vei. Skarp luft, lav sol, blinkende tjern og fremdeles gule blader, vakrere kunne det ikke bli.

– Dette bytter vi ikke mot kaffebar og sentrumsgater. Ikke engang mot sjampanjelunsj! forkynte vi, samstemte på tvers av generasjoner.

– Dette er sunnere og bedre enn noe, bestemte vi og nærmest fnøs av dem som tilbragte dagen inne på gallerier og museer. Fremdeles samstemte og uten generasjonsskiller.

Opp og ned, brattere og brattere

Skogen bød på alt sitt: Ekorn med buskehale, flaggspett med røde fjær, rare røtter og myk mose. Kanskje fantes det tyttebær som hadde klart seg gjennom frostnettene? Kanskje kunne vi finne kantareller? Kanskje vi til og med fikk se snurten av en elg? Og var det ikke en ravn som fløy over hodene på oss? Joda, det var en ravn og plutselig hadde vi kommet bort fra stien.

Hva gjorde vel det, skogsvante som vi var? Vi tråkket i lyng og mose og lot som om vi ikke lette etter løypemerking. Det gikk opp og ned, det ble brattere og brattere, plutselig var vi inne i en kløft og måtte klyve over kampesteiner.

– Dette ble kanskje litt vel off-road, begynte jeg.

– Var det ikke du som hadde forsett om at 2017 skulle bli det sprekeste året du noen gang har hatt, sa døtrene i kor.

– 2018 skulle bli det sprekeste året. 2017 skulle mer være et oppvarmingsår.

– Dette er lett oppvarming, bestemte døtrene og skled ubesværet nedover skrenter.

– Hadde jeg visst dette, skulle jeg hatt turstøvler. Jeg har bare joggesko på meg.

– Det har vi også, sa døtrene.

Når var det at frykten for å brekke ankler eller håndledd dukket opp? Var det etter fylte femti? Jeg aner ikke og jeg rakk heller ikke å spekulere mer på den saken, siden vi plutselig sto foran en bekk som måtte forseres via en stokk som var et direkte angrep på balanseevnen min.

forfatter Tove Nilsen
Fast spaltist:

Tove Nilsen (64) er en av Norges mest kjente forfattere. Hun har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap. – Men jeg elsker også den korte spaltistformen, og gleder meg over å dele tankene mine med Tara-leserne, sier Tove.

© Ken Ingwersen

– Det finnes sikkert ting Lars Monsen er redd for også

– Altså, jeg har aldri drømt om å være Elvira Madigan, innvendte jeg og foreslo å snu.

Døtrene har aldri sett Bo Widerbergs filmdrama om den vakre linedansersken som fikk løytnant Sparre til å forlate krigen til fordel for kjærligheten, en film som i sin tid fikk meg til å tørke tårer i kinomørket. Døtrene ante ikke hvem Elvira Madigan var, de argumenterte med at Lars Monsen ville dømt meg nord og ned hvis jeg ikke engang klarte å balansere på en tjukk stokk.

– Det finnes sikkert ting Lars Monsen er redd for også, sa jeg og trøstet meg med at vi kom ut på flat mark. Til jeg så, eller rettere kjente, at flat mark betydde myr. Det var ikke lenger snakk om å brekke anklene, men å svuppe dem opp.

– Moderen i myra, ho-ho, lo de tørrskodde døtrene.

Jeg tømte skoene for vann. Døtrene mente at vi måtte forsere nærmeste kolle. Det ville bli mitt minste problem, knær liker bedre å gå oppover enn nedover. Første kolle, andre kolle, tredje kolle og på den fjerde lå årets siste hoggorm og hveste.

– Altså, dette blir litt mye for meg. Hadde en av oss tråkket på den ...

– Vi skal vel ikke tråkke på den! Vi går jo bare utenom, sa døtrene.

– Men hvis jeg hadde tråkket på den, så hadde det vært ute med meg.

– Du er vel ikke SÅ allergisk?

– Jo, jeg er det. Eller hvis en av dere hadde tråkket på den. Bare tanken gjør meg helt satt ut. Hva skulle vi ha gjort da?

– Du kan vel ikke gå her og tenke på situasjoner som ikke har skjedd.

– Jo, det kan jeg. Er det noe jeg har lært av Lars Monsen, så er det at man alltid skal...

– Men, er du blitt helt opphengt i han Monsen, eller! Kan du slutte å mase om ham og heller gå litt fortere?

– Sånt sier man ikke til en matriark, mumlet jeg og registrerte knapt at det skyet til og begynte å regne. Vått hår, våte klær og klissvåte sko, det sto i stil.

Etter to timer fant vi endelig stien og så på et skilt at det var åtte kilometer å gå hjem. I skumringen tumlet vi inn og jeg turte ikke å si hva jeg tenkte: At visse turer først kommer til sin rett dagen etter, i sofaen, med en god roman, et varmt pledd, tørre sokker, et glass vin og mørbankete muskler, som en hilsen fra, ja, tilgi meg, fra inspirator Lars Monsen.

Les også: Skogsterapi tar turen et skritt lenger!

Kanskje er du også interessert i...