© Xenia Villafranca

Tove Nilsen: – Derfor er jeg ikke på Facebook

Jeg brenner ikke etter å vite hvor gamle klassekamerater er på ferie eller hva de spiste til middag i går.

24. februar 2017 av Tove Nilsen

Jeg er en data-idiot. Det er jeg ikke stolt av. Jeg skulle gjerne ha sluppet å bestille dataeksperter som tar 1200 kroner for å møte opp og humre hoderystende mens de viser meg hvilken tast jeg har kommet borti, for å bli stående fast på en side full av skumle beskjeder fra pc-ens indre, med påfølgende panikk for å miste romansider.

Jeg er heller ikke på Facebook, noe som nesten har brakt meg i krangel i selskapslivet. Det startet med at en kvinne på min alder lente seg fram over bordet og spurte:

– Men, vil du ikke ha kontakt med gamle klassekamerater?

– Jo, hvis jeg støter på dem, så gjerne, men...

– Hvor ofte skjer det? På Facebook kan du bestemme hvem du vil møte når og hvem du vil dele ting med.

– Ja, nettopp. Jeg kan ikke si at jeg brenner etter å vite hvor gamle klassekamerater er på ferie eller hva de spiste til middag i går. Og jeg tror heller ikke at jeg trenger å oppdateres på hva flere hjerteknuserbarnebarn har prestert i det siste.

Oi, det må være det dummeste jeg har sagt i dette årtusenet!

Kvinnen på min alder hadde blitt bestemor for annen gang og er det noe man skal ha respekt for, så er det løvinnehjertet til nybakte bestemødre. Med ett eneste blikk klarte hun å vise meg at jeg både lød som en arrogant jævel og en bakstreversk dust, men egentlig var full av misunnelse fordi jeg foreløpig ikke har barnebarn selv. Det er jo ikke sikkert at jeg får noen heller, det ville vært kravfullt å forvente, både fra døtrene mine og livet.

Uansett gikk det ikke lenge før den nybakte bestemoren lot mobilen gå rundt for å vise bilder av det eldste barnebarnet iført Pippi-kostyme og det nyankomne iført smekke, fulgt av detaljerte beskrivelser om framgangen til de to på alle plan.

Ni nære venner

Jeg tuslet hjem, klar over at jeg hadde spilt kortene dårlig. For å føle meg bedre, ringte jeg en venninne som i likhet med meg har voksne barn, men ingen barnebarn. Sammen har vi priset Google og ledd av snåle You Tube-sekvenser, men vi har holdt oss unna Facebook og hatt et gammeldags fellesskap rundt det.

Nå kunne venninnen min fortelle at også hun hadde etablert sin egen profil. Noe av det første som hadde skjedd, var at hun hadde fått kontakt med to tidligere skolevenninner som av en eller annen grunn hadde hver sin undulat. Inspirert av Ingvar Ambjørnsen hadde de kalt undulatene for Pelle og Proffen. De to burfuglene hadde nå også hver sin profil og til sammen over tusen venner.

Jeg tror jeg har ni nære venner. Det er mye. Mer enn man kan håpe på. Jeg klarer ikke å si hvor glad jeg er i de høyst forskjellige ni. Uten dem hadde jeg gått i null. Og det er ikke tull, uten de ni, ville jeg vært en skrøpelig figur. Jeg skulle gjerne ha sett hver og en av dem oftere, gjerne daglig, men ukene går fort for oss alle, selv om vi vet at det bare er å skjære gjennom og sette av tid.

Sist jeg skulle inn på mailen min, fikk jeg opp en av de mange tipunkts-listene noen mener man bør følge med på. Ti tegn på at du er utsatt for utroskap. Ti tegn på at du begynner å bli gammel. Punkt nummer to på den siste lista, handlet om fugler. Hvis du begynner å følge med på småfuglene, er du på full fart inn i alderdommen.

Okay, da har jeg vært gammel siden jeg var ti. Jeg bodde i høyblokk og så ned i reir hvor fugleunger ble klekket ut. Fascinasjonen over det synet har jeg aldri glemt. Det tenker jeg på mens jeg ser ut av vinduet på grønnfinker og dompaper som spiser av frøblandingen naboen min fyller fuglehuset sitt med.

Gå inn i fortellingen

En sjelden gang slår en hauk ned. Som den småfuglelsker jeg er, kan jeg finne på å åpne døra og klappe i hendene for å skremme vekk rovfuglen. Det skal jeg aldri gjøre mer. Ikke etter å ha lest «H for hauk» av Helen Macdonald. Da hun mistet faren sin som voksen, skaffet hun seg en hønsehaukunge. Mabel, kalte hun den. Målet var at Mabel skulle bli tam. Fortellingen om Helen og Mabel handler om sorg, savn, styrke, selvransakelse, grusomhet og håp. Fra første side ble jeg sugd inn i fortellingen. Da boka var slutt, hadde jeg lyst til å lese den om igjen.

Med fare for å lyde som stemmen fra fortiden, anbefaler jeg deg å ligge unna alle skjermer noen kvelder. Sett deg et stille sted, gå inn i fortellingen og dra ut på jorder og stier sammen med sterke og sårbare Helen og rovfuglen som aldri kan bli hennes. Jeg tør å love deg at du vil bli like grepet som løftet.


Tove Nilsen (65) er forfatter og Tara-spaltist. 

Kanskje er du også interessert i...