"Ankeret finner nytt fotfeste"

© Björg Thorhallsdottir/ Kristin Heier

- Når du ikke følger hjertet ditt, så sier kroppen ifra til slutt!

Først mister du gleden, og så mister du helsen. Så du har egentlig ikke noe alternativ – du må hoppe!

18. mai 2017 av Björg Thorhallsdottir

Jeg er så veldig inspirert av Gabriellas sang, og budskapet i den om å virkelig leve, den korte stunden vi har her på jorden. Teksten griper tak i meg, og hver gang jeg hører den så minner den meg på at jeg må ta mine egne valg basert på mitt liv og mine ønsker – ikke andres!

Fuck perfect. Slapp av og nyt livet den korte stunden vi er her!

Å kaste seg ut i det ukjente

Ordene i sangen lager dansende bølger i bildet, og der oppe på stupebrettet står kvinnen klar til å kaste seg ut i det ukjente for å la ankeret finne nytt fotfeste. 

Som da jeg tok mot til meg, fulgte hjertet og flyttet til Hawaii.

Jeg lager ofte bilder av stupedamer, fordi jeg føler at vi står der oppe på stupebrettet gjennom hele livet. Allerede fra vi er små må vi stupe ut i det, tørre å gå vegen til den nye barnehagen, og så må vi stupe ut i det igjen når vi begynner i første klasse, ungdomsskolen og videregående. Det nye forholdet, den nye jobben. Og slik fortsetter vi gjennom hele livet.

Les også: Björg Thorhallsdottirs beste tips til å gi slipp på bekymringer.

Ankeret trenger tid og ro

Når vi endelig har turt å stupe fra fem-meteren, så står vi plutselig oppe på 10-meteren. Og så er det noen utfordringer og stupebrett som vi egentlig ikke hadde sett for oss at vi skulle stå på, og det føles ut som om vi plutselig står oppe på 100-meteren. 

Når vi er i et forhold som vi ønsker oss ut av, eller som tar slutt. Når vi bytter jobb og skal si opp den gamle trygge, eller når livet kaster deg ut i en helt ny situasjon som du ikke hadde forutsett. 

Les også: Om du elsker noen - vis det, vær det!

Det er kanskje det verste, når vi må stupe ut i noe nytt og ukjent, som vi ikke har valgt selv. Da trenger ankeret først og fremst tid og ro til å finne nytt fotfeste.

Men jeg skjønner ikke hvorfor de kaller det å stå der oppe på stupebrettet for komfortsonen, for det er jo grusomt å bli stående der. Det er helt forferdelig, for det eneste du vil er å hoppe, men du tør ikke å være sann mot deg selv. Du bare står der, og står der og står der. Og jo lengre du blir stående der ute på kanten å titte ned, jo vanskeligere blir det å ta spranget.

Hopp - og kjenn at du lever

Men så skjer det noe, og endelig tør du å kaste deg ut i det ukjente. Kanskje er det en kommentar som har får deg til å tenke, eller kanskje har en eller annen liten musefinger gitt deg det siste dyttet. Og plutselig tenker du at NÅ skal du skal følge drømmen, du hopper - og så kjenner du at du lever. Du kjenner at du er sann mot deg selv, og kjenner på en intens lykkefølelse fordi du har turt. Du lever livet ditt. Du lever!

Du har egentlig ikke noe valg, for vi har en kropp som er så utrolig klok og smart. Når du ikke følger hjertet ditt, så sier kroppen fra til slutt. Først mister du gleden, og så mister du helsen. Så du har egentlig ikke noe alternativ – du må hoppe. Og om det blir mageplask, så gjør det mindre vondt enn å fortsette å stå der oppe, mens du visner litt inne i deg. Så hopp, ut i det ukjente, ut i livet – tørr, våg, lev. Vær sann mot deg selv!

Mitt beste tips er å putte håret opp i en praktisk hestehale, og ta de høyhælte skoene på. For om det blir mageplask, så gjør vi det i alle fall med stil!

Kanskje er du også interessert i...