Les også

Fake wedding

Tara-spaltist Siri Gjelsvik.

© Marthe Reienes

Mammas venninner

– Jeg husker jo det fra jeg sjøl var liten. Det var stas å sitte musestille i en krok, tilsynelatende oppslukt av et Donald-pocket, og høre de voksne prate.

28. april 2017 av Siri Gjelsvik

For et par uker siden fikk vi en melding i Foreningen Lysfontenens superhemmelige Facebook-gruppe. «Alle må bake kake til konfirmasjon 6. mai. Kommer tilbake med mer!» 

Jeg sjekket kalenderen, og ble lei meg helt på ekte da jeg oppdaget at jeg er på motsatt kant av landet den uka. Akkurat den dugnaden har jeg ikke noe ønske om å slippe unna.

Kakedugnaden

Konfirmasjonskakebaking til venners barn er ikke nytt, heller ikke i vår forening. Men prinsippet ble for alvor knesatt i fjor, da en hel bråte av oss plutselig hadde konfirmanter. «Minner om kakedugnaden siste helg i april. En av de aller viktigste oppgavene i en forening er, som kjent, å bake kaker når barn av foreningens damer skal konfirmeres», stod det plutselig på Facebook-siden vår.

«Som kjent». Så enkelt. Akkurat som det var noe vi hadde diskutert opp og i mente. Vi er ikke mer enn ni, så meldingen kunne ikke få mer enn ni likes. Men det skjedde noe litt magisk der, da det ble satt ord på det selvfølgelige.

Det ble utarbeidet kakelister (hvem lager hva til hvem), et intrikat leveringssystem (hvem leverer hva til hvem når), og monteringsanvisning til de mest avanserte kreasjonene (sjokoladen hakkes, drysses oppå sammen med forskjellige bær, lykke til). Bildet av bakende lysfontene med baby i bæresele på ryggen fikk ni likes. Konfirmantene våre fikk bugnende kakebord.

Støtte hverandre

Men selv om jeg er veldig glad i kaker, er det ikke det jeg liker best med denne historien. Konfirmanten min fikk store øyne da hun hørte om kakeprosjektet. «Seriøst?! Bare sånn helt uten videre?» Hun fortalte det til venninnene sine: «Og det blir masse kaker! Mamma har en haug med venninner, og de gjør sånn for hverandre!» Der også. Etablert som en selvfølge, noe som alltid har vært sånn, alltid skal være sånn.

Mellomsten plukket det også opp. «Når jeg blir voksen, vil jeg ha sånne venninner som deg», slo hun fast. Nå passer hun på å være hjemme hver gang foreningen har møte hos oss. «For det er så kjekt å høre når de voksne snakker». Og jeg husker jo det fra jeg sjøl var liten. Det var stas å sitte musestille i en krok, tilsynelatende oppslukt av et Donald-pocket, og høre de voksne prate. Far med historiene sine. Mor med innlevelsen. Vennene deres med brokker og bruddstykker fra voksenliv, konturer av hva jeg hadde i vente. Jeg trodde ikke de tenkte over at jeg var der. Jeg har etter hvert skjønt at de selvfølgelig var veldig klar over det. Men det var greit for dem. Opplæring har mange former.

– Stafettpinne av sukker, mel og smør

Og noen av disse voksne sørget for at bordet ble dekket da jeg ble konfirmert. Servietter ble brettet. Kaker bakt. Jeg husker at jeg var forundret og glad. Eller, for å si det som 2016-konfirmanten: «Seriøst?!»

Det var kanskje ekkoet av dette; Foreningen Lysfontenens samlede konfirmasjonserfaringer, som traff oss og skapte magi bak veggen på Facebook i fjor. En slags felles hukommelse, som bare trengte at det selvfølgelige ble sagt høyt, for å slå ut i full blomst.

Den beste konfirmasjonsgaven? En stafettpinne av sukker, mel og smør, med sjokoladedryss og forskjellige bær. (Lykke til.)


Siri Gjelsvik: Journalist og skribent, med delt fast bosted i øst og i vest. Drømmer om robotstøvsuger begge steder. Instagram: @sirigj

Seks og samliv: En variant av nyfamilien. To voksne med tre pluss tre barn, bare delvis under samme tak. Deltidssamboerskap er også et skap!

Kanskje er du også interessert i...