Lars Saabye Christensen, forfatter
Prisbelønt forfatter:

Lars Saabye Christensen har nylig gitt ut sin 52. bok, «Byens spor», som er første bok i en trilogi. 

© Xenia Villafranca

Lars Saabye Christensen: – 50-tallets husmødre er mine heltinner!

Den prisbelønte forfatteren letter på sløret rundt forventningspresset, kvinner han ser opp til, sin egen sykdom, skadeskutt ytringsfrihet, hvorfor alt var bedre før – og hvilken av sine egne romaner han synes er den aller beste.

4. november 2017 av Lisbeth Skøelv

«… bort fra denne byen som jeg tross alt elsker, på godt og vondt; godt: dens størrelse og antall trær passer mitt humør; vondt: at den stadig vil bli større tærer på det samme humøret. En by må være på sin egen alder. Ellers ligner den et barn i smoking eller en olding i matrosdress. Da vekker den bare latter og ikke hjemlengsel.»

Fra romanen «Byens spor»

Den første boken i en ny Oslo-trilogi er nettopp kommet. Og du har allerede skrevet ferdig de to andre bøkene – bare to år etter forrige roman. Du er produktiv for tiden?

– Jeg er i alle fall disiplinert. Det betyr at når jeg går i gang med å skrive, så skriver jeg jevnt og trutt, ikke mye, men litt hver dag, og da blir det etter hvert noen sider. Men jeg hadde ikke regnet med å være ferdig med disse romanene så tidlig. Det var nødvendig for meg å skrive alle tre før jeg kunne si at det var en trilogi. Men denne trilogien er en av de fineste arbeidsperiodene jeg har hatt siden jeg skrev «Beatles».

Lars Saabye Christensen, forfatter
Lover ingenting:

– Som forfatter har jeg alltid passet på å ikke love noe før jeg har skrevet det ferdig, for man har jo ingen garanti for at man klarer å skrive i morgen, sier suksessforfatter Lars Saabye Christensen, aktuell med den første boken i en Oslo-trilogi. 

© Xenia Villafranca

Tonen i den nye romanen din minner mye om den prisbelønte «Halvbroren». Hva tenker du om det?

– Det synes jeg er veldig hyggelig at du sier. Romanen befinner seg i et byunivers som er ganske identisk med «Halvbroren». Og den og «Byens spor» har også noe annet til felles, nemlig at mange av hovedpersonene er ­kvinner.

For heltinnene dine er 50-tallets husmødre. Hvorfor?

– Da jeg skrev «Beatles» var jeg i slutten av 20-årene og skrev om tenåringer og oppvekst, da spilte foreldrene, og spesielt mødrene, bare en statistrolle i bakgrunnen som helt håpløse. Det perspektivet har forandret seg etter hvert som jeg selv har blitt eldre og ser dem fra en annen vinkel. Den innsatsen for både land og familie som husmødrene gjorde på 50- og 60-tallet er ganske uvurderlig – og lite verdsatt. Det er sikkert lett å gjøre narr av husmødre som strikket fyrstikkeskefutteraler som skulle selges på basar. Men det kunne ikke falle meg inn et øyeblikk å tulle med det. Alle romaner trenger en helt eller heltinne, men de behøver ikke nødvendigvis å være hovedpersonen, de kan like godt stå litt i bakgrunnen. Hos meg er det disse heltinnene som driver med sosialt veldedig arbeid.

Ja, for boken din er inspirert av en bunke referater fra møtene i Røde Kors’ Fagerborg-avde­ling. Hvorfor bruker du de autentiske referatene i boken?

– Etter at min mor var død, fant jeg protokollene som hun hadde tatt vare på, som aktiv i Røde Kors. Der sto disse referatene fra den lokale foreningen fra etter krigen og langt ut på 70-tallet. Det syntes jeg var fantastisk fin lesning. Det var et portrett av arbeidet og av disse vanlige kvinnene som dedikerte seg til det. Det er et tidsbilde også, som jeg synes er ganske rørende. Å ta med referatene i boken er min måte å hedre disse kvinnene på.

Lars Saabye Christensen
Spennende forfattermøter:

Taras journalist Lisbeth Skøelv (43) intervjuer i hvert nummer av Tara en aktuell forfatter med utgangspunkt i temaet i boken. 

Du sa i et intervju med Aftenposten at du endelig kan si rett ut at alt var bedre før. Hva mener du med det?

– Man kan verken si at alt er bedre i dag eller at alt var bedre før, det er umulige uttalel­ser. Men jeg sa det helt bevisst, jeg var interessert i hva folk hadde å si til det. Jeg opplevde at mange unge folk kom drassende med statistikker for å vise at alt er bedre i dag. Hvis man skal måle et samfunns kvalitet på stati­stikk, da har man etter min mening tapt – og da vant jeg.

Det jeg mener med uttalelsen, er at det viktigste politikerne skal skaffe et samfunn som har brød og penger nok, er trygghet. Og den har vi tapt i dag. Enkelte mino­riteter og vanskeligstilte har fått det bedre, men som helhet har samfunnet blitt et dårligere sted å være fordi vi har mistet tryggheten. Jeg snakker da om terrorisme og truslene som finnes, der gågatene blir sperret av betongklosser forkledd som blomsterpotter, 17. maitoget med ungene på Karl Johan blir barrikadert for at ikke terroristene skal kjøre inn i dem. Da har man mistet noe – og jeg ser heller ikke for meg at det skal ta slutt med det første.

Du mener det er mer krevende enn før å skrive romaner. Hvorfor?

– Fra jeg begynte å skrive romaner har jeg ønsket å underholde leseren. Det har vært viktig for meg. Jeg var lei av alle kjedelige romaner. Men i dag er det en type underholdnings­romaner som spiser seg inn på markedet, som jeg synes er platt og kjedelig. Jeg tenker på bøker som «50 Shades of Grey». Slike bøker er alltid blitt gitt ut, og de må gjerne utgis for min del, men de får så enormt stor plass og de er blitt tatt inn i varmen. Tidligere kom de bare ut, men nå skal de anmeldes og sidestilles med den litteraturen som er noe helt annet. Dette høres kanskje elitistisk ut, men det får jeg tåle. Et større problem for en forfatter er at man må legge bånd på seg selv fordi ytringsfriheten er satt på prøve, er begrenset og kommer til å bli enda mer begrenset. Jeg tror mange legger litt bånd på seg når det gjelder kritikk av religion, politikk, ideologi.

Det plager deg at litteraturen blir mer og mer knyttet til forfatteren og det private?

– Det er riktig. Forfatteren kan noen ganger stå i veien for sine bøker. Jeg har merket ganske lenge at noen av de første spørsmålene man får om en roman, er hvor mye som er selvbiografisk. Og da tenker jeg: Vi har da ikke helt mistet evnen til å dikte. Vi driver da ennå med det faget også. Alt som kommer ut fra mitt verksted, om det er noveller eller romaner eller filmmanuskripter, så er det fiksjon. Det er fiksjon jeg arbeider med, det er det jeg kan. Jeg lener meg selvfølgelig på en virkelighet som finnes, det er det ingen forfattere som unngår. For eksempel de autentiske referatene fra Røde Kors, de er historiens forankring i virkeligheten. Men hvis det var noe kompromitterende i disse referatene, så ville jeg aldri være med på å bringe det utenfor det rommet referatene var ment for. Det kunne ikke falle meg inn. Jeg ville heller aldri ha skrevet noe som kan såre noen i nærmeste familie – eller postmannen. Jeg opererer i det dramatiske punktet mellom ytringsfriheten og taushetsplikten, mellom nødvendigheten og moralen.

Lars Saabye Christensen
En helt vanlig fyr:

– Jeg liker ordet alminnelig, det er et viktig ord for meg. Når jeg skriver, pleier jeg å lade det alminnelige med noe vakkert og meningsfullt. Det er min hyllest, sier Lars Saabye Christensen. 

© Xenia Villafranca

Men du har sikkert gjort deg noen tanker om debattene som har gått om Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorths bøker?

– Storartete forfattere begge to, på hver sin måte, for de har i grunnen ikke mye til felles. Og egentlig er det jo fabelaktig at vi opplever at en roman som noen finner krenkende, blir møtt med en ny roman. Man bruker det samme våpenet, som da er romanen. Tenk om Ayatollah Khomeini og Iran hadde gjort det samme med Salman Rushdies «Sataniske vers», å skrive en motroman i stedet for å dømme ham til døden?

Føler du fortsatt forventningspress når du skriver?

– Etter et langt liv som forfatter slår det meg når jeg sitter og skriver: Har jeg skrevet dette før, har jeg skrevet det bedre før, er dette bare skygger av noe jeg har holdt på med tidligere? Det er en guffen fornemmelse, og da må man skjerpe seg. At folk har forventninger til meg, er et privilegium, men også et tap av frihet.

Jeg har lest at du pleier å skrive deg syk?

– Jeg har lyst til å dementere det, jeg er blitt uenig med meg selv. Jeg har godt av å skrive, ellers hadde jeg ikke skrevet. Det kan være veldig tunge tak innimellom, men tanken på å ikke skrive, den forekommer meg helt meningsløs. Å skrive er en del av min måte å puste på. Men når man er ferdig med en roman som man har arbeidet med i tre år, da skal man være ganske utslitt. Da skal man ikke ha så mye mer igjen å gi. Jeg skriver meg ikke syk, jeg skriver meg helt tom, og så må jeg fylles opp igjen.

Men selv om du ikke har skrevet deg syk, har du i det siste gått til cellegiftbehand­ling …?

– Jeg har gått til behandling på Ullevål sykehus i seks måneder. Jeg har benmargskreft.

Ewald, en av hovedpersonene i din siste bok, har også kreft. Er det tilfeldig?

– Ja, jeg skrev faktisk det før jeg fikk denne diagnosen selv, og det var litt underlig, fordi jeg kjente meg igjen i min egen beskrivelse av hans reaksjon. Sykdom er jo negativt fra ende til annen, men kan også frigjøre noen krefter fordi man skiller litt mellom hva som er viktig og hva som er uviktig. Det høres fryktelig banalt ut, men det er noen ganger slik det fungerer – så fremt man ikke er ødelagt av smerter.

Du har vært forfatter i over 40 år. Hvilken bok er du mest fornøyd med i løpet av forfatterskapet – og hvorfor?

– Jeg kan være sær og si en liten diktsamling som heter «Stempler», men jeg tror jeg skal gå tilbake til romanen «Beatles». Det er ikke fordi den er perfekt eller at den litterært sett er bedre enn for eksempel «Halvbroren» eller det jeg skriver nå, men det er en bok du bare kan skrive én gang i livet, mens du fremdeles er såpass ung at du husker ungdomstiden du vokste opp i, pluss at boken var det jeg opplevde som min første store litterære prøve. Jeg satt i fire år og skrev den, og det var en glede å skrive hele veien. Og uten «Beatles» hadde det ikke blitt noe av de andre tingene jeg har gjort. 

Lars Saabye Christensen:

Alder: 64 

Bosted: Oslo 

Familie: Gift

Yrke: Forfatter 

Sosiale medier: Sender bare postkort

Aktuell: Har nylig gitt ut sin 52. bok, «Byens spor», som er første bok i en trilogi. Er oversatt til 36 språk, har bl.a. vunnet Nordisk råds litteraturpris og Brageprisen to ganger, og er utnevnt til både kommandør av St. Olavs orden og ridder av Den franske ordenen for kunst og litteratur.

bok Byens Spor, Lars Saabye Christensen
Om boken "Byens spor":

«Nytt storslått episk verk fra Lars Saabye Christensen! Byens spor er første bind i en trilogi, og vi befinner oss på Oslo vest rett etter krigen, der vi møter Ewald og Maj Kristoffersen med deres sønn Jesper. Ewald jobber i et reklamebyrå som får i oppdrag å lage kampanjen i forbindelse med Oslos 900-årsjubileum, og Maj engasjerer seg i Røde Kors. Bli med når vi legger øret inntil konkylien og lytter: Hør lyden av Oslo. Se gatene som binder den sammen, se menneskene som bor i dem. Se Ewald og Maj, se slakteren, se legen, hør hygge-pianisten på Bristol, hør telefonen ringe hos fru Vik i etasjen over. Se Maj gå på møte i Røde Kors, hør glassene klirre på Bristol. Hør lyden av hvinende bremser.»

Cappelen Damm, 399 kr.

© Cappelen Damm

Kanskje er du også interessert i...