Senskader etter brystkreft
Senskader:

En utfordring med kronisk fatigue er at tilstanden ikke nødvendigvis vises utenpå, skriver Lisbeth Pettersen. 

© Esten Borgos

– Ingen kropper går lytefrie gjennom livet

Færre dør av brystkreft, men hva med livskvaliteten til de som overlever?

8. juni 2017 av Lisbeth Pettersen

Kvinnekroppen er en fantastisk innretning. Den er praktisk som bolig, gir oss nytelse og glede. Og kroppens sanselighet hjelper oss til å være mer til stede. Men ingen kropper går lytefrie gjennom livet.

Brystkreft er den vanligste kreftformen blant kvinner, og antallet som får sykdommen øker. De siste tallene viser at 3415 norske kvinner fikk brystkreft i 2015.

– Men det har vært en betydelig nedgang i brystkreftdødelighet de siste 20 årene, forteller direktør i Kreftregisteret, Giske Ursin.

– Kreften oppdages oftere – og før den har rukket å spre seg, blant annet på grunn av at mange tar mammografi. Dødsårsaksregisteret viser at 591 kvinner døde av brystkreft i 2015. Det laveste antallet på 40 år, sier Ursin.

Så fint! Det er virkelig noe å feire at færre av oss dør av brystkreft. Jeg er selv en såkalt «kreftoverlever», men jeg misliker merkelappen fordi den så lett skaper identifikasjon med sykdommen. Jeg er ikke kreften, kreften har vært på besøk. Livet går videre.

Men på tross av stigmatiserende merkelapper, har det vært lite fokus på hvordan det går med kreftpasienter etter at den aktive behandlingen er ferdig. Hvordan livskvaliteten blir på sikt.

Kroniske plager

En helt ny studie, offentligjort i 2017 og ledet av Kristin V. Reinertsen fra Oslo Universitetssykehus, gir ny innsikt. «Fatigue During and After Breast Cancer» viser at en tredjedel som overlever brystkreft har kronisk utmattelse opp til 10 år etter diagnosen.

Mekanismene bak fatigue etter brystkreftbehandling er ennå ikke klare, men det antydes at en aktivering av immunsystemet spiller inn.

Interessant nok nevner Reinertsen-rapporten også en mindfulness-basert studie som viser at stress-reduksjonsteknikker kan forbedre psykiske plager og tretthet hos de som overlever kreft. Det anbefales at det blir gjort flere studier på dette.

Jeg hører med i kategorien som har fått kroniske plager etter behandlingen. Men jeg er også en av dem som erfarer at meditasjon og mindfulnessteknikker hjelper. 

Vi som bruker meditasjon, yoga eller mindfulness-metoder i hverdagen, slipper selvsagt ikke unna livets pest og plager. Men vi blir trent i selv­observasjon, og perspektivflytting. Dette hjelper oss til å ta litt lettere på utfordringer og ikke drukne så lett i tanker og følelser.

Usynlig

En utfordring med kronisk fatigue er at tilstanden ikke nødvendigvis vises utenpå. Og du kan ikke drive og forklare deg hele tiden. Utbrodere hvorfor du ikke blir med på tur, endrer på avtaler, og trenger mer tid alene.

Om du forklarer deg i øst og vest, vil du antagelig oppleve at folk begynner å ta ekstra hensyn eller ser annerledes på deg. Og det er ingen god idé hvis du prøver å leve så normalt som mulig.

Å leve med kronisk fatigue er en form for livskunst, hvor du kan øve deg på å lytte til hva kroppen anbefaler. Men iblant tar hjernen selvsikkert over ledelsen, gir blaffen i hva kroppen vil, og sender ut endorfiner som gjør at du føler deg høy og mørk, slank og vakker. Da strekker du kanskje strikken lenger enn den tåler. Og må ta følgene. Sånt skjer. Og det er også en erfaring.

Men om du faller i en grøft av utmattelse, eller blir fanget i en boble som gjør at du bare ser begrensninger, kan det være bra å låne øret til andre. 

For eksempel Stephen Hawking. Det britiske geniet fra Cambridge-universitetet som ble spådd en lysende karriere, men fikk diagnosen ALS (amyotrofisk lateralsklerose) 21 år gammel. Legene ga ham to og et halvt år igjen å leve.

Hawking, som er blitt 74 år, har en sterkt handikappet kropp, men har levd et fullverdig liv, og underviser fortsatt. Han forteller at forventningene til livet ble redusert til null da han fikk ALS-diagnosen. Og at han siden har sett på alle aspekter av livet som en bonus.

«Husk å se opp på stjernene og ikke ned på føttene», skriver Hawking. «Prøv å forstå hva du ser, undre deg over hva som gjør at universet eksisterer. Vær nysgjerrig. Og uansett hvor vanskelig livet kan virke, så er det er alltid noe du kan gjøre, og lykkes med.»

Nye bryster?

Jeg måtte flire litt da jeg nylig oppdaget at jeg også er representant for en litt sær gruppe – en internasjonal rebelsk bevegelse, nemlig «going flat!»

Opprøret begynte i USA, hvor flere brystkreftopererte kvinner reagerte på at plastisk kirurger og onkologer aggressivt fremmet brystrekonstruksjon. Som om kvinner må ha bryst for å føle seg hele!

Dermed begynte kvinner i alle aldre å trosse legene og de sosiale konvensjonene, og bestemte seg for å forbli brystløse etter kreft-operasjonen. De kaller beslutningen «å gå flat». En video som ble spredt på Internett om fenomenet er blitt sett av mange millioner.

Her i landet har kampen stått om å få rekonstruksjon kjapt, kanskje i en og samme operasjon. Ifølge Kreftregisteret er det norske målet at flest mulig av de med små svulster skal få tilbud om brystbevarende behandling, slik at de ikke må fjerne brystet. Den siste oversikten viser at mer enn 80 prosent tar brystbevarende kirurgi.

Det kan bety mye, særlig for unge kvinner, at brystet kan beholdes, eller at de kjapt får på plass brysterstatning. Men statistikken viser at de aller fleste som får brystkreft, har passert femti år. Kanskje man ikke lenger må ha bryster?

Uansett hva du velger, så har det konsekvenser. Om du beholder brystene kan det bety at du må ha strålebehandlinger, i tillegg til cellegiftkurer og kanskje også hormonhemmende medisiner. Dette er medisinsk behandling som kanskje kunne vært unngått om du heller «går flat».

Alle behandlinger har sideeffekter, og du vet ikke på forhånd hvordan de vil slå ut på nettopp deg.

Min erfaring er at norske kreftleger velvillig diskuterer alternativer med sine pasienter, men at du må ta det opp selv hvis du ønsker å sjekke ut utradisjonelle alternativer, som å «gå flat.» Det ville være politisk ukorrekt av en norsk lege å foreslå at du bare kan droppe puppene. 

Tips fra Lisbeth – lad batteriet:

Neste gang du er passasjer på bussen eller i bil, kjenn at du sitter på setet. Kjenn at rumpa og lårene slapper godt av. At føttene hviler mot gulvet, og armene ligger avslappet i fanget. 

Lukk øynene og slipp skuldrene ned og magen ut. Gi hele oppmerksomheten til bevegelsen, den lille ristingen som skjer når kjøretøyet beveger seg. La kroppen følge ristingen, vær passiv og føyelig i den lille ristingen. 

Motstå trangen til å holde igjen. Ha fullt fokus på de ørsmå bevegelsene.

Kilder og mer informasjon:

Kreftregisteret, helsenorge.no/sykdom/kreft/fatigue-hva-er-fatigue, med.uio.no/klinmed/forskning, jpsmjournal.com, kreftforeningen.no

Kanskje er du også interessert i...