© Johs Bøe

– Hvor lurt er det å avsløre en hemmelighet?

Hemmeligheter er det beste vi vet. Ingenting vekker nysgjerrigheten mer.

3. februar 2017 av Marthe Reienes

De to dresskledde mennene på nabobordet hvisker. Jeg spisser automatisk ørene. Temaet for samtalen må være veldig, veldig hemmelig, for de bruker det laveste nivået av hvisking; nesten uten pust, graden over miming. Har de et jobbmøte? Er de på date? Prøver en av dem å rekruttere den andre? Er de spioner? 

Og hvem tror de JEG er, siden de hvisker så lavt? En konkurrent? En industrispion? Eller – som jo faktisk er tilfelle – en som prøver å høre hva de snakker om for å kringkaste det til mange lesere?

Det mest spennende jeg visste da jeg var liten, var å kjøpe forundringspakke. Noen prøvde å forklare meg at det bare var en effektiv måte for butikken å bli kvitt ting man ikke fikk solgt. Men det prellet av. Jeg var for spent til å høre etter. Og pakket opp ræl som kattekam eller en flaske felg-rens.

Hemmeligheter er det beste vi vet. Ingenting vekker nysgjerrigheten mer.

Det er derfor MILLIONER av folk følger med på YouTube-videoer av anonyme damer som «unboxer», det vil si åpner kinderegg, esker med nye telefoner eller små plastegg for å avsløre innholdet. (Hvis det ikke er innlysende allerede, så må jeg her skyte inn at jeg ofte synes vi mennesker er veldig, veldig rare.)

Nysgjerrighet er en sterk drift. Selv om du avslører at en tittel på en nettsak er «clickbait», at den er skrevet kun for å få deg til å lure på noe, så skal det veldig mye til for å la være å klikke på den. Du MÅ bare sjekke hva den hemmelige eller overraskende metoden for vekttap er. 

Du er en slave av din egen nysgjerrighet.

Hemmeligheter går også over, som Lars Saabye Christensen sier. Å fortelle en hemmelighet kan være forløsende, uansett om man forteller den til en bestevenn etter en flaske vin eller anonymt til en nettside som Postsecret eller Norske hemmeligheter. 

Men det å avsløre en hemmelighet kan også være en antiklimaktisk affære.

Jeg hørte nemlig etter hvert hva de to gutta i dress snakket om. Det var totalt uinteressant for meg. De snakket om folk jeg ikke visste hvem var og humret av referanser jeg ikke forsto. 

Kanskje grunnen til at de snakket lavt var at jeg satt og jobbet på bordet ved siden av. De var rett og slett hensynsfulle. Virkeligheten er jo ofte kjedeligere enn fantasien, og noen hemmeligheter kler best å forbli hemmelige. Det var mye morsommere da de to var elskere/spioner som planla en halsbrekkende flukt. 


Marthe Reienes (37) er journalist og spaltist i Tara. Følg henne gjerne på Instagram eller Facebook

Kanskje er du også interessert i...