© Getty/ Johs Bøe

"Gi meg januar med bleike bein, tom avtalebok, full tekopp, mørke kvelder, realistisk livssyn og tid til å lese."

Forfatter Tove Nilsen har fått en aha-opplevelse angående vinteren.

28. januar 2016 av Tove Nilsen

En av mine greske venner kalles Costas. I sin velstandsperiode eide han en taverna hvor han vartet opp nordmenn. På dager da gradestokken steg mot førti pluss, sto han bøyd over lam og kylling på grillen til han så glinsende og grillet ut selv. På det vi nordboere elsker å kalle fløyelsmørke kvelder, bar han brett etter brett, han serverte tzatziki og salat, han skjenket retsina og ouzo, han jobbet så svetten silte. Når siste gjest endelig hadde vett på å takke for seg og han kunne sette seg med et glass selv, ville han underholdes.

 

– Fortell om den norske vinteren, ba han.

 Og jeg fortalte. Om snøfonner som kunne bli meterhøye, så brøytebilene måtte kjøre natt og dag. Om fortau så glatte at de ble livsfarlige, om tak med istapper så spisse at de kunne ta livet av folk. Om bekker, elver og vann som frøys, ja at til og med fjorden med saltvann kunne bli islagt.

Costas nikket, han hadde sett slikt som dette på tv, i tillegg hadde han en plakat med grantrær og snø på veggen, på samme måte som nordboere kan henge opp bilder av strender og palmer. Han likte å høre om akebrett, ski og skøyter, og siden jeg likte å fortelle, er jeg redd han fikk et inntrykk av Norge som en evig vinterolympiade.

Ved et punkt i vinterfortellingen, ristet Costas på hodet. At det noen steder nord i Norge kunne bli mørkt midt på dagen, det nektet Costas å tro på.

– Så urettferdig ville Gud aldri ha vært i sin utdeling av lyset, mente Costas. Han tørket svette, men ble aldri lei av det eksotiske, han ville høre mer om hvordan den norske vinteren kunne arte seg.

 

Når det gjelder årstider og vær, har jeg alltid vært banal. De dypsindige liker at virkeligheten minner om film noir, de takker for tåke og regn. Vi banale kan bli deprimerte ved den minste antydning til gråvær, vi vil helst at lyset skal flomme hver eneste dag. Vi banale rødmer ikke engang når vi sier at vi hverken har noe imot solbad eller sjøbad, vi elsker å bade.

Vi banale fryser fort, og når vi fryser, knyter vi oss og får nakkesmerter og framtidsangst, derfor kan vi faktisk finne på noe så skammelig som å lengte etter en solseng. Ja, et ordinært basseng og en solseng i plast, gi meg det, framfor måneder med minusgrader og silkeføre, har jeg tenkt.

Men noen kilometer unna solsengene satt Costas og ba om vinterdetaljer i år etter år.

Snøfnugg, sa jeg. Fnugg som daler så lett fra himmelen at barna kaller det englefjær. Snøkorn som treffer huden så hardt at kinnene blir røde og tankene raske. Snø som drysser fra grantrær. Snø som minner om blondekanter på gjerder og gesimser. Snø som får parkerte biler til å framstå som fabeldyr.

Snø som demper alle lyder. Snø som knirker under støvlene. Snø med spor av fuglevinger. Snø som lyser opp de mørke gatene. Snø som virvler under gatelyktene. Eller barfrost med rim på greinene. Frostrøyk fra munnen, frostrøyk fra fjorden, frostrøyk fra hundene som løper langs veiene og hestene som står på jordene foran de røde låveveggene.

Så følger den blå time, den som ber om ettertanke. Så følger enda kaldere vær, så blir det frostroser på rutene og neglesprett på fingre og tær, fortalte jeg Costas.

Og kanskje var det der, i smellvarmen på den greske tavernaen, at jeg forsto hvor mye jeg egentlig liker med den norske vinteren.

Å få gå med alt for stor ullgenser, spise gamle kokosmakroner og slippe kravet om brun sommerkropp. Bare det, å få slippe sommerkroppen. Du kjenner det, ikke sant, hvor deilig det ville vært å stille seg opp og rope: Nei til kravene om sommerkropp! Rekk opp hånda den som ikke synes det er velsignet å få glemme kravet om lekre sommerlegger. Og rekk opp hånda den som ikke er lei av å bli lurt av reklamen som lover at akkurat denne fantastiske selvbruningskremen ikke gir deg skjolder hvis du følger bruksanvisningen nøye nok. Samme hvor mye du peeler og skrubber, i juni står du der nok en gang med clementinfargete knehaser, hennafargete hæler, en litt for blomstrete kjole og altfor store forhåpninger.

 

Gi meg januar, sier jeg da. Gi meg januar med bleike bein, tom avtalebok, full tekopp, mørke kvelder, realistisk livssyn og tid til å lese. For eksempel ”Vinternoveller” av Ingvild H. Rishøi. Har du ikke boka, så kjøp den eller lån den.

Steng alt annet ute. Finn deg et fredelig hjørne og kjenn hvordan en annens fortellinger kan få deg til å glemme deg selv, men samtidig bringe deg nær ditt eget, fordi språket er så godt at selv det vanskeligste blir oppløftende å lese om.

 

Kanskje er du også interessert i...