forfatter Ketil Bjørnstad, bok åttitallet
Mørk tid:

– 80-tallet for meg er på mange måter et vondt og mørkt tiår, for jeg mistet litt hvem jeg var, innrømmer Ketil Bjørnstad. 

© Svein Finneide

Forfatter Ketil Bjørnstad: Avslører sitt eget svik

I sin nye bok blottlegger Ketil Bjørnstad sine innerste hemmeligheter. Forfatteren utleverer seg selv gjennom avsløringer om utroskap, svik, spiseforstyrrelse og selvforakt i et mørkt tiår der han mistet synet av hvem han egentlig var.

17. desember 2017 av Lisbeth Skøelv

«Denne tiden tenker han også på om ikke løgnen skal få en bror. Eller kanskje en søster? Også en løgn kan trenge selskap. Den kan føle seg alene, litt mistilpass. Selv om den alltid får omsorg og forpleining, trenger den adspredelse, den også. Men så vet han ikke hvor løgnen befinner seg. Den løper og gjemmer seg rett som det er.»

Fra romanen «Verden som var min. Åttitallet»

Et vondt og mørkt tiår

«Akkurat som i livet selv, har romanen oftest et ledemotiv og flere sidemotiver.» Hva er ditt ledemotiv i «Verden som var min. Åttitallet»?

– Ledemotivet er å bli et menneske som kan være noe for andre og samtidig ha respekt for seg selv. Å komme dit i livet der du ikke flykter fra deg selv og dine egne løgner. 80-tallet er for meg på mange måter et vondt og mørkt tiår, for jeg mistet litt hvem jeg var, det begynte å bli diffust for meg.

«Det er dette som er virkelighetslitteraturens svøpe. Hvem har retten til å vise de andres kort?» Du skriver også at virkelighetslitteraturens direkte bruk av levende modeller har sjokkert deg. Hva er det som sjokkerer deg?

– Brutaliteten i det, det sjokkerende i å se en del av de forfatterne som jeg har beundret i mange år, fremstå som helt hensynsløse uten at det virker som om det er noe problem for dem. Debatten som har pågått har forferdet meg, Forfatterne er som de verste politikerne som ikke engang innrømmer at det er et problem. Veldig mange av dem har opphøyet seg selv på en pidestall der det ikke lenger er noen moralske spørsmål, og der forfatteren på en forunderlig måte fritas for normal straffelov og anstendighet. Bare fordi man sier det er kunst med stor K, så skal man liksom kunne gjøre hva man vil? Det synes jeg er skremmende.

forfatter Ketil Bjørnstad
Ærlig:

Forfatteren Ketil Bjørnstad tar et oppgjør med sin egen utroskap på 80-tallet i sin nye erindringsroman om nevnte tiår. – Man finner alltid en unnskyldning eller forklaring for seg selv når man svikter andre, sier han. 

© Svein Finneide

– Det er meg selv jeg behandler verst

Spør du om tillatelse før du utleverer andre?

– Ja, mitt prosjekt er å minnes med kjærlighet. Jeg hadde ikke begynt å skrive så selvbiografisk hvis hele min barndom og oppvekst hadde vært et konfliktområde hvor det bare var mennesker jeg skulle ta et oppgjør med. Det hadde vært helt utenkelig. Så ja, jeg har kontaktet alle de jeg skriver om som fortsatt lever. Som hun jeg var gift med tidligere, som bare kalles «Den andre» i boken, henne måtte jeg brevveksle med for å finne et nivå som var akseptabelt. Og når sant skal sies utleverer jeg meg selv mest i boken, det er meg selv jeg behandler verst. Jeg har imidlertid ingen problemer med å skrive direkte – og av og til ganske stygt, må jeg innrømme – om personer som representerer en maktfaktor i samfunnet og som er kjente, de har jeg ikke lyst til å beskytte.

Som anmelderne ... Du har skrevet det du kaller en sjikanerende tekst om dine verste kritikere i boken. Du var nær ved – i fylla på Aschehougs hagefest i fjor – å kaste vinglasset i ansiktet på to anmeldere som hadde slaktet dine arbeid?

– Jeg har respekt for anmeldere som utøver sin kritikerrolle med strenghet og motstand som den krever, men de jeg forsøker å «ta» i boken, er de jeg opplevde som mobbere, som jeg også husker fra skolegården. Mobberne der manglet ofte et sosialt gangsyn, og de er farlige. Den type kritikere var det befriende for meg å navngi, for jeg opplever at de går etter meg som person, ikke verkene mine. Jeg sier til meg selv at jeg skal heve meg over kritikerne, men jeg gjør ikke det. Jeg forventer ikke å bli hyllet for alt jeg gjør, men hver eneste gang jeg kommer med noe nytt, finnes minst én person som skal ta meg så over all forstand. Det blir jeg sliten av. Det er kanskje viktig å minne offentligheten om at man ikke alltid er så tykkhudet som man skulle ønske man var. 

«Pekefingeren på høyre hånd er hans aller beste venn. Rett inn i halsen, og balansen gjenopprettes.» Du vier ganske stor plass til bulimien du led av?

– Egentlig vil jeg ikke kalle det bulimi, for jeg overspiste aldri, og det er vel en viktig del av diagnosen, men det var definitivt en spiseforstyrrelse, mer en spisevegring. Dette var dessuten før diagnosen ble så kjent, så jeg visste ikke om problemstillingen engang, det fantes ikke Internett og bloggere som skrev om dette. Jeg trodde det var noe jeg hadde kontroll på, at det var en del av min personlighet. Senere så jeg hvor farlig dette egentlig var. Jeg var overvektig som ung, og gikk på et tidspunkt ned 54 kilo på fem måneder. Frykten for å legge på seg var alltid der – og er der til en viss grad fremdeles. Jeg begynte å kaste opp da jeg var 27 år. Jeg stakk fingeren i halsen når jeg følte jeg måtte gjøre det, når selvfølelsen var på bunn. Det varte i alle fall i fire år. 

forfatter Ketil Bjørnstad
Spennende forfattermøter:

Taras journalist Lisbeth Skøelv (43) intervjuer i hvert nummer av Tara en aktuell forfatter med utgangspunkt i temaet i boken. 

© Svein Finneide

Spiseforstyrrelse, jappetid og ufrivillig barnløshet

Følte du at det var viktig at du som mann skrev om spiseforstyrrelsen din?

– Ja, det er ikke mange menn som snakker om det. I boken kunne jeg selvsagt latt være å skrive om noe som var såpass skambelagt, men det var en stor og viktig del av livet mitt da. Og jeg følte ikke egentlig at det var så mye skam i det for meg, jeg følte meg suveren som hadde funnet opp en metode som var så smart. Det var da jeg kjente at kroppen ikke hadde godt av det og jeg hadde mistet kontrollen på det å kaste opp, at det ble et problem. Skammen gikk mer på å være for feit, og den vil alltid være der – og er der nå også – men hvor viktig og altoppslukende det er for selvbildet mitt, det varierer.

Du er også ærlig om at du ikke hadde økonomisk sans, var glad i å bruke penger og i lange perioder levde på kreditt ...?

– Det verste er at jeg har den legningen ennå, det er underdogen i meg, følelsen av å måtte holde en eller annen fasade. Jeg skulle fremstå verdensvant og strø om meg med penger. Den gangen var jeg helt uansvarlig, det er i grunnen utrolig at jeg har kommet meg på beina. For så dum er jeg heldigvis ikke lenger. Jeg hadde lyst til å skrive om det, for det var også i tidsbildet, jappetiden på 80-tallet var jo slik, folk levde i veldig stor grad over evne.

«Han vet at han ikke kan få barn. Hver eneste dag vet han det. Er det nesten maniske arbeidstempoet hans akkurat nå en flukt fra denne vissheten? En bok eller en plate kan uansett aldri bli et barn.» Det er en sorg i tekstene om barnløsheten på 80-tallet?

– Det var sårt å skrive om, for det er veldig personlig. Er man i et definert forhold, som jeg var, så er det dobbeltvanskelig, for da er man to om å definere det. I alle årene jeg skriver om, var det alltid å leve litt i håpet fordi man ikke hadde undersøkt det nok, men også det belastende i samfunnets forventninger om at man skal få barn. For min egen del var det sikkert også, ikke en flukt kanskje, men det å ha noen prosjekter å arbeide med, tok kanskje vekk noen av tankene rundt at jeg ikke kunne få barn.

«Det enorme fokuset som en farsrolle ville gitt ham, hadde han ikke. Og han var sikker på at han aldri ville få det.» Men det ordnet seg til slutt ...?

– Takket være at kona mi Catharina så muligheter, har vi i dag en nydelig datter. Vi adopterte Fanny fra Kina da hun var to år, og det har vært en veldig ny dimensjon for meg.

«Det betydde ikke at han var en horebukk av den håpløse sorten som ravet rundt på utestedene om kvelden. Han var ikke engang ute etter slike seksuelle gleder. Det var noe annet han søkte, noe han innbilte seg var dypere. En tilhørighet.» Hvorfor skriver du så åpent om ditt eget svik og utroskap?

– Fordi det ville vært helt løgnaktig av meg å ikke ta det opp i boken, men samtidig kan jeg ikke ta opp et slikt emne uten å direkte involvere andre på en måte som ville vært altfor utleverende. Jeg fokuserer derfor heller på min egen kamp mot løgnen som fenomen, hvordan man klarer å lyve for seg selv. Dette er noe av det vondeste i dette tilbakeblikket, for jeg synes jeg så meg selv som en veldig uredelig person.

– Sviket må jeg leve med resten av livet

Du fremstår som en angrende synder ...?

– Det alle vet, som har vært i en situasjon der man sviker et annet menneske, er jo at man ofte er veldig selvrettferdig og ikke greier å rette speilet mot seg selv. Sviket må jeg leve med resten av livet, det kommer jeg aldri over. På en måte var det en renselse for meg å skrive om det og bruke såpass stor plass på det også. Jeg undret meg over hvor mye man kan lyve for seg selv og komme unna med det, og ikke greie å se hvor ille det er å gjøre dette mot de menneskene som mest av alt skulle fortjene din tillit. Hvis noen av dem jeg gjorde dette mot, skulle lese boken, så håper jeg de ser på mitt selvoppgjør som en liten oppreisning.

Du legger ikke skjul på dine sårbare sider; din forfengelighet, ensomhet, sjenanse, selvhat, at du ofte tar snarveier. Hvorfor blottlegger du dine mindre vellykkede sider i boken?

– Skjønnlitterært ligger dramaturgien ofte i konflikter, og når ikke konflikten ligger i at jeg har en offerrolle i forhold til andre som har gjort meg urett, så ligger det i konflikten i meg selv. Jeg tror mange av oss sliter med selvforakt. Nøkkelen til livet er å klare å balansere den, så det ikke blir for destruktivt. Dessuten har jeg ikke så mye å skjule lenger. Jeg ville neppe våget å skrive denne boken for 20 år siden, da hadde jeg vært mye mer forfengelig. 

Ketil Bjørnstad:

Alder: 65. 

Bosted: I Oslo. 

Familie: Gift med Catharina, har datteren Fanny (16). 

Yrke: Musiker og forfatter. 

Aktuell: Ga nylig ut «Verden som var min. Åttitallet», den tredje erindringsromanen i en serie på seks. Bjørnstad har gitt ut 47 bøker og er oversatt til 20 språk. 

bok Åttitallet, Ketil Bjørnstad

Om boken:

"Verden som var min. Åttitallet"

«Tredje bind i Ketil Bjørnstads selvbiografiske krønike om vår nære fortid handler om jappetidas tiår og opprørsidealene som forsvant. Ulykker, attentater og hendelser i forfatterens eget liv, gir ham personlige problemer, både i forhold til sin egen kropp, sitt kunstneriske arbeid og til menneskene rundt ham.

Den kalde krigen blusser opp igjen, og mareritt-høsten 1983 står verden nok en gang på randen av atomkrig. Året etter arresteres byråsjef Arne Treholt, siktet for spionasje. Bjørnstads engasjement i saken får etter hvert konsekvenser for hans eget liv, og den idyllen forfatteren dyrket og trodde på gjennom store deler av syttitallet, er nå fullstendig forsvunnet.

Svik, løgn og utroskap blir sentrale elementer i en fortelling som igjen ligger tett opp til historiske hendelser, blant annet Berlin-murens fall. I enda større grad enn i de to første bindene, kretser forfatteren rundt både verdens og sine egne, moralske dilemmaer.»

Aschehoug, 399 kr.

Kanskje er du også interessert i...