© Marthe Reienes

Det går alltid et tog

Det går alltid et tog. Men bortsett fra 17. mai-tog, gikk vi aldri i noen av dem under min oppvekst.

8. mars 2017 av Siri Gjelsvik

Det var ingen stor greie, det var ikke sånn at vi hadde lyst og ikke fikk lov, det var bare noe vi ikke gjorde. Arbeidernes dag hadde vi hørt om, men arbeidere har også en plen å klippe, og når det nå engang er fri 1. mai, var det jo like greit å få den klipt.

8. mars var noe annet. Jeg var seks år da hu derre Gro Harlem Brundtland ble statsminister første gang. En stund trodde jeg hun het «Hu derre» til fornavn. Men det ville jo vært litt rart om hun hadde nesten samme navn som de som gikk i tog 8. mars; det var «de derre kjerringene», og absolutt ikke noen jeg og søsteren min ville identifisere oss med.

INNFORSTÅTTHETER
Det virker hardt når jeg skriver det. Det var ikke sånn. Det var ikke noe som ble stavet med store bokstaver, det var bare mange, mange små bokstaver som til sammen ble en stor innforståtthet: Det er ikke oss. Vi er ikke sånn. De derre folka får styre på så mye de vil, her i vår familie har vi bedre ting å ta oss til.

Men så var det ikke helt sånn heller. Det er mange måter å gjøre inntrykk på. Språk er tilsynelatende så lett, det er bare å åpne munnen og se hva som ramler ut, og ramler det ut ofte nok, blir det en slags sannhet, i hvert fall hvis den som lytter glemmer å koble til hjernen. Og hvis noen protesterer er det bare å le det vekk; hæhæhæ, du skjønner ikke spøken! Du er ikke innafor! Det finnes folk som har blitt president i USA på den måten.

EKSEMPELETS MAKT
Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør, er et uttrykk alle foreldre en eller annen gang har brukt. Gjør som jeg gjør, sa mor, uten å si så mye. For midt i denne innforståttheten av hva som var oss og hva som ikke var det, gikk hun rundt og utstrålte et slags «hmpf». Hver eneste gang hun hørte ymt om at jenter på en eller annen måte var mindre verdt, markerte hun. Familiens retro-representant brydde hun seg ikke om å korrigere. Gamle hunder, osv. Men hørte hun at jeg eller søsteren min plasserte oss selv bak guttene i køen, fikk vi streng beskjed: Nei. Det stopper her. Jenter kan gjøre akkurat det samme som gutter. Jeg vil ikke høre snakk om annet.

Det var ikke særlig aktuelt å protestere. Da hun etter hvert ble alene med oss, skrudde hun bil, før hun vasket oljen av fingrene og lakket neglene med blank neglelakk. Hun skiftet dekk og monterte møbler og bakte brød og utdannet seg til elektronikkingeniør. Da jeg flyttet hjemmefra, var det hun som leide lastebil, og som den selvfølgeligste ting i verden rygget den inn på en gårdsplass som var så smal at vi hadde problemer med å gå rundt bilen etterpå.

SELVFØLGELIGHETER
Likestilling ble like selvfølgelig. Alt annet er bare merkelig. Det er ikke kontroversielt å være for likestilling. Det er bare rart å ikke være feminist. En av jentene mine kom hjem her om dagen og himlet med øynene; en gutt hun kjenner hadde sagt at det var noe jenter ikke kunne gjøre, stakkars ham, hahaha!

Samtidig kaller vi jentene våre for søte og guttene våre for tøffe, og vi finner oss i at ski og sykler kommer i det vi uten videre refererer til som jentefarger og guttefarger. Og plutselig krympet fedrekvoten igjen, og selv om de blå-blå påstår noe annet vet vi jo hva det fører til. Og her forleden stod det jammen en fyr og sa «grab them by the pussy», uten at noen tok fra ham atomknappen av den grunn.

Vi tar det som en selvfølge at det alltid går et tog. Det er kanskje på tide å bli med.

Kanskje er du også interessert i...