Siri Gjelsvik
© Marthe Reienes

– Det er ikke lett å le på dager med mye vondt

Vondt finnes. Men det finnes aldri bare vondt. Lyden av latter er en fin livsforsikring.

22. juli 2016 av Siri Gjelsvik

Bilbao, for noen måneder siden: En mann sitter på kafé og napper nesehår. Det er tydeligvis ikke lett. Det sitter tydeligvis godt fast. Han napper til han får tårer i øynene. Helt umulig å se vekk, helt umulig å ikke le. Mannen ler han også.

Noen gater lengre ned. Et busskur, gjort om til en fjong restaurant; tre bord med lange hvite duker, blankpusset bestikk, en lang, lang rekke med vinglass. Trafikken hviner forbi. For et påfunn! Rundt et hjørne, en håndskrevet meny i kjæledyrhøyde, ved siden av en skål med vann. Vær så god, hund! Diverse digg til deg! Vann er gratis!

Det finnes tøfler i størrelse 44 med Athletic de Bilbao-mønster. Det finnes en kafé dekorert med 200 forskjellige, tomme melkekartonger. Det finnes en pub med en hylle full av vin og kinderegg, det finnes en kjempediger, rosa, naken mann som er stilt ut for å lokke kunder inn i en butikk.

Det finnes overalt. Tusen grunner til å trekke på smilebåndet, tusen spor etter mennesker som tuller, leker, byr på seg selv. Gjør snurrige, snodige ting, som aldri kommer til å stå i noe pensum eller handlingsplan. Fine, rare ting. Glade mennesker. Tusen grunner til å være takknemlig bare over å få lov til å finnes.

© @sirigj

Det finnes tv-skjermer. Det finnes flimrende bilder av blod, ødeleggelse, fortvilelse. Denne dagen var bildene fra Paris. I dag er de fra Nice. De har vært fra Istanbul og og Beirut og Brussel og overalt hvor noen få har bestemt seg for å ødelegge for så mange.

Utenfor Guggenheim-museet i Bilbao: Det finnes en gatemusikant, med en ghettoblaster breddfull av synth. Den spiller I can’t help falling in loooooove with youuuu, han spiller klarinett så øynene buler. To bittesmå, gamle venninner tar tak i hverandre og danser midt mellom alle turistene. En tredje venninne filmer dem med mobilkamera. I bakgrunnen; Frank Gehrys arkitektoniske mesterverk. En ubetalelig kontrast. Helt umulig å se vekk, helt umulig å ikke le. Damene ler de også.

De finnes noen som vil ødelegge sånt som dette. Hvordan forklarer man det? Hvordan forklarer vi dette til ungene våre?

Det finnes jo ingen forklaring på det.

I gamle gruver ble kanarifugler, om enn noe ufrivillig, brukt som livsforsikring. Så lenge fuglen kvitret og var brukbart fornøyd (situasjonen tatt i betraktning), var det ingen større fare på ferde. Ble den stille, på den ene eller andre måten, var det et tegn på mulig gassforgiftning, og gruvearbeiderne måtte komme seg ut.

Det er ikke så lett å le på dager med mye alvor. Men før eller siden bobler det fram igjen. Vondt finnes. Men det finnes aldri bare vondt. Lyden av latter er en fin livsforsikring.

Siri Gjelsvik: Journalist og skribent, med delt fast bosted i øst og i vest. Drømmer om robotstøvsuger begge steder. Instagram: @sirigj

Seks og samliv: En variant av nyfamilien. To voksne med tre pluss tre barn, bare delvis under samme tak. Deltidssamboerskap er også et skap!

Kanskje er du også interessert i...