© Johs. Bøe

Prinsesse Märtha Louise om å finne sin vei

Prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordeng har et enkelt budskap: Vær sann mot deg selv.

30. januar 2015 av Kathrine Johns

De kom fra hver sin verden, Prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordeng, men interessen for det åndelige førte dem sammen. Ballen begynte raskt å rulle. I dag holder de kurs og foredrag over hele verden, og nå kommer den tredje boka de har skrevet. Budskapet er enkelt: Vær sann mot deg selv.

Det hender noen blir skuffet når de kommer på kurs på Engleskolen, som den kalles på folkemunne. For hvor er englene? Det er jo dem de har kommet for å se!

Det er kanskje ikke så rart at man kan ha håp om å oppleve engler. Det har stått mye i media om dette. Det har fremstått som om engler manifesterer seg fysisk, og at det legges igjen fjær i bøtter og spann. Hvis du tror. Eller i hvert fall hvis du leser en  englebok eller to. Eller aller helst, da: melder deg på kurs hos selveste Prinsessen.

Få coaching med Märtha og Elisabeth av Tara

Slik er det altså ikke, ifølge prinsesse Märtha Louise: – Siden vi kom ut med budskapet vårt i 2007 har det blitt misforstått. Bruddstykker er blåst opp og tatt ut av sammenheng. Jeg skjønner at når vi sier engler, så ser man for seg fysiske engler. Og da blir det dette journalistene spør om og henger seg opp i. Mens egentlig har vi et annet budskap. Engler er del av det. Men først og fremst handler det om å lytte. Å åpne opp, å få kontakten tilbake med din indre stemme. For det er først når du har den kontakten, at du får livet ditt tilbake! Det er så utrolig viktig! Det er jo det vi vil dele med folk.

Selv om jeg har vært tydelig i media fra jeg ble født, så har ikke JEG vært tydelig, sier Märtha, og nå er hun ivrig, fremoverlent og intens: – Jeg ble født inn i en rolle som ikke var meg. Jeg har vært styrt av andres stemmer, andres forventninger. Det å være tydelig for så mange og likevel ikke være tydelig i hvem jeg er, har vært et spesielt sted å være. Å finne min egen stemme, har vært en interessant reise. Tekstene i den nye boken er basert på det vi skrev for VG Helg i løpet av det siste året jeg bodde i England med Ari og barna. Å bruke meg selv på denne måten, det har åpnet et nytt rom for meg personlig. Det har vært utfordrende og interessant. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i det at vi er en rolle som vi spiller der ute. Men hvor er din egentlige stemme? Har du mistet den på veien? Hva var det som gjorde at den ble borte? Hvorfor får du ikke lov til å bruke den? Eller tør du ikke – eller vil ikke – ta den frem? Hva eller hvem er det som har forhindret deg i å begynne å nøste i det der? Det er jo så spennende! Vi har gått en vei, Elisabeth og jeg, og vi har funnet oss selv. Kanskje kan vi bidra til at andre finner sin stemme. At de tør å lytte.

Jeg tror at jo flere som bruker stemmen sin, jo mer vanlig det blir å tørre å være seg selv – da endrer vi samfunnet og verden etter hvert.

Elisabeth Nordeng, som slett ikke er noe mindre snakkesalig enn sin partner, har ikke forholdt seg taus til nå. Det er bare jeg som har redigert. De er tydelig samstemte hun og Märtha. De avbryter ikke hverandre, men kan fullføre hverandres setninger. Og de er begge like ivrige og intenst fokuserte på dette temaet, selv om de sikkert har sagt det 100 ganger før. De er som et barn som får smake sukkertøy for første gang.

Elisabeth tar stafettpinnen: – Jeg tror at så lenge man ikke snakker med sin stemme, så setter det seg i kroppen. Vi har masse livsstilssykdommer som ikke bare kommer av at et usunt liv. Det som virkelig er usunt, er det å undertrykke. Og det igjen påvirker samfunnet i forhold til sykmeldinger, eller at man rett og slett faller utenfor. Det er mange som føler at de ikke finner sin plass. Det viser jo alle dystre NAV- og psykisk helse-statistikker.

– Det viktigste budskapet er at når du oppdager hvem du virkelig er, da kan du leve ut storheten i deg, oppsummerer Märtha.

Personlig utvikling, altså. Det er jo både greit og forståelig. Men hva med englene, da? For et lurveleven har det vært, og ikke bare fordi pressen har misforstått.

For Märtha og Elisabeth har vitterlig gitt ut to bøker med engletitler og startet engleskole. Og de har vært tydelig på at ja, de kommuniserer med engler. De hevder at vi alle har en skytsengel, og at man også kan kontakte andre engler. De har fortalt – flere ganger – om episoder med fjær som har dukket opp – fra tilsynelatende intet – under englemeditasjoner. Så hvor er englene hen?

– Engler, eller lysvesener som det også kan kalles, kan manifestere seg på mange ulike måter. Gjennom en duft, en følelse av nærvær, en opplevelse av lys. Når vi har funnet oss selv og kommet i kontakt med vår egen storhet, kan vi ha et ærlig og likeverdig forhold til englene. Da kan det oppstå en balanse mellom din indre storhet og den guddommelige storheten i deg og rundt deg, forklarer Märtha.  

 

Bøkene “Møt din skytsengel” og “Englenes hemmeligheter” har blitt oversatt til 15 språk og solgt i nærmere 200 000 eksemplarer. Nå er for så vidt ikke dette budskapet nytt. For dem som kjenner til for eksempel Eckhart Tolle, Louise Hay, Robin Shara og Neil Donald Walsh, for å nevne noen, så er stoffet gjenkjennbart. Elisabeth og Märtha fikk da også avslag da de prøvde å få utgitt engelskutgaven på Hay House, verdens største og mest seriøse aktør innenfor alternativ litteratur. “Budskapet er ikke originalt nok”, fikk de beskjed om. Da tok Märtha på seg Prinsesse-av-Norge-auraen sin, og hun og Elisabeth troppet opp på forlagsredaktørens kontor. Det gjorde stort nok inntrykk til at forlaget gikk med på at de kunne gjøre en energi-reading. Besto de prøven, klarte de å “lese” dette mennesket de aldri hadde møtt før og ikke visste noen ting om, ja, da skulle de vurdere utgivelse.

Og så er det også mulig at en del av det er at det alternative er en særdeles lite glamorøs business. Her finner du bleke, hulkinnete veganere med jesussandaler og tørt kommune- eller hjemmefarget hår, her går man i formløse klær, gjerne svarte, og minimalt med make-up.

Og der kommer Elisabeth og Märtha. Se på dem, da! I snertne, små kjoler og skyhøye sko, med profesjonell make-up, blussende ferskenkinn og glansfulle lepper, skinnende hår og nylagt neglelakk – ærlig talt. Om ikke budskapet er originalt nok, så er i hvert fall innpakningen det.

Märtha og Elisabeths energi-reading overfor en fullstendig uttrykksløs dame var kanskje også med på å overbevise. De fikk aldri noen tilbakemelding på akkurat den. Men kontrakten, den fikk de.

 

Prinsesse Märtha Louise sa fra seg sin kongelige tittel for å drive næringsvirksomhet. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvor mange kvaler som ligger bak en slik avgjørelse. Märtha kunne levd et av verdens mest glamorøse liv, subsidiert av apanasje. Så valgte hun altså dette – eller det valgte henne, som hun uttrykker det selv.

For Märtha – om hun kanskje ikke hadde villet bruke det ordet selv – har kanskje vært knuget av sine kongelige og offisielle plikter. Å være den prinsessen som alle vet hvem er, som alle tror de vet noe om. Det var først i stallen hun fant et sted hun kunne være helt seg selv, i kontakten med dyrene, etter hvert som en del av det norske landslaget i sprangridning, der det er mer enn konkurranse og show, det er trening, det er disiplin, det er å kjøre svære lastebiler fra stevne til stevne Europa rundt, det er å møkke ut båser og stelle dyr. Det er ingen frøkensport. Samtidig som hun var aktiv rytter, utdannet Märtha seg til fysioterapeut. Gjennom en venn ble hun kjent med Rosenmetoden, og gjennom Rosenmetoden med Marianne Behn. Resten er historie.

– Jeg har fått møte Marion Rosen, hun var en utrolig brennende sjel som jobbet med sin livsoppgave – å hjelpe – helt til hun var over 90 år. Hun var så raus og på plass, og har vært en stor inspirasjon for meg, en stor veiviser i livet mitt

 

Noe ble forløst i Märtha i den perioden, fra barnebokforfatter til kulturformidler. At hun i større og større grad også søkte mot det åndelige, det var det ikke så mange som visste.

På et tre-års fordypningsstudium møtte hun Elisabeth. Elisabeth hadde bakset med de eksistensielle spørsmålene allerede fra hun var veldig liten. Hvor kommer jeg fra? Hvor skal jeg? Hvem er jeg? Hva har jeg her å gjøre?

Elisabeth senset ting som åpenbart ikke alle andre gjorde, hun følte seg annerledes og fremmedgjort. Det var først da hun fikk sitt første barn, at noen brikker falt på plass: – Da jeg ble mamma, forsto jeg plutselig hele det spirituelle bildet som jeg slet med i ungdomstiden, da jeg var veldig sint på Gud og alt, jeg var veldig sånn stengt. Jeg tenkte: den sjelen jeg har her, det er ikke bare det. Jeg så på en måte en rekke av tidligere liv, en inkarnasjon. Jeg så en større helhet. Det kom som en innsikt som jeg kjente var: ok, dette forstår jeg. Nå begynner vi å snakke mitt språk. Dette er sant for meg. Jeg valgte å være hjemme med barna, og det var for så vidt et ukonvensjonelt valg i mitt miljø med mange strebere. Det innebar også steintøffe økonomiske prioriteringer. Men det var riktig for meg. Da barna ble større, begynte jeg på kurs. Først og fremst for å forstå mer av meg selv.

– Jeg har holdt igjen på dette i mange år, fortsetter Märtha, som når hun blir engasjert rett som det er skyter inn et engelsk ord eller fem. Familien kom tross alt nettopp hjem fra to år i London: – Jeg var livredd, dette kommer til å bli ”disaster” tenkte jeg. Det måtte være hemmelighemmelighemmelig at jeg tok denne utdannelsen. Så skulle vi ha åpen dag. Og jeg hadde så lyst til å være med, for det er en fin anledning til å få testet seg. Så jeg lagde en skikkelig ”disguise”, brukte brune kontaktlinser, briller, parykk og lue hadde jeg – nå begynner det å bygge seg opp et latteranfall igjen, selv om Märtha prøver å holde igjen, men Elisabeth ler med. Märtha får samlet seg litt og retter seg opp: – Vi hadde så latterkrampe da jeg kom inn der, at Elisabeth måtte si: “Du må ikke le, da kommer alle til å skjønne hvem du er!”

Så sto jeg der og gjorde energi-readinger på alle. Det var jo helt malplassert. For da skulle man liksom stå og være seg i verden. Og så var jeg jo ikke det, på utsiden i hvert fall. Det var ikke så vellykket egentlig.

 

 

© Johs. Bøe

Vi sitter i en stor stue i tredje etasje på Hotel Continental, riktig så fornemt er det. Det står lekre smørbrød og kaker på skjenken og champagne og Ringi Eplesaft i kjøleren. Det er aller første gang jeg varter opp en prinsesse og hennes makker, og det skal sannelig ikke stå på stilen.

Men Märtha og Elisabeth er ikke storforlangende. Helst vil de bare ha vann, takk. I første omgang.

Dette er mitt tredje møte med dem. Jeg har vært med på foto-opptak og jeg har vært innom Engleskolen – jeg mener Astarte – jeg mener Soulspring – for å hente bøker. Det var dagen-derpå foto-opptaket, og damene innrømmet det hadde blitt en lang dag og kveld foran kamera. Men tidlig på jobb, det er de. Sminken er imidlertid vasket av og Märtha har byttet ut silkekjole og skyhøye gullpaljetthæler med jeans og joggesko mens Elisabeth tasser rundt i saueskinnstøfler og en lang, løs bomullskjole, en nattkjole fra Marimekko, ser det faktisk ut som. De har begge en jordnær og nedpå energi. Latteren sitter løst og de er like uaffektert naturlige i denne settingen som de var på opptaket i går.

I dag, under intervjuet, er de mer i businessmodus. Antrekkene er pene, men casual, og helt uten regi setter de seg ved siden av hverandre i sofaen, nær hverandre nok til at jeg slipper å flikke og flakke rundt etter blikkontakt. Märtha finner rutinert ut hvordan man skal stille iphonen inn på opptak: – Ta opp, du, sier hun bestemt og legger mobilen til rette.

Bare noen dager etter dette skal jeg møte dem igjen, bare et “hei” i forbifarten når de glamorøse og stylet til fingerpissene går av scenen etter den mye omtalte “spirituelle seansen” med den mye omdiskuterte Lisa Williams. Dette skal vi komme tilbake til.

Nå er det – i første omgang – den nye boka “Stemmen eller støyen – om å være tro mot deg selv” det skal handle om: – Alle bøkene våre handler om personlig utvikling og åndelig vekst, begynner Elisabeth. – Men vi ble spurt av VG Helg-redaktør Jane Throndsen om vi ikke kunne tone ned litt dette med engler, skyter Märtha inn, og dermed får de begge et latteranfall som skal vise seg å ikke bli det siste i de timene vi tilbringer sammen. Märtha er kjent for å ha lett for å le, og for å få folk med seg i latteren. Hun kan myke opp de stiveste forsamlinger med å starte et fnis, sies det. Hennes smittsomme latter bryter visstnok is raskere enn den fineste champagne.

Elisabeth fortsetter: – Så, ja, boken er annerledes. I de to første har vi brukt vårt språk og våre bilder, men da vi prøvde oss på det i VG Helg fikk vi høre: “Hæ? Aner ikke hva dere snakker om”. Så vi måtte finne en måte å gjøre det om til noe som flere kunne forstå. Samtidig som det skulle være sant for oss. Det var en fin prosess, men krevende innimellom.

– Det med å bruke oss selv og historier fra vårt eget liv, det er jo sånn vi gjør i undervisningen, det faller oss for så vidt naturlig, sier Märtha.

Dette skulle jo i utgangspunktet være artikler, vi skrev en og en. Det var litt skummelt for meg å finne på noe nytt hver uke, men når vi så på det etterpå, så oppdaget vi at dette har faktisk en kropp. Og flere spurte oss, skal det ikke bli bok?

– Vi opplevde begge at selv om det var basert på ting som skjedde der og da, så var det flere lag i det. Det var ikke bare en dagbokblogg, sier Elisabeth.

Det går dypere, og vi begynte å se nye ting som løftet seg opp som et poeng. Nå som vi har satt det sammen, er det tydelig at det ligger noe under og noe bak. Kanskje ser vi dette fordi vi nå er et annet sted enn akkurat da vi skrev det?

– Det oppstår ofte situasjoner hvor livet kanskje prøver å fortelle deg noe, mener Märtha, hun snakker seg varm nå, det går ganske fort. Ordene kommer tumlende, men ikke famlende ut. For dette handler om den veien hun selv har gått, kongsdatteren som ble healer. Og det handler også om den veien Elisabeth har gått, den hjemmeværende firebarnsfruen med en sterk, uforløst åndelig lengsel. Begge satt de i sine gylne bur, tilsynelatende låst i et liv basert på generasjon etter generasjon med tradisjoner: – Jeg hadde vel aldri i mine villeste fantasier tenkt at det var dette jeg skulle gjøre med livet mitt. Det har valgt oss, sier Märtha, og Elisabeth tilføyer: – Hvis noen for 10 år siden hadde fortalt meg at jeg skulle sitte som fraskilt firebarnsmor og være en åndelig veileder, ja, da hadde jeg ledd høyt. Det har vært noen tøffe valg underveis, det er sikkert.

 Det er et engasjement her som kommer fra sjelen, og for meg oppleves det som ekte. Det handler om valgene de har tatt og erfaringene de har gjort seg: – Du må lytte til deg selv! oppfordrer Märtha.

Jeg tror at en bit av det er å tørre å være ærlig og å tørre å ta ansvaret tilbake i livet, er vanskelig fordi vi skylder på alt der ute, “derfor kan jeg ikke gjøre sånn”. Det er vanlig, men vi har hver og en et ansvar for hvordan vi reagerer. Hvordan er det du håndterer den situasjonen? Hva er det i deg som gjør at det er vondt? Hva er det som gjør at du fremdeles henger fast i noe som kanskje skjedde for mange år siden? Når du kan se på det og ta ansvaret tilbake, da kan du begynne å bearbeide. Da får du også kraften din tilbake. Før har du kanskje gitt kraften din bort, til fortid, begrensninger eller bekymringer. Men nå får du et valg: Du kan du velge om du vil fortsette å være i den situasjonen – eller om du vil gjøre noe nytt. Når du har gitt slipp, så åpner det seg muligheter du kanskje ikke har sett før. Så det å lytte med en stor dose ærlighet og nysgjerrighet – det er og har vært skjellsettende for meg. Kanskje må du også tørre å se de sidene ved deg selv du ikke har synes har vært bra. Men alle sider er i oss, fra det beste til det verste, og vi må lære å håndtere alt.

– Det handler om personlig utvikling, og det er ikke så veldig hokus-pokus. Vi holdt nylig et foredrag i Nord-Norge der både Geir Lippestad og Marie Simonsen var til stede. Etter foredraget kom Lippestad og sa: “Ja, men dette forstår jeg, jo! Hadde dere sagt dette i pressen, så hadde jeg forstått.” Anita Krohn Traaseth, som var på vårt foredrag “Kvinner i tiden” i Oslo Konserthus, hun sa: “Det dere snakker om og de metodene dere bruker er helt adekvat for meg. Jeg kjente igjen masse fra mitt eget liv.”

Få coaching med Märtha og Elisabeth av Tara

 

Märtha og Elisabeth var ikke to venninner som bestemte seg for å begynne å jobbe sammen. De kjente hverandre nesten ikke, selv om de var kurskolleger, da de startet Astarte.  

Märtha forteller: – Jeg ante ikke hvordan dette skulle ta av, jeg ante ikke! Verken hvordan det ville bli å jobbe med Elisabeth, om vi ville få en eneste elev, om det kom til å bli en suksess eller noen ting. Men det føltes inspirerende. Det var en indre drive der. Og så utviklet det seg videre derfra. Jeg tenke aldri konsekvenser, eller kontaktet en medierådgiver og spurte, tror du dette er lurt, eller? Det var bare en sånn drive som du noen ganger får i livet ditt.

– Det skapte seg, skyter Elisabeth inn.

- Vi begynte som kolleger. Det begynte jo den dagen vi snakket sammen om engler. Så da ble det en veldig fin måte å komme inn i det på, business først. Vennskapet har vokst frem.

I dag er de blitt nære venninner, og da jeg ber dem om å beskrive hverandre, kommer ordene lett og fort: – Märtha er veldig raus. Som menneske, venn, lærer, i alt det hun formidler. Hun er nysgjerrig og intuitiv, og har lært meg mye om smidighet. Hun kompromisser ikke, og jeg vet alltid hvor jeg har henne. Hun er et veldig vart menneske.

– Elisabeth er utrolig intuitiv. Hun er tydelig og spot on, ingen fingre imellom. Du vet hva som er der. I tillegg har hun en enorm innsikt på så mange ting, støtt og stadig dukker det opp uante sider; Wow! – hvor kom det fra? Det er veldig gøy å jobbe med og utvikle nye prosjekter med henne. Vi er gode på å spille ball og bli inspirert av hverandre. Vi er som en glidelås: vi har hver vår del, og når man setter det sammen, så blir det en helhet. Elisabeth er modig. Hun har aldri trukket seg fra noen ting. Jeg er vant til å stå i offentligheten, mens Elisabeth har ikke turt å snakke i forsamlinger med mer enn sju mennesker. Første gang hun skulle ut av den trygge komfortsonen, så var det foran 1000 mennesker! Hun gjør det på strak arm, intervjuer og alt. Jeg har jo brukt et helt liv på dette her, hun er bare tatt ut fra en firebarnsfamilie. Det er en stor oppgave å være hjemme, men det er en veldig annen oppgave. Hun har virkelig hoppet uti det med begge beina. Det synes jeg er helt fantastisk.

Ja, det er modig, for en som kommer ut fra nesten ingen steds, å hekte seg på en prinsesse, ikke bare som sidekick, men som sidestilt. Til det kommenterer Elisabeth: – Jeg har aldri tenkt: “å, så gøy å jobbe med en prinsesse!” Hadde jeg hatt en agenda, så hadde jeg vært sårbar. Men jeg har vært med på å skape noe ut fra det jeg har opplevd som sant. Og når du har den driven og tilstedeværelsen, da står du bare så innmari støtt.

– Selv om man ikke helt vet hvor man skal hen, fortsetter Märtha: – Jeg har blitt bedt om å komme med en 10-årsplan. Men jeg ser ikke inn i fremtiden! Jeg vet ikke! Det skaper seg. Livet er en prosess. Det er selvfølgelig  viktig å sette seg mål. Men man må tørre å satse selv om man ikke vet hvor man havner.

Nå har Elisabeth og Märtha hatt et seminar i samarbeid med  Lisa Williams. Lisa Williams er svært populær blant nordmenn. Hun har fylt Grieghallen i Bergen to ganger, i tillegg til fulle benkerader i Olavshallen i Trondheim og Oslo Konserthus. Hun har sitt eget tv-program, og i  2015 skal hun på norgesturne med showet “The Voices”.

Hvorfor i all verden stikke hånden inn i det vepsebolet der, nå som englehysteriet endelig begynner å roe seg?

De ler godt begge to: – Absolutt, vi trenger ikke mer rabalder. Men samtidig: hvor mye energi skal vi bruke på støyen rundt oss? Vi møtte Lisa og følte en ”connection”. Tja, la oss prøve noe. Sammen kan vi kanskje nå flere. Og samtidig er det noe med det at døden, den er kanskje ikke så ”way out there”. Vi har alle mistet noen. Det eneste vi vet er at vi skal dø. Kanskje vi bør begynne å ta døden med i livet, det er litt viktig for mennesker, og ikke nødvendigvis noe hokus-pokus i det.

Om seansen med Lisa Williams sier de: – Vi opplevde at det var bra dynamikk, men at vi har forskjellige retninger og gjør to vidt forskjellige ting. Lisa hjelper folk å forsone seg med døden, og mange trenger den hjelpen. Vårt blikk var på det mennesket som sto der. Kanskje var vi et supplement? Nå skal vi la det synke litt inn og se. Vi vet ikke ennå om vi skal gjøre noe mer sammen.

Märtha og Elisabeth har snakket mye om hva som for dem oppleves som sant. Men de synes det er like viktig å understreke at de ikke representerer en objektiv, allmenngyldig sannhet: – Det er ditt liv, og du må finne din måte å leve det på, understreker Märtha.

Det finnes en million, en milliard veier å gå. Det finnes like mange veier som det er mennesker. Vi må begynne å akseptere at vi er ikke like og at vi ikke kan gjøre alt likt. Alle kan ikke finne de samme løsningene, for de funker ikke for alle. Du må finne din egen løsning. Det kan vi gi deg verktøy til, hvis du vil. Men det finnes også mange andre måter å gjøre det på.

Gjennom arbeidet med Engleskolen – jeg mener Astarte – jeg mener Soulspring – opplever både Märtha og Elisabeth at de har utviklet seg som mennesker. De kan være seg selv nå. i møte med hvem som helst. Hennes tidligere Kongelige Høyhet og den forhenværende hemmafruen har fått oppfylt drømmer og utforsket lengsler de trodde var uoppnåelige. Hva nå?

– At vi har nådd nå ut til så mange, og at vi får jobbe med så mange fine mennesker, det er en gave, begynner Märtha alvorlig. Da dulter Elisabeth venninnen skarpt i siden med albuen og sier: – Kom igjen’a. Bare si det som det er. Du vil på Oprah.

– Ja, sier Märtha: – Vi drømmer om det. Å få være på Oprah.

Kanskje er du også interessert i...