trofékone og Karolina Ramquist
© Svein Finneide og Getty Images

– Det må være lov å være svak

Feminist og forfatter Karolina Ramqvist lar seg provosere av at alle kvinner i dag må være sterke.

22. desember 2016 av Lisbeth Skøelv

Den svenske 39-åringen bor i Stockholm med mann og tre barn. I sin nye bok, «Den hvite byen», skriver hun videre om karakteren Karin, som drømmer om å la seg forsørge og bli tatt vare på av en mann. 

Denne drømmen skurrer med ideene Karolina selv har vokst opp med, i et svensk sosialdemokrati der de feministiske idealene handler om at kvinner skal være uavhengige.

I din første bok om Karin, «Kjæresten», ville hun bare at hennes yrkeskriminelle mann skulle ta vare på henne, mens hennes eneste jobb var å sørge for et perfekt utseende og et plettfritt hjem. Hun lukket øynene for hvor alle pengene kom fra, og valgte bevisst et liv i passi-vitet. Det må gjøre litt vondt i feminist-hjertet ditt å beskrive slike liv?

– Tvert imot. Karin drømmer om å være en trofékone, og hun følger drømmen sin. Jeg er vokst opp med feminisme, og det er vel fordi jeg har et feministisk grunnsyn at jeg ble interessert i å skildre denne passive kvinnen og de dogmene som finnes i et slikt ideal. Karin er en person med en høy feministisk bevissthet, men samtidig lengter hun etter å få være svak og bli tatt vare på og få miste seg selv litt. 

Hun kommer fra den øvre middelklassen og har alle muligheter i livet, likevel velger hun å begrense seg selv ved å leve sammen med ranerkjæresten. I den kriminelle verden er kjønnsrollene nesten karikerte, de dyrker mannlighet og kvinnelighet. Karin går sterkt inn i den kjønnsrollen som blir forventet av henne og trives med det. Hun opphøyer det nesten til en kunst, denne iscenesettelsen av det «perfekte» livet. I alt jeg har lest fra gangstermiljøet, har kvinnen en perifer rolle. Jeg ønsket å løfte henne inn i sentrum.

Neglelakk og cupcakes

I et tidligere intervju har du sagt at fotballfrue-blogger inspirerte deg til å skrive bøkene om Karin …?

– Det kom en periode mange blogger fra diverse «hemmafruer», som for eksempler fotballfruene, der jeg begynte å se koblingen mellom at de ikke hadde egne jobber, de lente seg i stedet på mannen sin og var veldig opptatt av kropp og utseende og det estetiske. Det er mange som kan kjenne seg igjen i det, og jeg bestemte meg for å gjøre det til et stort element i romanene.

Du mener at Karins kvinnerolle fortsatt finnes – til tross for kvinnekampen som har vært ført i Norden de siste 40 årene. Er det blitt mer akseptert?

– Nei, jeg tror bare det er blitt mer synlig med trofékoner og fotballfruer i spissen. Ideen om kvinnene som har veldig mye tid til å lakke neglene og bake cupcakes, er et veldig kapitalistisk bilde som har sin plass i forbrukersamfunnet, og som løftes frem i sosiale medier. Der blir idealet om å være hjemmeværende også et kapitalistisk ideal blant unge kvinner som vil vise seg frem gjennom økonomisk status.

Provoserer det deg at den typen kvinne blir idolisert i vårt samfunn?

– Nå gjør det ikke det, men det har provosert meg, det har jeg merket når jeg har snakket om disse tingene med min snart 13-årige datter. Det er heldigvis ikke så mange som lever det livet, det bare virker slik i mediene. Vi har vansker med å godta at andre velger noe annet enn det «aksepterte». En del av feminismen er jo å få gjøre sine egne valg – på tvers av kjønnsrollemønstrene. Da kan vi ikke arrestere dem som velger annerledes enn vi selv ville gjort.

– Forbudt å være svak  

Har du selv vært i en situasjon der du hadde et ønske om å bli forsørget, tatt vare på av en mann?

– Jeg kjenner ofte på den følelsen, ha-ha. Det hadde vært deilig å slippe unna de markedsøkonomiske kravene om at man skal arbeide og være en pliktoppfyllende borger, og bare hatt tid til å lakke neglene og bake. Jeg kjenner meg igjen i Karin siden jeg er et menneske som har god kontroll på livet mitt, og at jeg er et produkt av et samfunn som hyller individualiteten og selvstendigheten. 

Jeg vil få lov til å være svak noen ganger og bare gi opp, men mitt privilegium er at det er en følelse jeg kan få lov til å ha, for jeg KAN jo ta vare på meg selv. Ut fra et emosjonelt perspektiv er det en forbudt tanke, derfor er den kanskje også litt forlokkende?

Du har tidligere uttalt at du synes det er morsomt å skrive om det som er forbudt. Hvorfor?

– Jeg tror jeg passer godt til det. Jeg er et menneske som har følt på mange tabuer. Jeg er typen som alltid vil gjøre det riktige, derfor tenker jeg mye på dem som gjør feil og hvordan det må føles. Skrivingen blir litt undersøking av temaer eller fenomener som fascinerer meg. Det handler ikke alltid om å forsøke å forstå noe, men heller å stille spørsmål ved noe. I denne boken handlet tabuet om å være svak. Jeg synes det finnes en veldig sterk fremgangskultur i vår tid, som handler mye om sterke mennesker. Kanskje ikke alle ønsker å være sterke? 

Karolina Ramquist

Svenske Karolina Ramquist er aktuell med boken «Den hvite byen».

© Svein Finneide

Kanskje er du også interessert i...