Anne B. Ragde og Unni Lindell om vennskap og suksess

De to venninnene på bokbad i Trondheim i 2016, og en gang på 1990-tallet.

© Svein Finneide og privat

Anne B. Ragde og Unni Lindell om suksess, krangling og vennskap

De feirer 30 år som forfattere og 27 år som bestevenninner.

16. desember 2016 av Lisbeth Skøelv

– Vi kan ikke bare flyte på navnet og tidligere suksesser, vi må levere noe jæklig bra hver gang for å innfri lesernes forventninger. Leserne er ikke dumme, skjønner du, sier Anne B. Ragde, aktuell med romanen «Alltid tilgivelse».

Sammen med kollega og venninne Unni Lindell var hun trekkplasteret under minibokbadturneen til Trondheim og Oslo i regi av Tara, Forlaget Oktober og Aschehoug. 

De bokaktuelle forfatterne, som har ligget på bestselgerlistene siden bøkene kom ut i høst, ble intervjuet fra scenen med boksigneringer både før og etter. Og seansen ble litt av en fest!

Vi tok en prat med damene om de store (og små) spørsmålene i livet:

Anne B. Ragde og Unni Lindell med bøkene Alltid tilgivelse og Jeg vet hvor du bor

Unni Lindell og Anne B. Ragde med sine nyutgivelser, Jeg vet hvor du bor og Alltid tilgivelse.

© Svein Finneide

Om pakten:

Anne: – Vi hadde samme bakgrunn og møttes på et årsmøte i Norske barne- og ungdomsbokforfattere, og vi begynte å prate og har pratet siden – i 27 år. Vi oppdaget at vi hadde samme «guts».

Unni: – Da inngikk vi en pakt: Vi skulle bli bestselgerforfattere, og det er ikke sånt man skal si høyt i Jante-Norge. Mange forfattere selger dessverre lite, men vi bestemte oss for å gå for å bli bestselgere, og for å støtte hverandre mot målet. Det har vi virkelig gjort.

Om humor:

Anne: – Vi har jo en humor som gjør at vi av og til sier «takk Gud for at ingen hører oss nå». Og vi gjør mye rart som ingen andre gjør. Hvis jeg foreslår noe galskap, så sier Unni med en gang «ja, det gjør vi». Hver gang vi skal ha et intervju, sier vi på forhånd: «Nå skal vi være seriøse.» «Ja da», sier den andre. Men så begynner intervjuet, og da rakner alt.

Unni: – Vi må jo være oss selv, og det er ikke alltid en fordel. Pressen skriver ofte om champagneglasset i hånden, men vi har flest hverdager som det ikke står om i blader og aviser. Vi jobber veldig mye og hardt, begge to. Men Anne og jeg har mye humor og gøy sammen – både til hverdag og fest.

Om arbeidsmoral:

Unni: – Vi har utrolig høy arbeidsmoral. Vi har faktisk skrevet 120 bøker til sammen. Det er ingen kjære mor hos oss, begge har for eksempel hatt magesår på grunn av presset rundt skrivingen.

Anne: – Jeg skriver selv om jeg ikke har lyst. Det er jobben min. Det er en myte at alt må være så artig hele tiden. For å bli skikkelig god i noe, må du tåle utrolig mye ubehag. Hvis du forventer at alt bare er lek og moro, forblir du en middelmådighet hele livet. Så enkelt er det.

Unni: – Nei, vi leker ikke når vi jobber. Hver bok føles som et maratonløp – et løp vi nesten ikke greier å fullføre. Det er veldig tøft.

Om suksessen:

Unni: – Vi har solgt 10 millioner bøker siden vi startet for 30 år siden. Om vi hadde trodd det?

UNNI OG ANNE I KOR:

– Svaret er JA!

Om krangling:

Anne: – Vi har jo kranglet også, det er et tegn på at vennskapet er godt. Vi har vært jævlig sure på hverandre noen ganger.

Unni: – He-he, ja, men det har aldri vært farlig.

Anne: – Det ble litt anspent den gangen jeg fikk ny familiehund, lille Mille, som jeg forgudet, som var så søt og lå i armkroken min om natten. Jeg måtte skru på lyset bare for å se på henne. Samtidig ble Unni farmor, og jeg forsto ikke at det var enda større enn å få hund. Så hver gang Unni snakket om det fantastiske barnebarnet sitt, så snakket jeg om Mille, og da ble hun møkklei til slutt.

Unni: – Theodor var liksom ingenting, bikkja til Anne var mye mer verdt.

Anne: – Men nå er jeg blitt farmor selv, og har bedt Unni ydmykt om unnskyldning.

Om bilkjøring:

Anne: – Unni kan ikke kjøre bil. Virkelig ikke.

Unni: – Jo, jeg kan det, men jeg er ikke så glad i å kjøre så fort som deg og jeg liker ikke dyre biler.

Anne: – Du er dårlig til å kjøre, Unni! Jeg puster nesten ikke når jeg sitter på med deg. Husker du ikke den gangen du satt med girspaken i hånda?

Unni: – Jo, men vi fikk jo skrudd den på igjen.

Anne: – Ja, i fart! Og så kjører hun mot enveiskjøringer. Jeg er helt utslitt når jeg har sittet på med henne.

Om ferier:

Unni: – Vi reiser sjelden på ferie sammen. Jeg drar til Frankrike og Anne drar til Svalbard.

Anne: – Unni er en frossenpinn. Når jeg skal røyke og henger ut av vinduet, kommer Unni og smekker det igjen. Hun vil ha et hermetisk lukket rom, ingen trekk eller en grad under 25. 

Anne: – Jeg drar dit det er kaldt og Unni drar til varmen. Dessuten er Unni gift, så hun reiser helst med ektemannen. Jeg er jo fri som fuglen.

Unni: – Jeg har en veldig flott mann, men Anne har foreslått at jeg skulle skille meg.

Anne: – Nei, jeg digger Per Christian, men det var litt kjedelig en stund da jeg var alene og kunne gjøre hva jeg ville, mens det var veldig mye Per Christian og Unni, så da foreslo jeg bare at hun kunne ta en liten pause fra ham, he-he.

Om penger:

Anne: – Vi er ikke redd for å si det: Det er deilig å tjene penger! Det er verdenshistoriens største myte at du ikke blir lykkelig av penger. Du blir lykkelig av penger. Og takk Gud for at vi begge har suksess, selv om det ikke var noe problem da bare Unni hadde suksess, det var i grunn veldig greit for meg så lenge hun delte litt med meg, he-he.

Unni: – Vi klyper oss i armen over det vi har oppnådd, for vi kommer fra veldig små kår begge to. Og nå bor vi fint og har nok penger til å ha det bra og gi bort mye. Vi er veldig takknemlig for det.

Anne: – Pengene har muliggjort å kunne spandere reiser og gjøre ting sammen med dem jeg er glad i og kjøpe hytte. Jeg kjøper ikke designervesker eller dyre klær.

Unni: – Ikke jeg heller, jeg hater sånt. Der er vi også enige, vi kjøper ikke vesker til 30 000 kroner – uansett hvor god råd vi har. Sånt blir vi kvalme av! Vi trenger ikke å gå rundt og vise at vi har penger, det er bare vulgært.

Unni Lindell og Anne B. Ragde fresher seg litt opp

Unni Lindell og Anne B. Ragde fresher seg litt opp før de skal møte hundrevis av lesere.

© Svein Finneide

Om vennskapet:

Unni: – I perioder har vi daglig kontakt. Vi kan være oss selv når vi er sammen. Vi har veldig sterke bånd – mer enn folk tror. Vårt vennskap er dypt og ekte. Som kjærlighet, faktisk. Vi kritiserer hverandre ikke så mye. Anne gjør jo veldig mye dumt, men jeg kritiserer henne ikke for det.

Anne: – Vi forventer ingenting av hverandre, for vi vet at den andre gjør sitt beste. Venner er verdt sin vekt i gull. De er mer verdt enn å ha en samboer eller en kaill.

Om fremtiden:

Anne: – Jeg tror vennskapet vårt er som nå når vi er 80 år – om vi blir 80. Vi har begge mistet venninner til kreften – livet er skjørt. Men jeg håper vi lever og fortsatt skriver bøker.

Unni: – Anne gleder seg veldig til piller på gamlehjemmet. Hun snakker om blå og gule avslapningspiller, ha-ha!

Anne: – Da jeg hadde blødende magesår, fikk jeg morfin i tre døgn. Det var så deilig! Så ja, jeg håper på litt morfin på gamlehjemmet.

Om hverandre:

Unni: – Anne er veldig omsorgsfull, hun sender med meg appelsinmarmelade og sånt når vi treffes. Det er et veldig trygt vennskap vi har, og jeg føler at det er evig.

Anne: – Unni har veldig mye omsorg i seg, er veldig lettrørt – det er jeg også blitt, det har skjedd etter at vi ble farmødre – men hun kan ikke lage mat, det kan hun ikke!

Unni: – Anne er ikke bare hel ved, hun er en hel gran. Jeg kan ringe henne midt på natten, komme til henne når som helst og være meg selv. Det betyr utrolig mye. Vi er i overkant selvstendige, litt rå og maskuline – og vi duller og maser ikke.

Anne: – Vi er veldig like. Vi sender ikke lange meldinger til hverandre om at «nå har jeg laget meg en god kopp te …» Vi orker ikke sånt svada. Vi er litt grenseløse som personer, vi bryr oss ikke om hva andre sier og mener. Vi gir i grunn mye faen. Det er deilig å ha noen som er likedan. Jeg føler vi er medsammensvorne. 

Kanskje er du også interessert i...