Forfatter Tove Nilsen
© Ken Ingwersen

– Vil ikke være sterk alene

Forfatteren Tove Nilsen (64) skriver i sin nye roman om berusende og sårbar kjærlighet – både til den nye mannen i hennes liv og til favorittreisemålet Kreta.

30. september 2017 av Lisbeth Skøelv

Selvbiografisk roman

Tove Nilsen er aktuell med sin 33. bok, "Himmelske tilstander".

«På Kreta blir jeg yngre enn hjemme i Norge. Ikke ungdommeligere, ikke glattere, ikke løsrevet fra fødeår og alder, ikke fjernere fra døden, men så lett i kroppen, så lett til sinns, i stand til å bære all tyngde jeg har blitt påført eller har påført andre.» (Utdrag fra romanen)


Dette er ikke din første roman med utgangspunkt i Kreta ...?

– Da jeg skrev «Kretadøgn» for 14 år siden, tenkte jeg at det var den ene boken jeg skulle skrive om Kreta, ikke flere. Men så hadde jeg så lyst til å skrive en til, og hvorfor skulle jeg ikke unne meg det? Det hadde også med å gjøre at en person som betyr ekstremt mye for meg, var blitt så gammel. Den 84-årige restauranteieren Manolis har jeg også skrevet om i spalten min i Tara. Han er et av de varmeste og mest gavmilde menneskene jeg kjenner. Boken begynte med at jeg ville skrive et slags portrett om ham.

Hva sier han om at du har skrevet om ham i en norsk bok?

– Det tror jeg knapt han skjønner. Jeg har prøvd å forklare ham det, men da kaller han meg bare for propagandaminister for Kreta. Jeg vet ikke om han har lest en skjønnlitterær bok i hele sitt liv, men han tar det forhåpentligvis som et kompliment at jeg skriver om ham.

Hvorfor er Kreta så viktig for deg?

– Det var helt tilfeldig at jeg kom dit i 1979 for første gang, og da skjedde det med meg som har skjedd med mange mennesker som kom til Hellas, det var noe som grep meg og som aldri slapp, alt fra landskapet til menneskene og gjestfriheten. Man kan reise rundt til mange vakre steder, men så kommer man plutselig til et sted som berører en. Nå har jeg vært på Kreta flere-og-femti ganger, det har blitt mitt andre hjem.

«Vil jeg hjem igjen? Klart jeg vil hjem igjen. Jeg vil bare aldri reise herfra.»

Du skriver: «Jeg hører ikke hjemme her, det bare kjennes sånn, det er en forestilling jeg og mange med meg liker å leke med.» Hva mener du med det?

– Jeg tror alle mennesker har et sted, enten fra barndommen eller fra en reise, der du kjenner at en del av deg ble igjen da du dro hjem. Men vi kan aldri bli helt hjemme der. Jeg tenker ofte, når ting er litt vanskelig, at nå pakker jeg bare og selger det jeg har og drar til Kreta for å bo der. Men jeg vet jo at jeg for alltid da vil bli «den norske damen», jeg blir aldri gresk selv om jeg flytter dit. Jeg vil alltid stå på utsiden.

«Først falt jeg ut av litteraturen. Så falt jeg ut av parforholdet. Så falt jeg ut av selskapslivet.»

Det er vel ingen tvil om at dette er en selvbiografisk roman. Hvordan ser du på det å utlevere deg selv og dem rundt deg?

– I denne boken er det et sted og noen mennesker man kan gjenkjenne, og hovedpersonen heter det samme som meg. Meg selv kan jeg jo utlevere så mye jeg bare vil, men jeg tenkte grundig igjennom om det var noen som kunne føle seg utlevert i boken. Jeg tror ikke det. Det er hovedpersonen, kvinnen som tenker, som utleverer mye av sin usikkerhet, tanker rundt kjærlighet, hva tør man, hva tør man ikke, særlig når man har blitt 60+, hva kan man gå inn i, hva er naivt, hva er ikke naivt. Slike tanker. Derfor er det mest meg selv jeg utleverer.

Tove Nilsen, forfatter
Hemmelig:

Tove Nilsen deler følelser rundt brudd, ensomhet og forelskelse med leserne i sin nye roman. Men hva som er selvopplevd og hva som er fiksjon, vil hun ikke avsløre.

© Ken Ingwersen

Du er brutalt ærlig når det gjelder både tidligere og nåværende forhold. Er det problemfritt å utlevere folk som lever i romanform?

– Nei, og hvis jeg satt og tenkte at jeg utleverte noen som ikke kom til å like det jeg skrev, da ville jeg stoppet meg selv. Jeg har veldig strenge grenser. Det kommer fort opp i meg «ligg unna det, ikke nevn det», mange scener som man tenker kunne blitt litt av et kapittel, men som jeg unnlater å ta med. Jeg vet om mange forfattere som ville gått i debatt med meg og sagt at for at det skal bli bra, må du utlevere alt. Det er jeg uenig i. Jeg redigerer meg selv innen mine etiske grenser. Når du ikke nevner navn eller fysiske beskrivelser, ikke gir noen tydelige markører som folk kan kjenne igjen, da har du en frihet. En bok skal mottas som en roman. Selv om det er selvbiografiske elementer i romanen, er slett ikke alt sant som står der. Denne boken er ikke mitt familiealbum.

«Å tigge om kjærlighet, hvem nedlater seg til det? Jeg har nedlatt meg til det.»

Du viser deg veldig sårbar og usikker i boken, og beskriver den voksne, begynnende kjærligheten. Hvordan var det å skrive om dette?

– Det var både fint og utfordrende. Det som fikk meg til å skrive om det, er at jeg synes jeg omgis av så mange mennesker på min alder, pluss minus, som står i akkurat dette. «Jeg har møtt en ny. Jeg har gått helt inn i noe, jeg greier ikke å stoppe.» Vi lever i en periode der folk skiller seg en gang, to ganger, tre ganger i godt voksen alder, og stiller med mye historikk og bagasje. Jeg husker at jeg – da jeg ble skilt første gangen – lurte på hvor jeg skulle gjøre av minnene mine, ferieminnene, minnene med barna. Og hvis man skulle være så heldig å møte kjærligheten på ny igjen, da vet man at den andre man møter også har en langfilm av minner gående i hodet. Det er mange med i filmen når man møter hverandre som godt voksne. Og det er sårbart.

Du har selv nettopp møtt kjærligheten på ny, er det de begynnende tankene om dette vi kan lese i boken?

– Ja, det er det. Jeg var interessert i det sårbare ved å være så voksen at jeg strengt tatt kan klare meg selv, for det har jeg bevist ved å bo alene lenge, men kanskje ikke ønske å være alene. Det er en følelse mange jeg kjenner beskriver, at de mestrer livene sine, men ikke synes det er noe stas å hele tiden definere seg selv som alenepersoner. De får til det meste, men trives ikke helt i sin egen selvstendighet. Så kommer 17-årsberuselsen når de møter noen, og håpet om at det de trodde var helt avstengt, skal få lov til å begynne på nytt igjen. Å finne kjærligheten i godt voksen alder er en gave, det er noe man bør være takknemlig for.

I romanen skriver du at det kan fremstå som patetisk å reise etter kjærligheten, og du spør ved hvilken alder det patetiske inntreffer. Har du funnet ut når det egentlig gjør det?

– He-he, nei, jeg vil helst være utenfor den alderen selv. Vi kan alle smile veldig ømt av helt unge menneskers nyforelskelse. Og man smiler enda ømmere når man ser ordentlig gamle mennesker som finner hverandre i alderdommen. Men så er det alderen der man ikke er ung og ikke helt gammel, men aldrende. Jeg tror alle har vært i den situasjonen der man tenker «spar meg, dette er jo helt kleint». Spesielt synes vel de unge det om oss litt eldre. Men kanskje vi bare skal våge det patetiske og ikke bry oss om hva andre tenker? Man kan velge å sitte og analysere hele livet, eller man kan velge å heller leve livet. 

Ny bok, Tove Nilsen
Ny bok:

Tove Nilsen er aktuell med sin 33. bok, «Himmelske tilstander».

© Ken Ingwersen

Gjennom bøkene dine får man inntrykk av at du er en veldig åpen person. Stemmer det?

– Jeg har alltid oppfattet meg selv som en veldig privat person, i livet viser jeg meg ikke så mye frem. Jeg forstår veldig godt hva Knausgård sier når han sier at han er en veldig privat person, og at folk tenker at når du går så tett på livet ditt når du skriver, kan du da være veldig privat? Bøker er bøker, det er språk, stemninger og bilder man ser for seg, og ingen vet helt hva som er sant og hva som er fiksjon. For meg er det nesten sånn: Jo mer privat i livet, jo lenger kan jeg gå i bøkene.

«Noe av det jeg frykter mest, er å bli avvist, derfor har jeg også problemer med å avvise.»

Du skriver ærlig om frykten for å bli avvist.

– Jeg vet hvor vondt det er. Vi har vel alle en grunnleggende frykt for å bli avvist, og noen bærer det nok med seg fra barnsben av. Jeg hadde tidenes flotteste mor, men hun kunne være så avvisende at det gjorde meg redd. Det kan hende at det sitter igjen fra den gangen. Og vi har vel alle vært unge og blitt avvist av den vi var forelsket i, og plutselig står man der og tenker: «Jeg var ikke god nok.» Å bli avvist er nok en av de vondeste følelsene som finnes.

«Kunne jeg ikke være sterk alene? Nei, jeg kunne ikke det. Jeg så etter noen overalt.»

Du ville ikke være sterk alene?

– Nei, jeg ønsket ikke det. Da jeg var yngre gjorde jeg veldig mye for å bevise for meg selv hvor selvstendig jeg var. Jeg trodde at å være sterk alene var noe å etterstrebe. Jeg reiste for eksempel til byer helt alene for å vise at jeg klarte meg fint, og jeg klarte meg jo fint også, men jeg gikk jo hele tiden og tenkte at jeg ikke ville være der alene. I spennet mellom selvstendigheten og sårbarheten lever nemlig de fleste av oss. 

Tove Nilsen, bok Himmelske tilstander

Om boken "Himmelske tilstander":

"Å bli ærlig betydde å bryte opp nok en gang. Hun er tilbake på Kreta, den varme øya er som et annet hjem for henne. Hun går turer i timianduft og møter stadig den pur unge kattemoren med et kull på sju små. Denne reisen er ikke som de tidligere. Hun har nylig mistet sin far. Hun har brutt med han hun var sammen med i mange år. Hun har møtt en mann som hun er i ferd med å bli kjent med. Er det noe ved tanken på voksen kjærlighet som gjør henne ekstra sårbar?

På Kreta er lyset og de klare fargene som før, men det fins færre jobber og mindre penger her nå. I havet omkring den vakre øya synker båter fullastet med flyktninger. Da hun møter sin gamle venn Manolis, ser hun at ansiktet hans er merket av sykdom.

"Himmelske tilstander" er en rik roman om dødelighet og skaperkraft, om brudd og ny kjærlighet." 

(Forlaget Oktober, 379 kr)

Kanskje er du også interessert i...