Vigdis Hjorth

Vigdis Hjorth: – Vondt å bli stemplet som løgner

Den nye romanen til Vigdis Hjorth har skapt stor debatt. Men hun går ikke med på at det er hennes egen historie hun har skrevet.

7. november 2016 av Lisbeth Skøelv

«Jeg var redd for å dø så familien skulle begrave meg og mor eller far holde tale i begravelsen og lyve meg opp, lyve oss opp. Jeg var redd for å dø for å bli innhentet av familien og miste meg selv i døden.»

Fra romanen «Arv og miljø»

På det ytre plan handler boken om en arvetvist, to av fire søsken som blir forfordelt sammenlignet med de to andre. Har du selv vært involvert i arvestrid?

– Jeg er kommet i en alder der foreldre begynner å dø, så jeg har mange venninner som har stått i den problematikken. Det er mange følelser involvert, og det har nesten overrasket meg hvor heftig det har vært. Det er et interessant tema som det er fint å ta tak i, fordi jeg tror det vil angå mange.

Arvestriden er vel også bare en konsekvens av forholdene i den dysfunksjonelle familien. Egentlig handler boken om familiehemmeligheter som dukker opp til overflaten …?

– En arvestrid står ikke bare om de materielle tingene, det symboliserer ofte relasjonene i familien. Det å ha vokst opp i den samme familien betyr ikke nødvendigvis at man har opplevd den samme barndommen. Alle er så sikre på sin egen historie, at når det blir krangling om de materielle tingene, utløser de forskjellige fortellinger om hvordan vi egentlig har hatt det i denne familien. 

Hadde det bare handlet om penger, tror jeg ikke det ville blitt så store konflikter. Jeg tenker ikke så mye på om jeg selv kan havne i arvetvist, men jeg ville synes det var uendelig trist om mine barn skulle begynne å krangle om verdiene mine etter at jeg var borte, så det er sikkert lurt å ha en bevissthet rundt dette, og ikke ta som en selvfølge at arvingene skal løse det greit seg imellom. Det er dessuten et lurt prinsipp å ikke forskjellsbehandle etterkommerne så veldig.


Incest og løgnanklager

Fortellerstemmen Bergljot ble misbrukt av sin egen far fra hun var 5 til hun var 7 år. «Fars forbrytelse var større, men renere, fars selv-dom var hardere. Mor lot som ingenting.» Hvorfor har jeg-personen tilsynelatende et større problem med morens unnlatenhet enn farens overgrep?

– Jeg har holdt flere skrivekurs hos Kirkens Bymisjon, og der har jeg hørt slike historier, om hvor tøft det er å skulle være med på skuespill om at alt er bra i familien. Moren i boken oppfordrer til å være med å spille skuespill, mens faren på en måte har trukket seg litt tilbake. 

I tillegg presser moren på og er sint, aggressiv og anklager datteren for løgn. I den kommunikasjonen blir Bergljot ikke tatt på alvor, moren later som om hun ikke har hørt datterens historie, og oppfordrer stadig til å begynne forholdet på nytt som om ingenting har skjedd. Det greier ikke Bergljot, for det vil være en fornektelse av henne selv. 

Min erfaring fra Kirkens Bymisjon er at den type ting kan være like ille som selve hendelsen. Barndommen blir man dessuten aldri kvitt – på godt og vondt. 

Arv og miljø av Vigdis Hjorth
BOKAKTUELL:

Boken Arv og miljø har skapt stor debatt om bruk av virkelige hendelser i litteraturen.

© Cappelen Damm

«Man kan ikke tilgi det som ikke er innrømmet.» Jeg leser det som at hun ville vurdert å tilgi farens overgrep mot at faren innrømmet det ..?

– Ja, da ville liksom kortene bli lagt på nytt. Da vil hun bli trodd, og det er noe av det viktigste for henne. Nå skjer jo ikke dette, men det ville vært en helt ny situasjon. De som jobber med overgrepsoffer, sier at det å ikke bli trodd for mange føles som et nytt overgrep. Min erfaring er at å sette ord på en vond hendelse, gir en stor følelse av lindring og beherskelse. 

Det har vært så vondt å sitte sammen med noen av brukerne hos Kirkens Bymisjon og sett hvordan de ikke er i stand til å sette ord på opplevelsene sine, men samtidig blir jeg veldig takknemlig for at jeg kan skrive. Etter min mening føyer denne boken seg inn i rekken av en ganske stolt tradisjon av kvinnelige forfattere som har gått inn og kastet lys over tabubelagte temaer, som Sigrid Undset, Amalie Skram og Bjørg Vik, for å nevne noen. 

Det er viktig å kaste litt flomlys over de mørke krokene, enten det er i familielivet eller i ekteskapet. Som forfatter må man av og til tørre å sette ord på temaer det ikke snakkes så mye om, og som samtidig er ganske krevende å sette ord på. «Arv og miljø» var helt klart en svært krevende roman å skrive.

Vil ikke holde kjeft

At to av søsknene hennes ikke tror på anklagene hennes, går hardt inn på henne. «At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg.» Er det viktigste for et overgrepsoffer å bli trodd?

– Ja, jeg tror det er enormt viktig, og at å bli trodd kan begrense skadene i ettertid. Incestoffer bakser ofte i et rom der de både skal bære det de har opplevd, og også få skylden for å ha ødelagt familien. «Nå har vi det så hyggelig, og så skal du komme med historiene dine og ødelegge alt». Bergljot i boken føler det er en aggresjon mot henne fra familien. Hun føler at hvis hun skal være med i familien, må hun lære seg å holde kjeft. Det vil hun ikke.  

Vigdis Hjorth
© Svein Finneide

Man ser ofte at for eksempel overgrepsofre selv blir overgripere, voldsofre blir selv voldelige. «Så forferdelig at den ødelagte sprer ødeleggelse, at det er så vanskelig å unngå.» Er det uunngåelig?

– Det skal veldig hardt arbeid til for å gjøre om skaden eller smerten til noe som er godt for en selv og for andre. Det klassiske tilfellet er jo at den som selv er blitt slått, er den som helst slår. Rainer Werner Fassbinder (tysk filmregissør, journ. anm.) har sagt at det er undertrykkelsens mest infame konsekvens, at den bidrar til å ødelegge den undertrykkede, og gjør vedkommende mindre i stand til å frigjøre seg. 

Jeg kjenner folk fra Kirkens Bymisjon som velger å ikke få barn av redsel for hvordan de skal bli som foreldre. Det er trist. Men for at det ikke skal høres helt håpløst ut, må jeg si at jeg har tro på at man kan komme langt med å sette ord på det man har opplevd – verbalt og skriftlig – enten til psykolog eller folk rundt seg. Så det er ikke uhelbredelig, men det må stor bevissthet til, mye selvrefleksjon og man må få hjelp.

Feilen med "Festen"

Du refererer flere ganger i boken til den danske filmen «Festen», som handler om en familiefest der alle hemmeligheter kommer til overflaten, om fortielsene og de seksuelle overgrepene. Men du skriver at «feilen med «Festen» er at det går bra for han som konfronterer sin far og familie, til slutt». Hva mener du med det?

– Familien tror jo ikke på hovedpersonen i filmen, og når det ser som mørkest ut, dukker det opp et bevis for overgrepet i form av et brev. Men dette beviset finnes jo ikke i virkeligheten, i alle fall ikke for de aller fleste som forsøker å bli trodd av sin egen familie. Mangelen på bevis er veldig krevende, og uten bevis blir overgrepsofrene ofte sett på som løgnere.  

FORFATTERMØTE:
FORFATTERMØTE:

Forfatter Vigdis Hjorth og Taras journalist Lisbeth Skøelv.

© Svein Finneide

Men har du forståelse for at det også er krevende for en familie å få servert en så vond historie som ikke lar seg verifisere?

– Ja, det er kjempekomplisert. Men jeg tenker nok samtidig at den totale avvisningen som skjer i boken min – og som er det vanlige – burde vært unngått, man burde heller ha satt seg ned og pratet om det. Det skjer antagelig ikke fordi det er forbundet med noe så skamfullt, og det vil få så store konsekvenser for familien. Åpner man for samtalen, risikerer man å ødelegge familien. Det ligger i sakens natur at den nesten er uløselig.

Du skriver ofte om tabuer, hvorfor er du så tiltrukket av slike temaer?

– Jeg tror det er litt frigjørende å utforske tabuer. Jeg er mest opptatt av kjønn, for det eksisterer atskillig flere tabuer for kvinner enn for menn. Så å skrive om disse er mitt feministiske prosjekt.

Det vi ikke snakker om blir ikke borte

Hva føler du er viktig ved denne boken?

– Kanskje at den viderebringer en form for innsikt i hvordan det usagte likevel virker å finnes i n’te potens. Det er ikke slik at hvis vi ikke snakker om det, så finnes det ikke. Det kan da faktisk virke enda sterkere. Så jeg prøver å si noe om at det vi ikke snakker om, det blir ikke borte, det finnes der, og videreføres ofte til neste slektsledd.

Du er kjent for å bruke dine egne opplevelser i skrivingen din, du og Bergljot har flere likhetstrekk, og det spekuleres i media om hvor mye av bokens tema som er selvopplevd. Hva sier du til det?

– Det er nok litt overdrevent at jeg bare bruker selvopplevde hendelser i forfatterskapet mitt. Det er en myte. Men hvis leseren finner en link til noe som ligner på meg i bøkene mine, tror de alt som står der er sånn. Når en forfatter insisterer på at noe er en roman – og jeg skriver jo bare romaner, da må man lese det som en roman.

Synes du det er ufint at journalister spør om temaet i denne boken er selvopplevd?

– Dere kan godt spørre om det, noen ting er nok ekstra pirrende for journalister å spørre om, men jeg kan velge selv hva jeg vil svare. Jeg er den eneste som har kontroll på hva som er fiksjon og hva som er fakta i alle mine bøker. Jeg har skrevet en roman. Hvis jeg skulle skrevet en selvbiografisk roman, så ville jeg kalt hovedpersonen Vigdis Hjorth! 

Kanskje er du også interessert i...