© Johs Bøe Illustrasjon: Rune Markhus

Smarthet: En posttraumatisk plageånd

Etter en krise kommer jakten på mening.

1. september 2015 av Marthe Reienes

Det kan ikke være bare enkelt å leve sammen med en posttraumatiker. Først har kjæresten fulgt meg gjennom kreftbehandling som en bauta med bein. Nå er vi over i neste fase.

 

Nå har jeg blitt en posttraumatisk plageånd som står og napper ham i armen mens jeg spør: Kan vi ikke kjøpe hund? Kan vi ikke flytte til New York? Kan vi ikke flytte til Stavanger? Kan vi ikke pusse opp? Male en vegg i alle fall? Kan vi ikke få oss fosterkatt? Nei? Kan vi ikke få oss parsellhage? Kan vi ikke åpne en bar? Nå vet jeg det, vi kjøper oss en gammel gård og flytter på landet! Nei? Kan vi åpne kunstgalleri? Kjøpe en foodtruck?

 

Hos oss mennesker oppstår det visst ofte et behov for en ny start etter en krise, et behov for å finne mening i det meningsløse som har skjedd. Noen leser selvhjelpsbøker, andre går i kloster. Jeg har fått ny tatovering og begynt å synge. Men det er ikke nok. Jeg er på søken. Etter mening, etter planer, etter et prosjekt å jobbe med. Selvfølgelig handler det også om at man etter å ha vært nær døden, plutselig innser at man kanskje har dårlig tid.

”Et behov for posttraumatisk vekst” kaller psykologen min det.

 

Ah, ser man det. Jeg har rett og slett fått meg en prematur 40-årskrise. Fiffig.

 

Behovet for posttraumatisk vekst viser seg å være smittsomt, for samboeren min har nylig kjøpt seg sportsbil som er så liten og upraktisk at jeg føler meg som en eremittkreps når jeg skviser meg ut og inn av den, med alle armer og bein stikkende ut og rumpa inni.

 

I bagasjerommet er det akkurat plass til to tannkoster og en t-skjorte på deling.

 

Så kjører vi rundt i denne bitte lille bråkete cabrioleten, da – jeg er litt for bred for den og han er litt for lang for den. Kommunikasjonen består av at vi roper korte setninger til hverandre over høy musikk og vindsus.

 

«Her var det fint!»

«Ja, her var det fint.»

«Se på utsikten her da!»

«Ja, fin utsikt!».

 

Og så sitter vi skikkelig tett og har vinden og solen i ansiktet og skyggene bak oss og kjenner på hvor hyggelig det er å ha en midtlivskrise og hvor fint det er at behovet for posttraumatisk vekst lar seg overdøve av en sykt bråkete motor og gøy musikk en liten stund.

 

 

Tara-journalist Marthe Reienes (36) ble en gang utfordret til å finne et ord i ordboken som inneholdt navnet hennes. Det ble ett treff: Smarthet. Etter endt kreftbehandling synes hun det ordet kler hennes nye livsvisdom. Se @smarthet på Instagram. 

 

Kanskje er du også interessert i...