forfatter Siri Hustvedt, bokaktuell, boknyheter 2017
Bokaktuell:

Når Siri Hustvedt skriver romaner, utleverer hun lite om sitt eget liv. – Jeg er nemlig ikke like interessert i mitt eget liv som i andres, avslører hun.

© Svein Finneide

– Hadde en kvinne skrevet «Min kamp»-bøkene til Karl Ove Knausgård, ville de aldri blitt utgitt!

Den prisbelønte norsk-amerikanske forfatteren Siri Hustvedt snakker ut om dagens feminisme, sitt forhold til pornografi og skuffelsen over Knausgård.

8. oktober 2017 av Lisbeth Skøelv

«Patriarkene skuffer oss. De ser oss ikke, og de hører ikke på oss. De er ofte blinde og døve overfor kvinner, og de brisker seg og gjør seg viktige og oppfører seg som om vi ikke finnes.»

(Fra boken «Kvinne ser på menn som ser på kvinner»)


Du har samlet en rekke av dine essays i boken med den fantastiske tittelen «Kvinne ser på menn som ser på kvinner». Hvordan kom du på tittelen?

– Åpningsessayet i boken handler om en kunstutstilling i München der det bare ble vist bilder av kvinner, malt av interessante malere som Picasso, Beckmann og de Kooning. Arbeidstittelen min var noe kjedelig som «Menn som ser på kvinner», men så tenkte jeg, det er jo jeg, en kvinne, som ser på menn som ser på kvinner. Det var slik tittelen ble til.

I boken skriver du at kvinner i kunsten, spesielt med referanse til Picasso-litteraturen, ofte bare blir omtalt med fornavn, mens menn omtales med begge navn. Hva forteller det deg?

– Det er helt utrolig! Vi snakker ikke om kunstkritikk fra 1800-tallet, men faktisk nyere litteratur. Alle kvinnene Picasso var involvert med, omtales bare med fornavn. Det er en måte å gjøre kvinner små på, nesten om til barn. For de eneste gangene Picasso selv omtales med bare fornavn, er da han var en liten gutt. Jeg tror ikke en gang det er bevisst av forfatterne å omtale kvinnene som påvirket Picassos kunst på den måten, som for eksempel Dora Maar, en god fotograf og interessant kunstner som omtales bare som «Dora». Jeg finner det dypt fornærmende!

Siri Hustvedt, forfatter, bokhøsten 2017
Nesten norsk:

Med norsk mor og norske oldeforeldre på farsiden, har den internasjonalt anerkjente forfatteren med det norskklingende navnet Siri Hustvedt, et nært forhold til Norge. – Jeg har bodd her i til sammen 2,5 år. Jeg føler meg hjemme i Norge, sier amerikaneren. 

© Svein Finneide

Du er jo en uttalt feminist. Hva synes du om dagens feminisme?

– Vi kan nesten ikke kalle det feminisme, men feminismene i flertall, for det er mange forskjellige retninger, vi er ikke en samlet flokk. Jeg synes det er viktig at man identifiserer seg som feminist – både kvinne og mann, for det sender signal om at jobben fortsatt ikke er gjort. Det gjelder definitivt i mitt eget hjemland, USA, der kvinner fortsatt ikke har de lovmessige rettighetene de burde ha. Selv i de mest progressive vestlige kulturene, som jeg regner Norge og Norden som en del av, er det fortsatt mange implisitte fordommer mot kvinner.

Men Norge og de andre nordiske landene er jo kjent for å gå foran når det gjelder likestilling ...?

– Dere ligger laaangt foran. Jeg føler meg alltid så bra i de nordiske landene, for holdningene til kvinner er mer frigjort her. Det er ingen tvil om at Norge ligger foran de fleste på det feltet, langt foran både USA, den sørlige delen av Europa og store deler av resten av verden. Langt flere kvinner i viktige posisjoner finnes her. Det gjør meg utrolig stolt av å være delvis norsk!

Les også: "Feminisme er ikke en privat følelsessak som kan velges vekk så snart vi føler oss sterke, smarte og vellykket", sier forfatter Tove Nilsen.

Siri Hustvedt
Åpen og ærlig:

Taras journalist Lisbeth Skøelv intervjuet bokaktuelle Siri Hustvedt.

© Svein Finneide

Jeg leste at du og datteren din gikk i den store Kvinnemarsjen i Washington etter presidentinnsettelsen i januar?

– Ja, Sophie og jeg gikk sammen, det var en fantastisk opplevelse å dele med henne og de over 800 000 andre som også gikk. Det var ordentlig rørende! Etter den helt utrolige marsjen, spiste datteren min og jeg middag sammen med minst 16 andre, og flere rundt bordet reiste seg og sa noen ord. Jeg reiste meg og sa: «Hvis det er en ting vi har gjort i dag, og som ingen kan ta fra oss, er at vi har tatt tilbake ordet ’fitte’». Det ordet kan jeg bruke helt uten å nøle i dag på grunn av marsjen, der folk bl.a. stilte med fittehatt på hodet. Vi tok ordet tilbake, det er ikke lenger skamfullt og stygt. Omtrent som at de homofile selv har tatt eierskap til ordet ’homse’ og gjort det til noe positivt i stedet for et skjellsord. Det samme har vi gjort med ’fitte’! Det er et interessant fenomen at vi kan få til noe så sterkt sammen. Endelig har vi fittemakt, he-he!

Du skriver at det er helt på det rene at kvinner fortsatt er marginale størrelser i kunstens verden. Hva mener du med det?

– Bare fordi menn er født menn, blir de tillagt en høyere åndelig kvalitet. Du ser det i litteraturen hele tiden, det er nesten en klisjé. Hvis en mannlig forfatter skriver om livet sitt og følelsene sine, da er han sensitiv, åpen og innsiktsfull. Når kvinner gjør det samme, blir det bare personlig og patetisk. Hadde en kvinne skrevet «Min kamp»-bøkene til Karl Ove Knausgård, ville de aldri blitt utgitt, og hadde de mot formodning blitt utgitt, ville de ikke fått noen oppmerksomhet. Det er jeg helt sikker på. Selv om jeg – som tross alt har et navn i litteraturverdenen – hadde skrevet dette, tror jeg folk bare ville blitt forferdet. Tusenvis av sider med selvutlevering fra en kvinne? Come on! Men i rettferdighetens navn, det var mange nordmenn som fikk hakeslipp da den første boken kom ut. Det var nesten som om Knausgård hadde tatt av seg alle klærne og stilt seg opp midt på torget og grått høylytt. Romanformen hans var veldig unorsk, det var ingen tradisjon for så utleverende romaner i Norge da.

Du intervjuet en gang Karl Ove Knausgård på scenen i New York, og spurte ham hvorfor han blant hundrevis av referanser til forfattere i «Min kamp» bare hadde funnet plass til én kvinne. Svaret hans satte deg ut. Hva var det?

– «Ingen konkurranse!» Jeg ble så overrasket. Jeg fikk ikke mulighet til å følge opp svaret, og jeg vet ikke hva han tenkte på. Jeg tror han var helt ærlig, mange ville nok ikke vært riktig så ærlige. Jeg vil aldri påstå at Knausgård ikke synes at kvinner kan skrive, jeg tror dette stikker dypere og er mye viktigere enn det, nemlig at mange heterofile menn finner sin egen verdi bare i øynene til andre menn, aldri i kvinners øyne. Og slik tolket jeg svaret hans. Da han svarte som han gjorde, ble jeg fornærmet – både som kvinne og forfatter. Og aller mest ble jeg overrasket: Så hva er jeg da? Ikke verdt to sure sild? Det er en kjensgjerning at kvinnelige forfattere har flest kvinnelige lesere (80 prosent), mens for mannlige forfattere er det delt (50 prosent). Kvinner leser menn, men menn leser nesten ikke kvinnelige forfattere.

Du skrev i essayet at du synes synd på Knausgård …?

– Hvis du mister muligheten til å lese store kvinnelige forfattere fordi du bare anser mannlige forfattere som konkurrenter og verdige, så er det synd på deg. Om dette gjelder Knausgård – det vet jo ikke jeg, men det gjelder i alle fall mange menn i vår kultur. Det er trist at de går glipp av så mange bra bøker – og de får heller ikke lært noe om livet eller utvidet bevisstheten sin gjennom disse komplekse tekstene. Det begrenser dem.

forfatter Siri Hustvedt
Intellektuell:

Siri Hustvedt er utnevnt til æresdoktor ved Universitet i Oslo og kåret til en av verdens 15 mest intellektuelle kvinner.

© Svein Finneide

Du tar opp pornografi i et av essayene dine, og skriver at selv om «… postulatet om at pornografi pr. definisjon er et onde og alltid skadelig og kvinneundertrykkende, er det etter min mening falskt i seg selv, og fraraner kvinner deres eget begjær». Forklar.

– Det er masse porno som bare er ekkel med tanke på den kvinnelige deltagelsen, det er det ingen tvil om. Jeg er ingen forkjemper for ballongpupper og plastisk kirurgi nedentil, men det jeg mener er at myten om at kvinner ikke har pornografiske fantasier, er falsk. Jeg synes vi skal være forsiktig med å nekte kvinner å leve ut sine seksuelle lyster eller la dem objektivisere hva som enn tenner dem. Det er en del av å være et menneske. Men jeg har jo bare meg selv å sammenligne med.

Ja, hva er ditt eget forhold til porno?

– Det er begrenset, og nesten historisk, ha-ha. Jeg har hatt noen få erfaringer, mest på hotellrom sent på kvelden, med alminnelig hardporno, med andre ord med pornografi for heteroseksuelle menn. Jeg blir litt overrasket når jeg hører kvinner si at «porno har ingen effekt på dem». To nakne mennesker som har seg, det er jo ganske spennende. Jeg husker godt da jeg var ung og så et postkort med en halvnaken homofil mann på, og syntes det var såå erotisk. Erotikk i kunsten er også velkjent, kunstnere har malt og skulpturert nakne mennesker og erotiske motiver i hundrevis av år. «Jeg beund­rer bare fargene i bildet.» Særlig! Du kan ikke skille form og innhold. Selvsagt blir folk kåte av det, det er en del av opplevelsen av det bildet, å fornekte det blir bare dumt. Men jeg er selv ingen storkonsument av pornografi, altså.

Er du glad for at datteren din har vokst opp i en mer liberal tid enn du gjorde?

– Ja, jeg er veldig glad for det. Jeg ble en gang stilt et spørsmål om hvilken tid jeg ville reist tilbake til om jeg fikk muligheten. Jeg svarte at det smerter meg å si at dersom jeg som kvinne reiste mer enn hundre år tilbake i tid, ville jeg ikke hatt fullt statsborgerskap, jeg ville ikke kunnet stemme og lovene ville ikke beskyttet meg på noen måte. Jeg sa at kanskje jeg kunne reist tilbake som mann i stedet, da er det mange interessante perioder jeg kunne hatt glede av å besøke. For kvinner er nok tiden vi lever i nå, den beste som har vært! 

bok Kvinne ser på menn som ser på kvinner, Siri Hustvedt
Ny bok:

"Kvinne ser på menn som ser på kvinner"

© Aschehoug

Om boken:

«Siri Hustvedt er aktuell med en ny samling essays, som handler om kunst, kjønnskamp og identitet. De elleve livlige essayene i samlingen bærer preg av den karakteristiske personlige grunntonen vi finner i alt Hustvedt skriver, og vi kjenner igjen forfatterens lidenskap for kunst, humaniora og vitenskap.
Essayene ble opprinnelig skrevet mellom 2011 og 2015, flere av dem på oppdrag. Alle er publisert tidligere i svært forskjellige sammenhenger; alt fra lettere bidrag til avisspalter, bidrag til vektige utstillingskataloger og dyptpløyende forelesninger.
Hustvedt undersøker hvordan fordommer om kjønn og persepsjon påvirker hvordan vi ser på kunst, litteratur og verden som sådan.»

349 kr (Aschehoug).

Siri Hustvedt:

Alder: 62 

Bor: Brooklyn i New York, USA 

Familie: Gift med forfatteren Paul Auster, sammen har de datteren Sophie (30) 

Yrke: Forfatter. Sosiale medier: sirihustvedt.net (nettside) 

Aktuell: Med essay-samlingen «Kvinne ser på menn som ser på kvinner» på Aschehoug, hennes tiende bok utgitt på norsk. Utnevnt til æresdoktor ved Universitet i Oslo og kåret til en av verdens 15 mest intellektuelle kvinner.

Kanskje er du også interessert i...