Jordnær:
Jordnær:

Marian Aas Hansen er rett og slett et varmt menneske med et stort hjerte – og svært gode manerer.

© Svein Finneide

– Man skal ha respekt for at noen kvinner ikke vil ha barn

Artist Marian Aas Hansen ønsket seg egne barn. Nå tenker hun litt annerledes.

15. september 2016 av Kathrine Johns

Marian Aas Hansen, landets aller mest hvitblonde artisthode, drar seg i en sølvfarget hårtupp med et sett fjet­rende svartlakkerte negler, mens hun studerer menyen på Xích Lô, en vietnamesisk restaurant på Egertorget i Oslo.

– Får jeg lov til å bestille hummer?, spør hun høflig. – Jeg kan godt betale den selv, altså, skynder hun seg å legge til.

Marian er – etter min erfaring – Norges kanskje aller høfligste artist. Hun neier når hun blir introdusert til nye mennesker. Hun sier «tusen takk!» mange ganger om dagen. Hun er like blid, uansett hvor lenge hun blir oppholdt av publikum etter en konsert, selv om det er den 50. på 26 døgn, som under «Stille Natt»-turneen hun har vært med på i 15 år.

Marian har alltid tid til en selfie med en fan, og hun sier sannsynligvis også «tusen takk!» etterpå, med verdens bredeste og hviteste smil.

De første gangene jeg intervjuet Marian – og det er vel 15 år siden nå – tenkte jeg at hun her må da nesten være for god til å være sann. Jeg har lett etter sprekker i fasaden, uten å finne dem. 

Marian Aas Hansen er rett og slett et varmt menneske med et stort hjerte – og svært gode manerer. Selvfølgelig får hun hummer! Den måtte hun gjøre gjengjeld for også, for restauranten stengte tidlig og vi måtte fortsette intervjuet en ettermiddag hjemme hos meg. Marian er like fornøyd med takeaway-pizza, et glass hvitvin og espresso-pulverkaffe.


Kjemper mot stjernene

Fredag kveld står Marian på scenen igjen, i den femte sesongen av «Stjernekamp». Det ble ikke rare sommerferien for Marian i år, men hva gjør vel det, når hun skal være med på høstens store eventyr, «Stjernekamp» på NRK1? Forutsatt at hun kommer så langt som til finalen, vil det gå i ett frem til slutten av oktober.

– Jeg synes dette er skummelt. Fordi sang og musikk betyr så utrolig mye for meg. Det er så følelsesladet, personlig og privat, at det å konkurrere i noe så dyrebart, det er spesielt. Jeg skulle ønske det var slik at ingen ble sendt hjem – tenk å se alle de 10 artistene konkurrere i alle de 10 sjangerne, det hadde vært tv-underholdning, det!

Da Marian ble spurt om hun hadde lyst til å delta i konkurransen om å bli «Norges ultimate entertainer 2016», fikk hun ikke vite hvem andre som skulle være med.

– Jeg ble kjempeglad da jeg så den ferdige listen! For disse menneskene er både flinke og sympatiske. Det er jo noe ambivalens i det, for oh, shit, han er så flink, på den ene siden og å, så gøy å få delta sammen med dem.

De andre deltagerne i denne sesongen er Kash King Gashamura, Gunnhild Sundli, Kate Guldbrandsen, Håvard Bakke, Jonas Skybakmoen, Steinar Albrigtsen, Nicoline Berg Kåsin, Tomine Harket og Knut Anders Sørum.

– Jeg håper jeg klarer å henge med. Storband er den sjangeren jeg er mest fortrolig med, men det er ingen sjangere jeg gruer meg til. Dette er levebrødet og livet mitt. Når jeg har konsert, så er det ikke noen maske – det er meg. Det er hele meg. Helt på alvor. Om det er tøys og tull eller om det er alvor eller gråt eller hva det er. Men det er meg. Jeg har funnet en måte som jeg liker å jobbe på, og det er å jobbe helt på kanten, hele tiden, å tørre å være naken og sårbar, tørre å snakke om ting som betyr noe for meg. Kanskje vil jeg si litt om verdenssituasjonen, si noe om medmenneskelighet, når jeg har et publikum har jeg jo også muligheten til å si noe fornuftig.

Men!, sier Marian og stopper seg selv ved å stikke en finger opp i luften. 

– For selv om det nå er masse muligheter for folk til å synge på tv i dag, så kan det jo ikke være slik at «popstjerne» skal være det eneste akseptable yrket? Det er så mye mas i dag om at man skal bli kjent, og helst på tv. Noen er også utrolig talentfulle, og jeg mener det er plass til alle som vil synge og spille, hvis det er det de virkelig vil. Men kanskje har disse barna – som har et lite talent i musikk – et mye større talent i noe helt annet? Som ikke blir oppdaget, fordi det er musikken og muligheten til å bli synlig i media som de blir pushet på. Kanskje har de egentlig skikkelig lyst til å bli snekker! Elektriker! Eller et annet strålende yrke som vi trenger flere utøvere av.


Roser «de viktige» jobbene

– Jeg kommer fra en familie hvor alle har helt «vanlige» jobber. Både moren min og søsteren min er sykepleiere, og de jobbene der, hvor de er til stede for mennesker i liv og død, det imponerer meg stort. Jeg tar av meg hatten og bøyer meg i støvet for alle som jobber i helsevesenet, som ønsker å hjelpe andre mennesker! Det er kanskje de viktigste jobbene. La oss heller ikke glemme lærerne som tar vare på barna våre, som sørger for at de blir veloppdragne, kloke, empatiske, intelligente mennesker, og som snart ikke får lov til å si «hysj» en gang!

– Når det gjelder økonomi i dette yrket så er noen jobber veldig godt betalt, andre ganske dårlig. Da er det noen andre kriterier som teller: Fine folk å jobbe med, bra musikk og kanskje et hyggelig sted. Da er ikke hyren så farlig. Opplevelser er jo også en del av livet – og også i denne jobben.

– Det er jo litt interessant at det alltid er dem med mest penger som pruter, men som sagt, jeg driver med musikk fordi jeg ikke har noe valg. Jeg elsker jobben min. Jeg hadde aldri en plan B.


Takknemlig

Marian ser helt klart skjevhetene i samfunnet, og for henne er lik lønn for likt arbeid og at min tid er like viktig som din, en selvfølge.

– Jeg takker alle dem som har gått foran oss og gjort det mulig for oss å nyte de privilegiene vi har. Selv om det er et stykke igjen til full likestilling.

Marian var med i første kull og gikk to år på Bårdar, og etter det var det rett ut i sommer­show i Sandefjord. Abba-show under regi av Runar Borge. Etter det har hun jobbet som sanger og artist på fulltid, i snart 20 år.

For 14 år siden, da hennes daværende kjæreste, Kåre Conradi, var forloveren til Ari Behn, var det nok noen som lurte på hvem «hun blonde» var. Til tross for at «hun blonde» hadde vært med i flere oppsetninger og show, tok det lang tid før hun ble noe mer enn «dama til Kåre». Sånn sett var kanskje «Showtime» på Chat Noir Marians personlige gjennombrudd, der hun sto fullstendig jevnbyrdig med sin atskillig mer berømte kjæreste.

Marian har valgt seg en tilværelse med mye utrygghet – det erfarte hun da hun for noen år siden fikk en hevelse på stemmebåndet og mistet stemmen. Den var helt borte. Det tok nesten et år før den var på plass.

– Nå har jeg forsikret stemmebåndene mine, sier Marian. For det der var et lite innbringende år. Men, legger hun til: – Det beste norske politikere har gjort, det er at de innførte røykeloven. En gave til meg og alle som jobber i tidligere røykfylte lokaler.


– Pusher grensene

I showbusiness, som frilanser, kan det være vanskelig å planlegge dagen sin. Ofte er man redd for å ha for lite å gjøre. I Marians tilfelle har det vært motsatt – året fyller seg opp raskt, og 2015 var et travelt år. Det var også det året hun møtte Zelimir Kulisic, som hun samarbeider mye med nå.

– Vi møttes på Color Fantasy, faktisk. Min første jobb på båt! Han hadde fri, men ble med på et par sanger. Han har helt ekstrem scene-energi og -utstråling, og en fabelaktig stemme. Han er også utrolig morsom og forfriskende. Men å få produsenter til å satse på en «ukjent», nei, det var det ingen som ville. Så da gjorde jeg det selv!

Marian tar en haug flyere opp av vesken og smeller dem i stuebordet.

– Jeg har leid, og jeg produserer! Sammen med Zelimir. Dette er første gang jeg prøver meg som produsent, det er kjempegøy, og vi håper at det kan bli noe som varer lenge og vi kan reise rundt med! For er det noe Norge elsker, så er det amerikansk populærkultur. USA er jo populærkulturens vugge. Ta gjerne og del ut noen, nå har jeg satset penger her, og vi har i første omgang bare én kveld, så vi må selge billetter. Alexander Rybak og selveste Chan Romero (Hippy Hippy Shake) er blant gjesteartistene våre. Og plata vår blir også lansert den kvelden, så da er det mulighet til å være blant de første til å sikre seg signert cd!

Marians nærmeste synes nok at hun tar på seg litt vel mye og bekymrer seg for henne. Det er det ingen grunn til, mener Marian.

– Jeg har sagt til dem at de ikke må bekymre seg, for jeg blir bare sliten hvis jeg skal gå rundt og bekymre meg over at de bekymrer seg over meg. Da må jo jeg bare bruke masse energi for å overbevise dem om at alt går fint. Jeg vet det er godt ment, de er jo den nærmeste familien. Jeg er i en jobbfase nå der jeg ikke har mye tid til privatliv. For meg er det helt greit, alle har sånne faser. Generelt synes jeg folk styrer med veldig mye, de skal være med på ditt og henge med på datt. Og midt oppi det har de barn og karrierer. Alt skal skje, hele tiden. Milde himmel, kan jeg tenke: går dette bra, liksom?

– Men jeg klarer meg fint, selv om jeg kanskje forteller for lite til familie og venner. Når det er prosjekter på gang, gjerne mange forskjellige, så blir det mye mailer, samtaler og meldinger, da kan jeg føle at jeg er ferdig snakka. Periodevis har jeg ikke lyst til å fortelle noen ting. Jeg har ikke behov for å snakke med folk hver dag om hverdagslige ting.

– Mange går på den klassiske smellen, og det virker som ingen lærer av hverandre... I fjor tenkte jeg at det ble litt mye. At jeg spratt opp i sengen hver natt uten å huske det om morgenen, var vel kanskje ikke noe godt tegn, men det gikk bra.

– Jeg er flink til å lytte til kroppen min, men det er klart jeg pusher grensene av og til.

Også intervjuer er krevende, det tar masse energi. For meg er det jo veldig personlig at folk spør om mitt privat- og familieliv. Jeg synes jeg gjentar meg selv hele tiden. Det som alltid går igjen er: Hva har du på deg? Har du det bra? Og selvfølgelig – vil du ha barn? Første gang jeg fikk det spørsmålet tror jeg var i 2001. Det har ikke skjedd noe nytt på den fronten. Og den dagen, hvis den skulle komme – så lover jeg å sende ut et presseskriv!


Marian om barn

Marian lever ikke et A4-liv. Det var en fase hun ønsket seg egne barn. Nå tenker hun litt annerledes.

– Det føles av og til som at det er viktigere for andre enn for meg selv om jeg skal ha barn. Det er for så vidt hyggelig. Det jeg synes er viktig å understreke, er at jeg har et skikkelig fullverdig liv, et meningsfylt, rikt liv. Jeg er heldig som har muligheten til å møte så mange flotte mennesker i jobben min, og jeg har et veldig godt forhold til familien min. Jeg hadde aldri den drømmen som ung, om prinsessebryllup, hus og barn. Jeg skulle jo bli dyrlege, men så kom musikken.

Marian er så heldig å være gift med en musiker som spiller både trommer og piano, og de jobber like ofte sammen som hver for seg.

– I perioder er vi mye borte, men vi er gode på hverdagslykke! Det er å lage deilig middag og vin hjemme, og se en god film. Frokost er også en liten lykkestund. Det er fint å ha en partner som vet hvordan arbeidstiden i dette yrket kan være, og det å ha passion for yrket sitt.

– Jeg er heller ikke redd for å bli alene, jeg står godt i meg selv. Du blir satt på gamlehjem, og så blir du alene likevel, tenker jeg. Det er også nok mennesker på denne jorda vår. Hvis jeg plutselig får sånn: Nå må jeg ha barn, da håper jeg at jeg kan lage et, eller så tenker jeg at det er et eller annet vesen som trenger meg.

Marian snur seg bort. Hun legger en hånd over munnen, den stopper tårene som har begynt å renne.

– Det er ikke på grunn av dette med egne barn at jeg gråter. Jeg gråter over hvordan vi mennesker behandler hverandre. Vi kriger, dreper og behandler dyr, mennesker og jorda vår dårlig. Jeg blir så ulykkelig av det. Da får jeg lyst til å bare – jeg vet ikke hva. Men jeg er et fredsbarn. Det er nok vann, plass og mat til alle. Grådighet og maktsyke, dette behovet for bare å ha mer og mer, og ta mer og mer. Verden lider, vi tar liv og ødelegger naturen. Hvis noen på en annen planet skulle se ned på oss, ville de sagt: De der er helt håpløse. Vi må starte på nytt. Alt som har med dyr og natur å gjøre går veldig inn på meg.

– Det er også en ting som kvinner kanskje bør tenke på: – at man skal ha respekt for at noen kvinner ikke vil ha barn. Det er egentlig ikke veldig god folkeskikk å spørre hele tiden. Folk kan ha sine grunner, som de kanskje ikke ønsker å dele med hele verden, og dette er jo et veldig personlig valg.

– Jeg ble spurt mye før, og en gang sa jeg: «Dere burde være glad for at jeg ikke gråter og går, eller akkurat har tatt abort – dette er ekstremt privat.» Folk skal ikke ta det som en selvfølge at alle vil ha det, og kan få det.

– Jeg elsker barn og elsker å ha dem rundt meg. Barn krever full oppmerksomhet og det liker jeg. Alle tar valg for seg og sitt liv ... Og vi er forskjellige! La folk ta forskjellige valg.

Marian er ekstremt familiekjær, og hun kan nesten ikke få fullrost sine nærmeste nok.

– Jeg elsker søsteren min, er så lykkelig for at jeg har henne, vi er super-venner. Det er jo ikke gitt at søsken blir venner, de kan bli født som to vesener som overhodet ikke passer sammen.

Søsteren min er også utrolig raus, selv om jeg er den i det «synlige» yrket. Hun viser det så tydelig, sitter på konsert og gråter og smiler. Hun har to vidunderlige barn som er litt mine barn og. Jeg har vært innmari heldig. Verdens fineste mor og far som har supporta meg, kan aldri huske at de har satt spørsmålstegn ved mitt valg, aldri sagt: Er du sikker på at du ikke heller bør? ...


Sterkt imot skjønnhetspresset

Siden Marian begynte å vandre inn på de skrå bredder, er det et helt annet utseendefokus i dag enn den gang. Marian bryr seg lite om det, og for å demonstrere, gjør hun så mange grimaser at jeg nesten ikke kan se hva som er opp og hva som er ned på ansiktet hennes.

– Jeg har masse rynker allerede, det er en del av et levd liv. Jeg kan nesten bli sur på fabelaktige skuespillere som ødelegger sin naturlige skjønnhet med botox og fillere. Å, nei! Vanskelig å se karakteren i filmen da, man ser bare på det stive fjeset. Man må være skikkelig forsiktig med sånt i mitt yrke. Du mister mye når du ikke lenger kan bruke ansiktet ditt fritt.

Marian er ikke lenger «hun blonde i bunad» som leide Kåre Conradi i prinsessebryllupet. Hun er lykkelig gift med en musiker, hun tør å jobbe for den og det hun tror på, hun tar seg selv på alvor og kjører tøffe forhandlinger selv.

Hun er like varm, jordnær og beskjeden på egne vegne som hun alltid har vært, men under silkehansken lurer det en knyttneve av stål, om det gjelder.

Om alt dette – og hennes utvilsomt sterke sjangerbredde – får henne til topps i høstens «Stjernekamp» – ja, det skal det bli spennende å følge med på. 

Kanskje er du også interessert i...