© Xenia Villafrance

Maiko (35) ofret alt for ballettkarrieren

– Jeg slet mye med insomnia og stress de første årene, og jeg følte meg ikke hjemme her i Norge, sier Maiko Nishino. Les om hennes tøffe vei til toppen!

20. februar 2016 av Lene Wikander

– Det var verdt alt sammen. Alt blodslitet. Publikum gråt. Jeg kjente jeg nådde inn i hjertene deres.

Alle hilser ærbødig på Maiko. Nasjonalballettens prima ballerina. Hun som har vært solist i Svanesjøen, Tornerose, Sukkerfeen i Nøtteknekkeren og selveste Askepott.

Føttene til Maiko er senete, røde og harde. Akkurat som kroppen. Å være yndig ballerina på scenen krever beinhard trening bak den. 

Bergtatt som ung 

Som tiåring fikk Maiko se sin første ballettforestilling i hjembyen Osaka. Det var en oppsetning av Romeo og Julie, og da var det gjort. Hun ble bergtatt av hvordan danserne kunne forteller historier uten å snakke.

Bare ved å bruke kroppene sine fikk de publikum til å gråte, le og sitte som fjetret til dramaet som utspant seg på scenen. Maiko var ikke i tvil. Hun ville bli ballettdanser selv.

Ung og alene 

Som 14-åring bestemte Maiko seg for å dra til Sveits for å for å gå på Hans Meisters danseskole. Helt alene, tusenvis av mil fra foreldrene til et land der hun ikke snakket språket eller kjente en levende sjel.

Faren hennes syntes det var bare tull og at hun i det minste kunne vente til etter hun var ferdig på skolen, men moren var veldig støttende og forsto alvoret bak datterens ønske.

Ville jeg bli danser så måtte jeg gå inn for det fullt og helt, eller så kunne jeg bare droppe det. Foreldrene mine støttet meg økonomisk, og på et tidspunkt solgte de også huset sitt og flyttet inn til bestemor for å dekke utdannelsen min.

Fra Sveits til London 

Etter åtte måneder i Sveits gikk veien videre for Maiko. Denne gangen til prestisjefylte Royal Ballet School i London. Hun danset i klasse med nesten tretti andre tenåringsjenter. Konkurransen var beinhard

– Jeg taklet presset ved å danse enda mer enn jeg hadde gjort før. Jeg danset så å si hele tiden. Etter tre år fikk jeg et dansestipend av skolen for å finansiere studiene. Det er jeg glad for. Foreldrene mine hadde neppe klart et år til med søsknene mine i bestemors hus.

MODIG:
MODIG:

Som 14-åring dro Maiko helt alene til Sveits for å starte på dansestudiene. 

© Xenia Villafranca

Støtte fra moren 

– Jeg var et veldig følsomt og annerledes barn i Osaka den gangen. Derfor var et fysisk medium som dans et veldig godt sted for meg å leve ut min personlighet. Ville jeg bli danser så måtte jeg gå inn for det fullt og helt.

– I Sveits fikk jeg fikk en voldsom hjemlengsel og var veldig fortvilet. - Trodde du dette skulle bli enkelt, dette visste du før du dro, svarte min mor. Jeg ble såret der og da. Hun visste likevel at det var det jeg trengte å høre når jeg nesten var i ferd med å gi opp.

Veien til Norge 

At Maiko endte opp i Norge etter endt utdannelse, skyldtes at hun også hadde lyst til å danse moderne ballett i tillegg til den klassiske.

– En venn av meg som var halvt norsk, introduserte meg for de skandinaviske dansekompaniene. Jeg ble veldig fascinert av det norske kompaniet som var ungt i ballettsammenheng og drev med mye spennende.

Maiko dro på audition da en stilling åpnet seg, og fikk jobben. 

Tilpasningsvansker

Maiko syntes det var vanskelig å tilpasse seg Norge og norsk kultur i begynnelsen.

– På tre år hadde jeg bodd i tre forskjellige land; Sveits, England og Norge.Jeg slet mye med insomnia og stress de første årene, og jeg tror det skyldtes at jeg forandret så mye i livet mitt så ung, og at jeg ikke følte meg hjemme her i Norge. Hjemme for meg var fortsatt i Japan.

PERFEKSJON:
PERFEKSJON:

Trening, trening og atter trening må til for å holde seg i verdenstoppen som ballettdanser. 

© Xenia Villafranca

Åpenhet 

Maiko har ikke alltid vært åpen om det vonde og vanskelige ved å velge en karriere som ballettdanser. 

– Før var jeg ikke komfortabel med å snakke om det, men nå synes jeg det er greit.

Åpenheten nyter også kunsten min godt av. Det er viktig for meg at publikum føler det jeg føler. Jeg er og blir et følelsesmenneske. 

FAMILELIV:
FAMILELIV:

I dag nyter Maiko både familielivet og tilværelsen som danser i Norgen. Men veien frem dit har vært tøff og lang. 

© Privat

Fant kjærligheten 

I 2004 møtte Maiko Nicolai som jobbet som lydtekniker i Operaen. Et halvt år senere var de forlovet, og i 2014 fikk de sønnen Eilif. I dag kan Maiko med hånden på hjertet si at hun er lykkelig i Norge.

Hun tenker seg lenge om før hun svarer på hvordan hun hadde reagert om sønnen ville satse på en karriere som ballettdanser.


– For det første ville det vært annerledes fordi han er gutt, men ville han bli profesjonell danser hadde jeg ikke stanset ham. Men jeg ville forklart ham hvor vanskelig det er og hva det koster. Først når han var fullt klar over prisen han må betale, ville han fått lov. 

– Min mann satt i salen i går og så at publikum gråt. Han gråt også. Jeg dør på slutten av forestillingen. Så det satt altså over tusen mennesker i salen og kjente meg langt inn i hjertene sine. Å vite at jeg har nådd inn dit er sterkt.

Det er sånt som gjør livet som danser til livet selv.

Kanskje er du også interessert i...