Lene Marlin, psykisk sykdom
© Lars Botten

Lene Marlin: – Det er så mange som sliter. Det var godt å kunne fortelle at de ikke er alene.

Det er snart 20 år siden Lene Marlin brakdebuterte som artist. Det skulle vise seg å bli tøffere enn forventet. Hun har tatt flere pauser fra offentligheten, men nå er hun tilbake som mentor i «The Voice» på TV 2.

27. september 2017 av Kathrine Johns

Denne veien. Følg meg! sier Lene Marlin mens hun med en myndig håndbevegelse nærmest geriljamarsjerer oss gjennom trengselen av velkledde, diamantbehengte gjester i Dagligstuen på Continental Hotel. Selv om gjennomsnittsgjesten her er en generasjon eldre enn Lene, er det tydelig at hun er kjent med veien bort til vårt bortgjemte, lille bord. Gjennomsnittsalderen til tross, Lene vet nok at dersom hun stopper opp og ser seg over skulderen, risikerer hun at noen vil registrere hvem hun er. Lene har blitt gjenkjent nok i sitt liv til at hun ikke oppmuntrer til det. Superkjendisstatusen tok nesten knekken på henne én gang. Slik vil hun aldri ha det igjen. 

Tilbake som mentor i «The Voice»

I dag er hun tilbake i rampelyset, men i sitt eget tempo og på sine egne premisser, som mentor i «The Voice», der hun sammen med Morten Harket, Yosef Wolde-Mariam og Martin Bjercke skal velge seg 12 – blant 100 – som hun skal coache frem til betegnelsen «Norges beste stemme».

– Det er fint når man kan si ja. Og av alle slike programkonsepter er «The Voice» blant de bedre, for alle vi hører er flinke i utgangspunktet.

Det er interessant å betrakte Lene når hun sitter med ryggen til og lever seg inn i musikken. Hun skjærer nesten grimaser av konsentrasjon, øynene er lukket, det er etter tilsynelatende grundige overveielser hun trykker på den røde knappen som får stolen til å snu seg.

– Det er så mange som er flinke, skikkelig flinke, og det kan være fristende å fylle opp laget med en gang. Det gjelder å ha is i magen og huske på at man skal høre minst 80 deltagere til.

To minutter har dommerne på seg til å treffe en avgjørelse. – Det er vanskelig å definere akkurat hva som får meg til å snu stolen, men det er nok en stemme jeg synes høres følelsesstyrt, som har en klang av sårbarhet i seg. En stemme som ikke bare er perfekt.

Man skulle tro at lille Norge etter hvert ville slippe opp for talenter. At det er begrenset hvor mange nye stemmer vi kan dyrke frem hvert år, fordelt på «The Voice», «Idol», «Norske Talenter», «X-factor» og hva-de-enn-nå-måtte hete. – Nivået i år er likevel skyhøyt, mener Lene.

Lene Marlin, the voice
Åpenhet:

– Man må ikke føle seg tvunget inn i en åpenhet man ikke er klar for, sier Lene.

© Lars Botten

Åpenhet om psykisk sykdom

For fire år siden var Lene med i andre sesong av «Hver gang vi møtes». – Jeg liker det konseptet. Det handler om musikk og gode historier. Da vi kom på settet, hadde vi ikke møtt hverandre samlet før, det er litt av ideen at man ikke snakker seg tom før kameraene er på. Jeg har noen fantastiske minner fra de 10 dagene vi tilbrakte sammen.

«Hver gang vi møtes» markerte et skille for Lene. Hun hadde vært borte fra offentligheten i flere år. Året etter «Hver gang vi møtes» skrev hun en kronikk som ble trykket i Aftenposten, der hun fortalte sin egen historie om psykisk sykdom, om flere selvmordsforsøk fordi hun ikke taklet tomheten og det konstante presset. At hun aldri hadde trodd hun skulle leve lenge nok til å fylle 30. 

- Jeg følte at tiden var inne til å dele historien min

For å sette dette temaet på dagsorden, fikk hun Åpenhetprisen fra Mental Helse samme år, hun ble også nominert til Årets Navn i Dagbladet. Året etter fikk hun Fredrikkeprisen, hedersprisen til Norske Kvinners Sanitetsforening. Lene smiler, og det tegner seg dype søkk av smilehull i kinnene hennes. 

– Ja, det ble en del styr rundt den saken. For meg handlet det om at dette var en del av historien min, og noe jeg hadde snakket åpent om med alle rundt meg. Jeg følte at tiden var inne til å dele historien min, jeg er ikke flau eller skammer meg over dette. Det falt seg naturlig å være såpass personlig. Det er så mange som sliter. Og da var det godt å kunne fortelle at de ikke er alene. Nå har jeg fått det på avstand, jeg kunne aldri ha gjort det da jeg sto midt i det. Da hadde jeg nok med meg selv. Det er fint med åpenhet, men man må ikke føle seg tvunget inn i en åpenhet man ikke er klar for. Som med alle livsvalg man tar, må man velge veien selv.

– Reaksjonene har vært overveldende

Mange har takket henne for at hun turte å dele. – Reaksjonene har vært overveldende. En gang kom en dame som hadde levd et langt liv, bort og ga meg en klem. «Nå vet jeg at jeg ikke er alene. Og det er på tide at jeg også deler det jeg bærer på med noen rundt meg. Det er jo ingenting å skamme seg over», sa hun med tårer i øynene, og det gikk inn på meg på en fin måte. Jeg har møtt mennesker, både unge og gamle, og har sett at vi alle sliter med den samme eksistensielle angsten for ikke å strekke til. (...) 

Denne teksten er et utdrag fra en større sak. Les resten av det åpenhjertige intervjuet med Lene Marlin i Tara nr. 14, som er i butikkhyllene fra fredag 29. september!

Tara viser deg hvordan du får mer ut av livet! Bli abonnent!

Kanskje er du også interessert i...