© Johs Bøe/ Illustrasjon: Rune Markhus

Kommentar: Innside-rapport fra en gruppecoaching

Se meg, coach meg!

7. oktober 2016 av Marthe Reienes

Hvorfor er det ingen som ser på meg? JEG VIL AT DERE SKAL SE PÅ MEEEEG! Stemmen var skjærende, sår, full av sorg. Han hulket der han sto på steinen og høylytt ba om oppmerksomhet fra de han var sammen med i parken. Han var kanskje tre år og minnet meg om en nylig opplevelse da jeg ble invitert på en gruppe-coaching.

I utgangspunktet har jeg nok rådgivere her i livet, mor og far, venner, psykolog, tannlege, fysioterapeut, personlig trener, og ikke minst bransjen jeg er del av, magasinbransjen. Jeg er ganske selvutviklet, egentlig. Men det er jo alltid morsomt å treffe nye folk – og dessuten ble jeg lovet gratis champagne.

Lokalet, et kjølig og lekkert yogasted med visdomsord på veggene, var fylt til randen av minglende, pene mennesker som bruker navnet ditt med en gang de har lært det og som aldri ser ut som de trenger coaching. Blant de fremmøtte var det også en liten Jack Russell-terrier som svinset rundt og smilte. Mens vi andre fikk utdelt papir-livshjul og penner og satte oss ned på yogamatter på gulvet, satte hunden seg med ryggen til coachen.

Potensial og energi

Vet dere hva flyt er? spurte coachen, en sprudlende energibunt med skuddsikre hvite tenner og ensifret prosent kroppsfett.

En av deltagerne, la oss kalle ham Roar, rakte opp hånden og fortalte en anekdote om en gang da han hadde følt en fremmed kvinnes håndledd-smerte.

Hunden gjespet.

Coachen nikket høflig til Roar og hunden før han fortsatte. Om å avdekke folks egentlige potensial. Om energi.

En annen deltaker rakte opp hånden og sa at energi var viktig for henne i jobben hennes, hun var forresten også coach, og hun var forresten alkoholiker, så hun visste godt hva potensial og energi var.

Smilet til coachen var litt stivere nå. Men han snakket videre. Om livshjulet. Om energi. Om å sende ut ønsker til universet.

En yogainstruktør/DJ med mannehestehale rakte opp hånden og fortalte at hans nye singel nettopp hadde blitt spilt av landets største radiostasjon bare en uke etter at han hadde sendt ut vibber til universet.

Flott, begynte coachen.

Han ble avbrutt av Roar som tok ordet igjen, uten å rekke opp hånden denne gangen. – Det viktigste når man skal sende ønskene sine til universet, er at auraen er ren, sa Roar. Foran ham lå en liten bunke visittkort med tittelen «aura-renser».

Hunden gjorde en vaklete yoga-øvelse.

Viktigheten av å lytte

Det gikk opp for meg at de fleste ikke var der for å høre om coaching. De var der for å selge noe. Gløden i øynene deres var ikke iveren etter å lære, det var en skjærende trang etter å bli sett og hørt.

Det viktige i coaching er å lytte, sa coachen mens åtte hender skjøt i været fra folk som ønsket å fortelle mer om seg selv.

Hunden sov.

Innerst inne er vi alle han treåringen på steinen i parken. Coachen burde sagt som moren til barnet: Jeg ser deg. Du trenger ikke skrike sånn.

(De løy forresten om den champagnen. Med mindre det var hunden som hadde tatt den. Oppførselen dens var mistenkelig lik noen på champagnefylla.)


Marthe Reienes (37) er journalist og spaltist i Tara. Følg henne gjerne på Instagram.


Les flere saker av Marthe her! 

Kanskje er du også interessert i...