© Svein Finneide

- Jeg er ikke glad i smalltalk, jeg kjeder meg dønn ihjel!

Forfatter Herbjørg Wassmo (74) synes vi bør tørre å spørre mer - og gi skikkelige svar.

3. september 2017 av Lisbeth Skøelv

– Skal du være sammen med mennesker, nytter det ikke med ufarlig smalltalk. Du må spørre og gi skikkelige svar. Du må gi av deg selv og kreve at de du møter, gir tilbake og forteller hvem de er. Hvis ikke er all samtale bortkastet, sier den bokaktuelle suksessforfatteren Herbjørg Wassmo (74) til Tara.

– Vi må slutte å være så overfladiske, og heller gå i dybden. Vi ser hverandre enda mindre nå da alle stirrer inn i mobilen sin. 

Ikke gjemme oss bak ordene

– Men det var sånn lenge før smarttelefonene kom. Det har alltid vært sånn at vi har gjemt oss bak ordene. Ord er livsfarlige. De kan utløse både krig og traume. Og mangel på ord er fortielse, og kan også utløse de forferdeligste ting. Hvis vi først skal snakke, behøver ikke ordene å være så polerte, men de må i alle fall være nogenlunde ærlige. Jeg er ikke glad i smalltalk, jeg kjeder meg dønn i hjel, jeg får tannpine av det.

Hva gjør du i selskaper der det forventes at man smalltalker?

– Hvis jeg har tatt meg et par glass vin, kan det hende jeg blir ganske frekk. Men jeg skal jo helst ikke det, jeg skal være tilbakelent og mild, det kler meg best.

Bryr du deg om hvordan folk oppfatter deg?

– Ja, hvis jeg i det hele tatt ser det, og det er en fare. Hvis folk er for uinteressante i sin samtale med meg, så er det ikke sikkert at jeg oppdager hva de synes om meg, for da går jeg jo – hvis jeg kan. Men det viser seg ofte når man sitter og prater med folk, at det ikke er dumhet eller et ønske om å være overfladisk, det er bare sjenanse. Jeg forventer ikke at folk skal være interessante hele tiden, bare ærlige. 

Ut av systemet

Wassmo er høsten 2017 aktuell med romanen «Den som ser», den fjerde boken i suksesserien om Dina og hennes familie, som har solgt over 1,4 millioner eksemplarer.

Hvorfor ble det en bok til?

– Jentungen Karna forlot jeg faktisk for 20 år siden, i en scene i en kirke i Nord-Norge. Hun var 17 år og hadde nettopp holdt en gravtale for sin farmor, Dina, der hun tilsto to drap hennes farmor skulle ha begått. Jeg kunne ikke forlate henne, hun var en meget spesiell jente. Det at hun i 1890 sto i en kirke foran hele allmuen og tilsto to drap farmoren hadde begått, var såpass spesielt og dramatisk at jeg skjønte at hun ikke kunne klare seg i det samfunnet den gangen uten hjelp. Jentungen har dukket opp i alt jeg har skrevet etterpå, hun slapp ikke taket. Jeg har skrevet mange bøker siden da, men til slutt ga jeg meg. For hvem andre enn jeg vet hvordan det gikk med henne? Det måtte jeg finne ut av. Så jeg kapitulerte.

Du måtte få Karna ut av systemet?

– Jeg måtte få henne inn i systemet. Det var en god følelse. Og det var en frihet å gå inn i fiksjonen igjen etter noen selvbiografiske bøker. De var selvfølgelig også en befrielse, men til slutt visste alle hvem jeg var. De trodde i alle fall det. Jeg følte meg stigmatisert, også på grunn av overgrepshistorien som jeg hadde.

Du snakker om overgrepene fra din egen far som du skrev om i romanen «Hundre år» i 2009?

– Ja, historien ble veldig stor, og jeg forsto at det var viktig at noen tok tak i det og gikk i bresjen for å gi incest et ansikt. Men til slutt ble det en slags stigmatisering der jeg ikke kunne gå videre, for jeg ble hele tiden minnet på det. Det var det alle ville snakke om, og andre som har opplevd noe lignende trengte meg. Det var riktig og viktig å gå ut med historien. Men Karna trengte forfatteren, og forfatteren trengte Karna. Jeg måtte gå tilbake til 1890 og gjøre all researchen om igjen og lese mine egne bøker på nytt.

Hvordan er det å lese sine egne bøker etter så lang tid?

– Jeg leser aldri bøkene mine hvis jeg ikke er betalt for det, men nå måtte jeg det som research. Og jeg fant ut at jeg hadde glemt ganske mye. Jeg tok meg også – i all ubeskjedenhet – i å synes at mye var bra. Det hendte jeg leste en setning i ny og ne der jeg tenkte at «jøss, dette står jeg inne for». Men det var ikke forfatteren Wassmo jeg skulle bli imponert over, men at disse personene var innfiltret i hverandre gjennom familie og relasjoner, og at de hadde så stor makt til både å ødelegge hverandre og holde hverandre oppe. Da var jeg tilbake til det jeg tror er mitt prosjekt, å vise at vi alle er ansvarlig for hverandre – på en eller annen måte. 

– Vi har makt hver eneste dag til å gjøre dagen dårlig for en annen. Og vi greier ikke å ta det inn over oss, det blir for nifst og ansvarsfullt. Sånn var det i 1890 og sånn er det jaggu ennå.

«Den som ser»

Året er 1890:

Dina Grønelv skal gravlegges; hun overlevde ikke de store skadene brannen på Reinsnes ga henne. I den fulle kirka står barnebarnet hennes Karna foran forsamlingen, og vitner om det som lå Dina på hjertet før døden: de to mennene hun tok livet av. Etter slik å ha bekjent farmoras synder, blir Karna stum, og lukker seg inne i seg selv.

Verken faren Benjamin eller stemoren Anna kan nå henne, og tausheten omfatter også snart forholdet dem imellom. Da Karna forsøker å ta livet sitt med kniv, tar Anna en beslutning: hun vil ta med seg Karna til hjembyen København og hospitalet der mentalt syke kan behandles.

Med det kan hun også legge avstand mellom seg og Benjamin, og tenke over hvem hun selv er og hva hun gjør med livet sitt. For å kunne følge utviklingen i Karnas skjøre sinn, tar hun seg arbeid i Hospitalets administrasjon, der hun også stifter bekjentskap med Karnas behandlende lege: reservelegen Joakim.

(399 kr, Gyldendal). 

Ikke redd lenger

Flere forfattere jeg har intervjuet sier at det er noe tvangspreget over skrivingen deres, en følelse av å MÅTTE skrive. Har du det sånn?

– Det er ikke av tvang jeg skriver. Det er klart jeg må skrive, hva ellers skal jeg gjøre? Det er jo derfor jeg er på jorden. Men i hvilket tempo jeg skriver, det er en annen sak. Da jeg begynte med denne boken var det slett ikke sikkert at den skulle utgis, det kunne hende den var et litterært selvmord. Det visste jeg ikke. Å komme drassende med disse personene 20 år etter ... Jeg skrev dette for meg selv. Jeg vil ikke si at jeg driter i hva verden synes, det gjør jeg ikke, men jeg skrev boken og forlaget ville ha den, så da ble det bok!

Er du spent på mottakelsen?

– Det er klart at jeg er spent. På den annen side sluttet jeg å være vettskremt da jeg var ferdig med «Hundre år». Jeg kunne ikke gjøre noe nifsere enn å utgi den uansett. Før gikk jeg nemlig til sengs når jeg hadde utgitt en bok, jeg var vettskremt. Jeg er et angstmenneske, skjønner du.

Var det en lettelse å endelig fortelle om hemmeligheten du i alle år hadde båret på?

– Ja, det var en lettelse. Da «Hundre år» var ferdig, var all angst for hva mennesker skulle synes om min person og min yteevne feid bort. Det var ikke riktig alle slektningene som var glad for den boken, men ganske mange var glade.

I lys av debatten som kom etter Knausgårds «Min Kamp»-bøker, var det uproblematisk for deg å utlevere din egen slekt?

– Å skrive skal per definisjon ikke være uproblematisk. Å skrive en roman med biografisk tilsnitt skal koste. Det skal svi. Så boken jeg er aktuell med nå, er nifst uproblematisk for meg. Jeg har hatt ganske mange modeller, men det finnes ikke annet enn oppdiktede personer i den. Det har vært godt å slippe å forholde seg til virkeligheten. Jeg kunne ikke unngå å få med meg debatten rundt Knausgård og kritikken som kom rundt virkelighetslitteraturen. All god litteratur utleverer forfatteren, fordi en god roman går gjennom forfatterens tanker og sjel og opplevelser og innlevelse. Det er forfatterens menneskelige stempel som er stemplet på en god roman. Uansett. 

Selvbiografiske spekulasjoner

Lesere og kritikere har alltid spekulert i hvor selvbiografiske bøkene dine er, spesielt bøkene om incestrammede Tora, og da du sto frem med din egen incesthistorie følte de vel at ting falt mer på plass …?

– Jeg er ikke Tora, for all del. Og faren min var ikke tysk soldat, så hun hadde mye verre problemer å hanskes med. Og hun overlevde jo ikke. Så jeg er en hardere nøtt enn Tora var. Jeg har hatt en virkelig fiende i mitt liv, og jeg var veldig, veldig ung da jeg bestemte meg for at jeg skulle vinne. Før min far døde, var han mye reddere enn jeg var.

Karna, som i store deler av boken befinner seg på mentalsykehus, ser og snakker med døde mennesker. Jeg har lest at du også snakker med døde mennesker …?

– Ja. Men det lar seg ikke verbalt forklare, det høres bare patetisk ut og blir fort sekterisk. Jeg er som Karna epileptiker, men jeg går ikke på medisin. Jeg faller når jeg faller. Men hvis jeg har harde anfall og skal våkne fra det, kan jeg ha hallusinasjoner. At jeg ser ting er nok en kobling mellom den jeg er og fantasien min. Jeg tar ikke det som noen sykdom. Jeg er på ingen måte synsk. I alle fall ikke offentlig. He-he. Jeg bruker fantasien min for alt den er verdt, det er en overlevelsesevne. Og den har også blitt mitt levebrød. 

Unge Karna prøver flere ganger å ta livet sitt i boken. Du har selv fortalt at du var suicidal som barn. Forstår du Karna bedre av den grunn?

– Jeg forstår alle som prøver å ta livene sine. Det kan oppstå episoder eller langvarig press i et menneskes liv som blir uutholdelig, og der man går inn i en fase der man ikke skjønner de sår man etterlater seg hos andre. Man kan ikke forlange at et sykt menneske skal kunne forstå det. Men at et menneske som har mennesker rundt seg som elsker dem, gir slipp, det gjør meg rasende. Men jeg forstår dem. 

– Man skal være sterk for å bære sin psyke. Men det gjør meg også rasende å tenke på at jeg kunne godt ha tatt livet mitt selv, at jeg kunne skapt sår hos dem som faktisk brydde seg om meg. 

– Det skjønner jeg i dag når jeg er på et annet sted i livet. Man må ikke gi opp, det kan bli bedre. Det er så viktig at vi ser hverandre, at man tar signalene fra et suicidalt menneske. Det folk til alle tider har gjort, er å unnvike problemet og håpe at det gikk over. Man spør ikke hvordan folk egentlig har det. Vi er redd for at vi må gjøre noe, at vi bli involvert.

Du har vært tydelig på at noen av karakterene dine har vært så sterke at de nesten har tatt over. Er det slitsomt?

– Nei, jeg synes karakterene mine er atskillig mer interessante enn forfatteren. Og jeg er så glad de gangene jeg kan si at «denne boken er så mye, mye større enn meg, og den kommer til å leve mye lengre enn meg». Og det vet jeg. Det er en god følelse å etterlate seg noe. Alle kunstnere som i sitt liv agerer som om de er sine verk overlegne, de svikter sine verk, de slipper dem ikke frem, de skygger for dem. Det er mange – spesielt menn – som tror de er større enn sine verk, og noen ganger er de sikkert det også, men det betyr igjen at verkene deres ikke er så store.

Har du noen eksempler på det?

– Nei, det vil jeg holde meg fra. Jeg synes det er ganske tydelig.

Befriende sint

Jeg har lest at du synes vi kvinner er for lite sinte her til lands?

– Kvinner er ofte forbanna, vi er forbanna i 20, 30, kanskje 50 år, men bare inni oss, utad er vi milde og snille. Jeg er sint, uten at jeg vil slå eller skjenne. Av og til er det nok å si at man er sint. Det er litt befriende å være sint, det ligger en slags renselse i sinne. Fortielse av sinnet er usunt, når det en dag eksploderer, blir det livsfarlig.

I en alder av 74 er du fortsatt produktiv. Hvor lenge tenker du å fortsette å jobbe?

– Jeg har ikke noe forhold til det å være pensjonist. Jeg har vært privilegert, jeg har skrevet på heltid lenge, og har tatt meg rom og tid til å være så egoistisk at jeg har koblet ut verden. Det har vært på bekostning av dem som sto meg nær. For meg er det å ikke kunne skrive, en skremmende tanke. Jeg kommer til å fortsette å skrive så lenge jeg har hode til det. Det er ikke det samme som at det blir bøker av det eller at det skal utgis. 

– Å skrive er min måte å leve på. 

– Om jeg ikke gir ut flere bøker, er det ikke sikkert dere merker det engang. Det finnes så mange bøker i verden! 

Kanskje er du også interessert i...