– For å få plass til et nytt ja, må vi kanskje si nei til noe gammelt

Tør du å gi slipp, vil nye og uventede muligheter dukke opp!

19. desember 2016 av Lisbeth Pettersen

Noen ganger får jeg følelsen av at det er noe nytt på gang. Ikke mer konkret enn det. Et slags varsel om ekspansjon, eller forandring. Et ukjent steg, men ingen indikasjon på om det fører opp, ned eller til siden. Bare en intuitiv visshet om at noe er i gjære. Og at det er ok.

Jeg lytter med hele meg. Med ører og kropp, tanker og følelser. Og det jeg hører er behov for mer tomrom inni meg og rundt meg. Hadde jeg hatt en samboer nå, er jeg redd han hadde fått fyken.

Jeg husker en periode for en god del år tilbake. Jeg hadde akkurat flyttet fra et land til et annet. Jeg hadde sagt opp jobben. Tatt farvel med en kjæreste. Og bodde midlertidig i en skoeske. Jeg trengte tid. Noen baller måtte lande før jeg visste hvor jeg skulle sette hælene i bakken. I løpet av disse månedene hørte jeg meg selv svare «jeg vet ikke» minst seks ganger om dagen. Det var rart. Ikke skremmende, men underlig. Og uvant. Så kom det seilende helt nye muligheter, som det var gjort rom for – mer eller mindre bevisst.

For å få plass til et nytt ja, må vi kanskje si nei til noe gammelt. Mer av noe betyr mindre av noe annet. Det betyr å avslutte noe, slippe taket, koble fra og vente.

Jeg rydder i klesskapet og leverer alt jeg vet jeg ikke kommer til å bruke til Frelsesarmeen. Det går fort. Det er ikke så mye mer å rydde i. Jeg liker en minimalistisk livsstil. Slingringsmonn gir også pusterom.

Herregud, du har vel ikke fått en dødelig sykdom, spør en litt eldre venninne når jeg forteller henne om min pågående prosess. Hun holder på med en helt annen prosess, med å trygge seg.

Nei, for all del, å dø er også en endring, men jeg sitter ikke her og venter på døden. Jeg tror slettes ikke det er jordskjelv på gang, bare forandring, og jeg har lært å stole på det interne varselsystemet når det melder fra: Vær våken – noe er på gang. Ok. Jeg har alltid likt forandringer.

I de fleste sammenhenger må man gjøre noe konkret for å oppnå en endring. Men noen ganger handler det om å vente, om å gi slipp og gi plass. Det er vanskelig for virketrangen. Ambisjonene. Det krever noe av meg. Kanskje at jeg blir bedre på å slippe taket. På å kontrollere mindre. Lytte mer. Gi noe sjansen.

Det er ikke bare de store vendepunktene i livet som gir oss muligheten til åpne oss for noe nytt. Kanskje de små endringene er vel så viktige. Og mulighetene drysses over oss om vi har tålmodighet til å vente. Mot til å være i tomheten. Nysgjerrighet nok til å lytte, uten selv å fylle ut de blanke feltene.

Det enkleste er å stappe mer av det gamle i tomrom som oppstår. Da slipper vi stunder med usikkerhet. Vi kan la dagene gå i ett, og la tankene fortsette i en kontinuerlig malstrøm som holder oppmerksomheten fanget i det som skjer, det man ønsker skal skje, eller det man frykter kan skje.

– Du har vel ikke tenkt å evaporere, spurte en annen rappkjeftet venninne da jeg spurte om hun ville overta en skinnjakke som jeg aldri bruker lenger. – Men hvordan kan jeg vite det? spurte jeg tilbake. Kanskje jeg eksploderer, imploderer eller evaporerer. Det som skjer, det skjer. Jeg har vannet plantene mine etter beste evne.

Så rydder jeg på fjesboka. Sletter innleggene bakfra og oppover. Nei, fjesbok, jeg samler ikke på minner, verken gode eller dårlige. Jeg rydder vekk og lar tomrommet bre seg. – Er du sprø, spør en annen og mer fjes-opphengt venninne. – Det kan du da ikke gjøre.

– Ikke det? spør jeg. Er det fjesboka som styrer tiden min, livet mitt? Jeg trenger plass, fjesboka må akseptere det. Den stjeler oppmerksomhet.

Jeg elsker overganger. Jeg elsker vår og høst. Denne våren har jeg forsøkt å høre på gresset som gror, uendelig sakte, uendelig til stede. Og vente på det ukjente. Og den nye høsten.


Lisbeth Pettersen har i flere år vært Taras faste spaltist om mindfulness og meditasjon. Hun coacher også Taras lesere.

Kanskje er du også interessert i...