Ellen Dorrit Petersen, aber bergen
© Svein Finneide

Ellen Dorrit Petersen: – Jeg måtte følge kraften i meg!

Det tok fem forsøk å komme inn på teaterhøgskolen. – Det var som om en stein jeg ikke visste jeg hadde båret på, var borte. Endelig følte jeg meg som meg selv, sier den prisbelønte skuespilleren til Tara.

13. september 2017 av Kathrine Johns

Hun har dette utseendet, dette «noe», som kan pusses ned eller opp. Hun er som et blankt lerret, like troverdig enten hun spiller slitt, alminnelig eller glamorøs. Det er kanskje derfor karakterroller har blitt hennes styrke.

I høst er Ellen aktuell i en spillefilm og to tv-serier. «Thelma» er en romantisk, over­naturlig thriller, «Aber Bergen» er et rettssalsdrama, og «Grenseland» er det Ellen definerer som «et klassisk krimplot».

– Jeg har hatt det ganske travelt, sier 41-åringen. Det er vel som for en underdrivelse å regne. Siden 2008 har Ellen Dorrit Petersen spilt inn åtte spillefilmer og tre tv-serier. Og født to barn.

Ellen Dorrit Petersen
Ettertraktet:

Ellen Dorrit Petersen får stadig tilbud om nye roller, og er aktuell med en film og to tv-serier i høst. Her kledd i sort dressbukse, kr 1500, jakke kr 3200, sort t-skjorte, kr 500, alt fra Whyred. 

© Svein Finneide

Måtte bli skuespiller

– Jeg bestemte meg tidlig. Det var mer enn noe jeg ville, det var noe jeg måtte, følte jeg. Allerede 14 år gammel gjorde jeg en avtale med ungdomsskolelæreren min at «om 8 år, når jeg har kommet inn på teaterhøgskolen, da skal vi spise middag sammen på Theatercafeen». Det tok litt lenger tid da, men han kom faktisk over fjellet for et par år siden, og vi spiste på Theatercafeen og tilbrakte en dag sammen i Oslo. Det kaller jeg lærerdedikasjon!

– Jeg søkte teaterhøgskolen første gang da jeg var 21 år gammel, og kom ikke lenger enn til første prøve. Jeg hadde jo lest med en regissør og alt. Jeg prøvde å være flink. Jeg var ikke det. Jeg søkte enda tre ganger, det lengste jeg kom var til tredje prøve. Etter fjerde avslag hadde jeg egentlig gitt opp og bestemt meg for å skrive bok i stedet. Selvbiografi.

– I en alder av 25, ha-ha. Jeg hadde jo ingenting å fortelle. Jeg har nok hele livet hatt et ekstremt behov for at jeg skulle komme dit at livet mitt føltes viktig. 

Ellen hadde ikke kastet bort årene mens hun søkte. Hun hadde brukt tiden til å utdanne seg til adjunkt med opprykk og jobbet som lærer i ungdomsskolen. Giftet seg hadde hun også, og kjøpt rekkehus.

– Men jeg hadde siktet på dette studiet i så mange år. Det var en sterk del av meg som jeg ikke hadde fått til. Jeg var bare et barn da identiteten min opplevdes som en skuespiller. Inni meg var det klart og tydelig. Utad tror jeg ikke det var mange som trodde at dette kunne være reelt. Jeg var nemlig svært sjenert som barn, nærmest innesluttet.

Det ble heldigvis et femte forsøk.

– Da kom jeg inn! Det å møte en gruppe mennesker som var som meg, som hadde de samme drømmene, den samme hungeren, det forandret meg. Det var som om en stein jeg ikke visste jeg hadde båret på, var borte. Endelig følte jeg meg som meg selv. Sjuåringen og 26-åringen møttes igjen, på en måte, og ble til et helt menneske. Det er denne indre, lille stemmen, vet du. Jeg tror at alle mennesker har den, men synes det virker som ikke alle mennesker har behov for å lytte til den. Og jeg kan ikke forstå hvorfor. Jeg kan være litt misunnelig på mennesker som tar livet med ro også. Som koser seg med det vante, som ikke har ambisjoner utover å ha det fint. Jeg er nok en jeger. En nomade. Jeg må oppnå noe, helst hver dag. (...) 

Denne teksten er et utdrag fra en større sak. Les resten av intervjuet med Ellen Dorrit Petersen i Tara nr. 13, som er i butikkhyllene fra fredag 15. september!

Tara viser deg hvordan du får mer ut av livet! Bli abonnent!

Kanskje er du også interessert i...