GIR GODE RÅD:
GIR GODE RÅD:

Lisbeth Pettersen har i flere år vært Taras faste spaltist om mindfulness og meditasjon. Hun coacher også Taras lesere.

Driver du med selvmobbing?

Å ta selvkritikk er nødvendig for å utvikle seg, men å mobbe seg selv er like usunt som å mobbe andre!

4. januar 2017 av Lisbeth Pettersen

Å bebreide seg selv er en godt kjent – og stort sett unyttig – aktivitet. Den gjør oss dessuten mollstemt. 

Stille bebreidelse fra andre er irriterende, kanskje gjør det oss sinte, fordi det er vanskelig å håndtere denne formen for kritikk. Det ligger i bebreidelsens natur at ting ikke sies rett ut: Det kan handle om et par øyenbryn som hever seg ørlite, men nok til at du ser det. At noen snur ryggen til deg, men uten å si hvorfor. 

Dermed blir du stående der uten sjans til å forsvare deg, eller få oppklart noe som kanskje er en enkel misforståelse. Du får heller ikke gitt anledning til å avvise den stille kritikken.

Det er nøyaktig den samme prosessen som skjer når du unngår å ta et innvendig oppgjør med noe, og i stedet bebreider deg selv i det stille. Selvsabotasjens ulmende gift sniker seg ubemerket inn i blodet og surner ned alt. Egenbebreidelsen jobber gjerne jevnt og rolig i bakkant, derfor kan den være vanskelig å få øye på. Den er ikke påtrengende nok, ikke tilstrekkelig ubehagelig til at du blir tvunget til å ta et oppgjør med deg selv.

Bebreidelse er lillesøsteren til mobbing. Enten man bebreider andre eller seg selv. Mobbing er kanskje hakket bedre. Du kan ta stilling der og da; feige unna, kanskje slå tilbake. Mens bebreidelsen tåkelegger, kan mobbing tas i nået, enten det er du som mobber, eller andre som mobber deg.

Mobbing over tid får konsekvenser. En studie fra Københavns Universitet viser at mobbing kan føre til depresjoner. Ifølge Journal of Occupational and Environmental Medicine, har personer som ikke tidligere har opplevd depresjoner, ni ganger større risiko for å bli rammet av depresjon og/eller angst når de utsettes for mobbing.

Det gjelder å ikke bli et offer. Å ta tak i syndebukken, enten mobbingen kommer utenfra – eller du mobber deg selv. Og hvis man vokser opp i en selvmobbingskultur og ikke tar et oppgjør med den, så går arven lett videre. Og den som plager seg selv, plager også lettere andre. Så hvordan kan vi få has på den tillærte uvanen å plage oss selv?

Det er både enkelt og komplisert. Teknikken er lett å gjøre, men også lett å glemme. Men om du bruker den ofte vil den virke – og den vil gi utslag på livsgleden. På livskvaliteten. Svaret ligger i ett enkelt ord: Observering. Å vende blikket innover og observere den lille uroen når den oppstår, være var murringen som sprer seg i kroppen. Det første lille signalet om at du er i gang med å bebreide deg selv.

Det er vanskelig, men mulig: Bare se – ikke gjøre noe. Kun observere det som skjer inni deg og utenfor. Ingen grunn til å delta aktivt, eller reagere. Du har nok med å studere fenomenet. Ikke stoppe det som skjer, ikke avlede ved å flytte fokus over på noe annet, bare se.
Når vi observerer i stedet for å reagere, så holder vi fokus lenger på et fenomen og får dypere innsikt i det.

Med litt øvelse kan vi endre uvaner. For når du virkelig ser hva du gjør, vil systemet ditt hjelpe deg. Når du har lært dette trikset, kan du slutte å gi næring til de negative tankene som ligger bak selvbebreidelsen.

Først ser vi at «nå skjer det igjen», deretter registrerer vi hva slags tanker dette er – og hvilke følelser disse tankene setter i gang. Kanskje er det bare en repetisjon av gammelt skrot du ikke har gjort deg ferdig med? Ta stilling: Er det noe jeg kan gjøre med dette, eller er det noe jeg bare må slippe nå?

Hele heksekunsten ligger i å se det som er, gjøre seg opp en mening, og deretter gi slipp. Det kan være gjort på én, to tre. Noen uvaner kan sitte dypt og kreve at prosessen må gjentas mange ganger, men om du først er blitt oppmerksom på et fenomen, så kan det ikke gjøres om. Du vet, og dermed har du makt til å skape endringer.

Kanskje er du også interessert i...