Utforsker:
Utforsker:

Helene Uri synes det er spennende å se mer på maktforholdet mellom kvinner og menn.

© Svein Finneide

Derfor blir kvinner i voldelige forhold

Forfatter Helene Uri mener mishandlede kvinner ikke utelukkende er ofre.

13. september 2016 av Lisbeth Skøelv

«Hun er en gammel dame, og hun vet nøyaktig hvor lang tid det tar før blåmerker forsvinner, blir usynlige – eller når i forløpet de lar seg skjule, ved hjelp av sminke og pudder.»

Fra romanen «Hålke», av Helene Uri.


Hvorfor valgte du voldelige ektemenn og kvinner som blir hos dem som tema i din nyeste roman «Hålke»?

– Jeg så videoen til Bob Dylan-låten «Beyond Here Lies Nothin’», som handler om en kvinne som blir utsatt for ekstrem vold av kjæresten. Hun klarer å rømme, men stopper opp, snur, går frivillig tilbake til kjæresten og kysser ham. Videoen gjorde at jeg ble nokså fascinert av temaet, og jeg stilte meg spørsmålet som jeg tror at ganske mange stiller seg: Hvorfor blir kvinner i slike forhold? Hvorfor går de ikke? Jeg skrev en ungdomsroman om temaet i 2014, «Fordi jeg elsker deg», og jeg kjente at jeg ikke greide å slippe temaet helt ennå, jeg hadde lyst til å utforske det videre.


Har du personlig kjennskap til temaet?

– Nei, ikke personlig. Jeg har egentlig beveget meg fra mye og grov vold, som var tilfelle både i musikkvideoen og i ungdomsromanen min, til å skrive en roman der han slår én gang, men ellers er han «bare» hardhendt og holder henne hele tiden på alerten: Han fiker til henne, holder henne hardt, drar henne i håret, hindrer henne i å gå ut av rommet. Det jeg ønsket å skrive om, var den fysiske underlegenheten de fleste kvinner opplever, og det å bo sammen med en som plutselig kan eksplodere eller bli sint, og som er i stand til å holde deg fast og skade deg. Jeg syntes frykten var mer interessant å utforske enn om han slo henne hele tiden.


Hvorfor tror du kvinner blir værende i voldelige forhold?

– Det er nok sammensatt: Skam, skyldfølelse, vanskeligheter med å snakke om det, mange holder det skjult, og mange er jo forelsket og har tro på og håp om at dette skal gå over; at det var bare den ene gangen. At de kunne latt være å provosere ham. De tror på kjærestens forklaring og unnskyldning når han sier at han aldri skal gjøre det igjen og ber om tilgivelse.


Ebba, som er i midten av 70-årene, er blitt mishandlet av mannen sin, Karl, i alle år, men har likevel blitt hos ham. Hvorfor?

– Jeg tror hun blir fordi man etter hvert får et maktforhold som er mye jevnere enn man først skulle tro. Umiddelbart ville man jo forestille seg at det er svært asymmetrisk, med en høy, stor sterk mann som kan slå, og en kvinne av normal størrelse. Men så oppdager man etter hvert at Ebba innehar den verbale og emosjonelle makten i forholdet, og de er jo også glade i hverandre. Ebba både elsker, beundrer og begjærer mannen sin, selv etter så lang tid. Forholdet deres er veldig bra kanskje 90 prosent av tiden, så jeg tror Ebba veier dette på en vekt og kommer frem til at de ti prosentene som langt fra er bra, ikke er nok til å orke å bryte ut, med de konsekvenser det vil få.


Karl mishandlet henne første gang da de var forlovet. Ebba tenker hele tiden på at hun burde gått fra ham. Men hun begjærte ham og var forelsket. Det passet liksom aldri. Nå er hun blitt for gammel og mener hun like gjerne kan bli hos ham. Det er en trist erkjennelse?

– Det ligger en resignasjon der, ja. Jeg ønsket å skrive en roman som hadde mye gjenkjennelse – selv om man ikke har levd i et forhold med vold. Jeg tror det er mange som befinner seg i forhold som på enkelte domener ikke fungerer, men som fungerer godt på andre, og så blir man i forholdet – kanskje fordi man er pragmatisk og tenker «finner jeg noe bedre, eller skal jeg bare finne meg i dette?» Noen lurer kanskje på om de i det hele tatt fortjener bedre. Jeg tror langvarige dysfunksjonelle forhold til slutt begynner å fungere på et vis, for det blir nesten umulig å tenke seg noe annet, det er alt man kjenner, det er bare sånn det er. Kvinnene vet nok teoretisk sett at det er fullt mulig å gå, men de bare gjør det ikke.


«Et ekteskap er som et komplisert brettspill, der ektefellene bytter på å ligge i tet. Et spill de er dømt til å spille. Det er umulig å avgjøre hvem som ligger i ledelsen.» Hva legger du i det?

– Det handler om maktspillet mellom Ebba og Karl hele tiden. Det er klart at Karl er den fysisk overlegne og at Ebba er redd, men hun kompenserer med å erte ham, snakke nedsettende, kritisere, hele tiden pirke borti ham. Og så vet hun omtrent når hun skal stoppe før det går for langt. Hun liker det, det skaper en viss spenning i hverdagen. Hadde hun ikke bevisst provosert ektemannen, hadde nok livet hennes vært mye enklere – og kjedeligere.


«Hennes utroskap – hans eksplosjoner. Hans trusler – hennes evige kritikk og mas.» Det virker som om Ebba til en viss grad har forståelse for ektemannens stadige raseri, og selv tar på seg noe av skylden?

– Hun skjønner at hun provoserer ham. Ebba er klar på at hun er feminist, og hun er en eldre dame som har opplevd 1970-tallet, vært veldig bevisst og har tenkt gjennom saker og ting. Hun vet godt at det ikke er offerets skyld, men i likhet med mange andre tenker hun nok at «jeg kunne latt være å si det siste» og gir seg selv litt av skylden. Kanskje har hun litt rett i det. Det er aldri tilgivelig å slå, men det er helt klart at Ebba er en irriterende dame å bo sammen med. Forholdet deres er ikke svart/hvitt.


På grunn av hålkeføret ute er Ebba og Karl fanget i leiligheten i flere dager. Akkurat som Ebba er fanget i et dysfunksjonelt ekteskap. Metaforen er sterk …?

– Absolutt. Det er dessuten farlig både ute og inne. I tillegg er det vinterstid og det går mot slutten av forholdet deres – og mot slutten av livet. At de sitter fanget hjemme sammen, gjør jo bare forholdet enda mer eksplosivt. Alt blir satt på spissen.


Ebba liker at Karl ser skadene han har påført henne, og hun overdriver omfanget av mishandlingen. Og blir av sine nærmeste beskrevet som en dramadronning, en som elsker offerrollen og kun er ute etter oppmerksomhet. Bildet som tegnes av Ebba skaper ikke bare sympatier for henne?

– Nei, det gjør ikke det. Jeg tenkte mye på det da jeg skrev, og manuskriptet forandret seg veldig underveis. I ungdomsromanen med samme tema, var det viktigere for meg å fremstille utvetydig at et voldsoffer aldri har skyld. I denne voksenromanen har det forandret seg fra et svart-hvitt-bilde til mer grånyanser. Det er dessuten bare Ebbas tanker vi lærer å kjenne gjennom boken, vi vet jo ikke om det stemmer. Jeg tror hun overdriver, hun skjønnmaler definitivt ikke situasjonen, men fremstiller seg selv litt heltemodig. Det er hennes historie slik hun velger å fortelle den: «Jeg ble gift med et udyr, men overlevde. Jeg kunne ha gått, men valgte å bli.»


Du skriver «Det er bare fordi jeg elsker deg, hvisket han mot halsen hennes» og «Han ber alltid om unnskyldning. Han har alltid en forklaring». Hvorfor tror du kvinner i voldelige ekteskap «kjøper» forklaringer som disse – og blir?

– Man vil jo tro på den man elsker. Jeg tror trangen til å «redde» mennene ligger hos mange kvinner: «Bare de innser at de elsker meg, så vil de forandre seg helt, de vil slutte å slå og slutte å drikke osv.» Jeg er ikke i tvil om at Ebba elsker Karl, men hun er nok mer pragmatisk enn at hun tror hennes kjærlighet skal lege hans defekter. For henne er det mest praktisk å bli i ekteskapet.


«Redsel er mye verre enn smerte.» Ebba fikk sin hevn til slutt. Hvor viktig tror du det var for henne – og andre ofre?

– Jeg tror det er mye oppdemmet raseri, ydmykelse og maktesløshet, og det er kanskje dette det handler aller mest om. Det å føle seg så prisgitt et annet menneske bare fordi han er sterkere. Jeg har selv aldri vært utsatt for fysisk vold, men jeg har lekeslåss med menn opp gjennom årene og innsett at det er påfallende hvor fysisk svake vi er sammenlignet med menn, vi har veldig lite å stille opp med. Og når man da havner med en mann som utnytter seg av sin fysiske overlegenhet, så kan jeg godt forstå at det trigger noe i kvinnene, som har samlet seg opp.


Nå er du selv lykkelig nygift, men ville det vært en av dine største frykter å havne i et voldelig forhold?

– Ja, jeg ser hvor vanskelig det hadde vært hvis du oppdager slike sider hos mannen du elsker og begjærer og beundrer. Jeg tror det er lett for oss på utsiden å si: «Hvorfor gikk du ikke?» Når du har rukket å forelske deg i en person og du over tid blir klar over at alt ikke er helt som du håpet, er det ikke like lett.


Gitt temaet, føler du at du har skrevet en viktig roman?

– Det føler jeg alltid. Jeg har aller mest lyst til å skrive en god fortelling, men jeg synes jo det jeg gjør også er viktig. Jeg fikk ganske mange tilbakemeldinger etter ungdomsromanen med samme tema. Det var jo en mangelvare, for så vidt jeg vet finnes det ikke skjønnlitterære bøker om ungdomsvoldsoffer. Jeg hadde ikke vært forfatter om jeg ikke kunne skrive om temaer som betyr noe for meg, ellers ville det vært meningsløst å jobbe med noe over flere år. At vold i forhold er et så skambelagt tema, gir nok store mørketall og underrapportering. Vi burde ha mye mer respekt for mennesker som blir utsatt for vold i nære relasjoner. De skal både leve med smerten de blir påført, skammen, håpet som stadig blir knust og ofte også hemmeligholdt. De fortjener respekt og støtte, ikke fordømmelse.  

Helene Uri

Alder: 51 år.

Bosted: Oslo.

Yrke: Forfatter og professor II i kreativ skriving.

Familie: Nygift, har to voksne barn fra tidligere ekteskap.

Sosiale medier: Helene Uri (Facebook).

Aktuell: Ga nylig ut boken «Hålke», sin åttende voksenroman.

© Gyldendal

OM BOKEN:

«Hålke»

«Ebba og Karl har vært gift i snart en mannsalder. De har delt sorger og gleder, de har oppdratt barn sammen, elsket, sveket og bedratt. Sår har oppstått, blåmerker er blitt leget.

Nå er de pensjonister, med aldrende kropper; ute er det vinter, og når verden en dag er glasert i tykk og hard is, når kommunen ikke har råd til strø, når en brukken lårhals kan bety begynnelsen på slutten, da holder de seg inne.

Ebba og Karl er et ektepar som fremdeles kan kjenne på spenningene seg imellom, både som erotisk tiltrekning og som en dirrende og iblant foruroligende undertone. I én dag, to dager, flere dager har de bare hverandre. Kaffen tar slutt, og brødet.

Innestengtheten, isolasjonen, den ekteskapelige dynamikken … i løpet av noen vinterdager blir for­tidens svik, brutalitet og uvisshet igjen levende, og reiser det farlige og umulige spørsmålet: Hva er kjærlighet verdt?»

Kanskje er du også interessert i...